Stikk i strid med Stortingets føringer og regjeringens lovnader til folket, skal UNN legge ned døgnplasser i psykiatrien. Selvfølgelig er det distriktene og de svakeste som rammes av New Public Management-ideologien til «Helseforetakene». Økonomi trumfer fornuften, og vi er et skritt nærmere den pågående nedbygginga av den offentlige velferden.

Som kjent har styret i UNN vedtatt å legge ned alle døgnplassene ved DPS (distriktspsykiatriske sentre) på Storslett og Storsteinnes, samt flere plasser ved DPS Silsand fra 2028. Dette er veldrevne sengeposter som er viktige alternativer for innleggelser ved akuttpostene i Tromsø, hvor det er sprengt kapasitet og begrensede muligheter for å skjerme forskjellige pasientgrupper fra hverandre.

Konsekvensene er alvorlige for lokalsamfunnet og fagfolkene på de forskjellige stedene som blir rammet, men aller verst for pasientene - og deres pårørende, som må se at mennesker de er glade i svinner hen, fordi hjelpen ikke strekker til tid og omfang.

Kronikere mister et behandlingssted med helt andre muligheter enn akuttpostene i Tromsø. Mennesker med psykiske lidelser vil ikke bare miste nærhet til sine pårørende i hjemlige omgivelser, men også oppleve at tjenester man ofte er i kontakt med som langtidssyk/kronikere uteblir, som for eksempel oppfølging fra hjemkommune, boligkontor, somatiske helsetjenester, NAV og annet som er nødvendig for hverdagen når man er utskrivningsklar.

Distriktspsykiatrien er et nødvendig helsetilbud for pasienter uten behov for høyspesialisert behandling eller tvangstiltak. Der gis det også tilbud til personer som kommer ut av sitt vante miljø i Tromsø, noe som er spesielt viktig for pasienter som også sliter med rusproblemer.

Og det er ikke bare de omliggende kommunene som vil merke et økt trykk som følge av nedleggelsene, også Tromsø vil forventes å få tilflytting av kroniske pasienter som søker nærhet og trygghet i sin vanskelige livssituasjon.

Tromsø sliter allerede i dag med å gi gode botilbud og oppfølging til folk med langvarige rus- og psykiatritilstander. Det ordinære boligmarkedet er jo allerede ødelagt på grunn av turismen og korttidsutleia som gjør det vanskelig for økonomisk utsatte å finne seg et sted å bo på egen hånd.

Det er ikke lenge siden det også ble vurdert å legge ned døgnplasser ved DPS også i Harstad. Etter mye press ble planene stanset. Forskjellen på å legge ned den ene eller den andre enheten er liten – og behovet for døgnplasser i psykiatrien vil fortsatt være der i fremtiden. Videre nedleggelser vil føre til økt press både på de få døgnplassene som er igjen, på dagtilbudene ved voksenpsykiatriske poliklinikker, det kommunale tilbudet innen rus- og psykiatribehandling, legevakta og fastlegene.

Kutt i døgnplassene vil i verste fall føre til at pasienter ikke får den behandlingen de trenger og at de blir sykere før de ber om hjelp – med de alvorlige konsekvensene dette medfører, for både dem, deres pårørende og hjelpeapparatet. Akuttpsykiatrien vil kunne oppleve enda større belastning som en følge, der økt bruk av tvang blir en nødvendighet, hvor både ambulanse- og politiressurser blir ytterligere presset.

Psykiatriske pasienter har ingen høy stemme. Vi ser ikke det unisone og kraftige opprøret slik som vi for eksempel så fra Bodø og Nordland da PCI-tilbudet ved Nordlandssykehuset ble diskutert. Sannsynligheta er stor for at sparte menneskeliv og livskvalitet er høyere ved å opprettholde DPS-plassene i distriktene. For ikke å snakke om de økonomiske gevinstene for samfunnet som helhet.

Det er i distriktene den egentlige verdiskapninga skjer, ikke hos økonomene og bedriftslederne ved deres mahognyskrivebord i Oslo-vest, Bærum eller Stavanger. Det er i distriktene vi behøver befolkningsvekst og trygge samfunn skal vi klare å håndtere klimakrisen med økt sjølforsyning, og å styrke totalberedskapen for å kunne forsvare landet vårt.

Dette er en perfekt storm for å gi oss et todelt helsevesen, ett privat for de rike og et dårligere offentlig for vanlige folk. Stormen er ikke tilfeldig, men et målretta og langvarig politisk angrep på det samfunnet som vi har brukt flere tiår på å bygge opp.

Skiftende regjeringer og stortingsflertall må ta ansvar for denne langsomme raseringa av offentlige tjenester. Folket har betalt skatt og bygd opp landet vårt over årtier, nå må vi ikke la politisk ideologi ødelegge velferdssamfunnet vårt.

Helseforetaksmodellen må skrotes. Regjering og storting må faktisk virkeliggjøre den prioriteringa av psykisk helsevern som skiftende regjeringer har lovet siden 2000-tallet (i stedet er antallet sengeplasser i psykiatrien halvert i samme tidsrom).  Investeringer i helse- og omsorgssektoren må styrkes betraktelig, både ved sykehusene og i kommunene.

Ballen ligger nå hos Helse Nord og til sist hos statsråd Vestre i Helsedepartementet. Arbeiderpartiregjeringen må sørge for at Stortingets beslutning om å ikke legge ned sengeplasser i psykiatrien etterleves. Dessverre toer Vestre sine hender i sitt svar til Seher Ayer (Rødt) i Stortinget i mars, og overlater hele ansvaret til Helse Nord. Dette virker å være hele meningen med «Helseforetakene» - at politikerne kan dekke seg bak byråkratiets avgjørelser.

En god løsning for distriktspsykiatrien vil kunne være at UNN, fylket og kommunene, Helse Nord og staten samarbeider om drift og finansiering, slik at sengeplassene kan beholdes der hvor de trengs.

Nedleggelsene av DPS’er i Troms er av så stor betydning for befolkninga at både politikere, fagfolk og vanlige folk må sørge for at presset mot regjeringa blir så stort at de faktisk snur i saken og opprettholder vedtaket de sjøl er ansvarlig for å iverksette. Kampen for velferdsstaten skjer nå!