Debattinnlegg av Christer Bjellås, medlem av arbeidsgruppen i Facebook-gruppen «Vi står sammen i Lindesnes»

Når barn som er litt annerledes ikke blir fanget opp tidlig, kan det bli en utfordring for læringsmiljøet. Ikke fordi barnet er problemet, men fordi de ofte har behov for mer oppfølging og støtte. I store skolemiljøer, der det er færre ressurser per elev, blir dette ekstra krevende. Når systemet rundt ikke klarer å fange opp signalene i tide, risikerer vi at disse barna ender opp som mobbeofre – eller i verste fall selv blir mobbere. Det handler ikke om skyld, men om manglende trygghet og støtte i tide.

Og hva med barna som har det vanskelig hjemme? De som kanskje lever i utrygge rammer, og ser på skolen som den eneste stabile delen av hverdagen. Når små skoler legges ned og relasjonene blir færre, svekkes muligheten for å fange opp nettopp disse barna. De trenger voksne som kjenner dem, ser endringer i atferd, og som har tid og trygghet nok til å gripe inn før det er for sent.

Når det kuttes i barnevern, PPT og kommuneøkonomien, merkes det. Ikke alltid med en gang. Men etter hvert i klasserommet, i friminuttene, i uroen som vokser blant elevene.

Klarer skolene å ta det ansvaret som blir skjøvet over på lærerne? Har de egentlig verktøyene og ressursene de trenger?

De store skolene, som mange politikere mener er «mer effektive», er ikke nødvendigvis bygget for å håndtere slike utfordringer. I mindre skoler har man ofte tettere relasjoner, færre barn å «miste i mengden» og større rom for å se og følge opp barna individuelt. Derfor er det alvorlig når distriktsskolene trues med og legges ned samtidig som støtteapparatet rundt barna svekkes.

Kanskje er det på tide at politikerne begynner å se helheten. Når man kutter i en sektor, kan det få store konsekvenser i en annen. Barnevernet og PPT er en del av det samme økosystemet som skolene. Når de svekkes, veltes utfordringene over på skolene og dermed på lærerne.

Og hva da med lærerne? Mange tør ikke å varsle, fordi de risikerer å komme i konflikt med foreldre, med ledelsen eller fordi det setter skolen i dårlig lys. Det er dypt urettferdig. Lærere er der for å lære bort kunnskap, men de fortjener også en hverdag der de får støtte, ikke flere byrder.

Når barn ikke blir sett og fulgt opp, rammes hele skolemiljøet. Og det stopper ikke der. Det kan få alvorlige konsekvenser videre i livet for barnet selv, for andre elever, og for kommunen som helhet.

Er det virkelig verdt å risikere mer mobbing, utenforskap og usynliggjøring av sårbare barn ved å presse flere inn i store skoler? Har vi tatt høyde for kulturforskjellene og tryggheten som lå i de tre gamle kommunene – Marnardal, Mandal og Lindesnes før vi endret hele skolestrukturen?

Vi kan ikke late som at alle barn passer inn i en og samme mal. Når vi bygger ned det som en gang fungerte i nærmiljøene, og samtidig svekker systemene som skulle fange opp dem som sliter, setter vi ikke bare enkeltbarn i fare tror vi setter hele skolemiljøer under press.