De dårlige somrene på Sørlandet er alltid bedre enn de gode somrene på Vestlandet. Jeg kommer ikke til å klage på været så lenge jeg bor i Kristiansand. Det som ser ganske miserabelt ut på værkartet for Agder, ender likevel alltid opp med det som på Jæren kalles ”fint ver”.

Halv fart

Derfor trenger vi egentlig ikke ferie heller. ”Ferie? Hva skal vi med ferie? Vi bor jo her!” Sitatet er tillagt den legendariske radiomannen Julius Hougen, og jeg underskriver gjerne på det.

”Ferie er å gjøre noe annet”, sier vi gjerne. Jo da, noen ganger er nok det riktig. Men i år tenker jeg at ferie skal være å gjøre det samme som jeg gjør ellers, men i små porsjoner og i halv fart.

Oppsamlingsheat

Min sønn er nettopp ferdig med et utdanningsløp og er litt feriegjest og litt jobbsøker. Min kone er noen timer unna å levere en masteroppgave. Det bidrar til en litt underlig blanding av sommerdøs og mildt stress i heimen. Jeg forsøker å bidra med litt stoisk ro, noe jeg vanligvis ikke behersker veldig godt, men akkurat nå går det - bank i bordet - ganske bra.

Det gjenstår å se om jeg klarer å beholde den litt tilbakelente posituren når jeg nå skal forsøke meg på et slags oppsamlingsheat på NAPHA-bloggen. Det går alltid en debatt eller to som man kunne tenke seg å bidra til. Det finnes alltid noe man kunne ha lyst til å utdype. Det finnes alltid noen ettertanker man har lyst til å tenke.

Tour de France og Hurtigruta

Sommeren gir oss muligheten til å gjøre slike ting, før hovedfeltet for alvor samles i september og legger ut på en ny etappe.

Hvis noen lurer på hvorfor disse metaforene, ”hovedfeltet” og ”etappe”, plutselig dukket opp, er det selvfølgelig fordi det snart er tid for årets tv-høydepunkt - sykkelrittet Tour de France. Tour de France er på et vis Frankrikes parallell til Hurtigruta - klassisk slow tv med plakater, folkefester og spektakulær natur.

Utbryterdronning Orefellen

Men nå er dette kanskje i ferd med å bli en i overkant slow blog, så vi får kanskje skifte til et tyngre gir og se om vi kan kjøre inn noen av utbryterne:

Hege Orefellen er uten tvil psykisk helsefeltets utbryterdronning for tida. Hun har foretatt en kraftanstrengelse av heroiske dimensjoner i og med sin dissens i Paulsrud-utvalget.

Jeg har i en annen sammenheng tatt til orde for at dissensen bør trykkes opp som særtrykk. Den bør i hvert fall leses av alle som fortsatt ønsker å arbeide på psykisk helsefeltet.

“Vi vil jo bare hjelpe dere”

Dissensen bør inn på alle pensumlister på alle helse- og sosialutdannelser. Dissensen bør danne grunnlaget for brukerorganisasjonenes selvforståelse og interessekamp de kommende årene.

Etter mitt skjønn løfter Hege Orefellen brukerperspektivet på psykisk helsearbeid mange hakk når hun drøfter forholdet mellom menneskerettigheter, funksjonshemmedes kamp og det norske helselovverket.

Orefellen viser for allverden at vi må ut av det klamme og paternalistiske ”vi vil jo bare hjelpe dere” - paradigmet som fortsatt truer alle samtaler på psykisk helsefeltet.

Poengtert om tvang

Hege Orefellen hadde nok ikke vært der hun er uten et godt støtteapparat. Mette Ellingsdalen og Bjørg Njaa følger opp med et konsentrert og poengtert innlegg i Morgenbladet 24. juni, der de blant annet skriver:

”Forsvaret av tvang har i stor grad vært preget av de gode intensjonene til dem som utøver tvang. Men det det handler om, er tvangens resultat. Er det noe historien forteller oss, er det hvor veldig galt det kan gå til tross for gode intensjoner. Nettopp av den grunn må vi ha et lovverk som gir pasienter rettigheter som ikke avhenger av fagfolks gode intensjoner.

Tiden er nå inne for at psykiatrien som profesjon viser litt ydmykhet og gransker egen rolle. Det er tragisk at representanter for de fagprofesjoner som har sittet med makten i psykisk helsevern, ikke viser større evne til selvransakelse i møte med en kritikk som ofte har pasienters erfaringer med krenkelser og overgrep som grunnlag.

Det er tydelig at endringer ikke vil komme fra psykiatrien selv eller fra de juridiske miljøer som ønsker å bevare en diskriminerende særlov. Tiden er inne for at ansvarlige politikere tar ansvar for å styre et felt som ikke har vist noen evne til selv å endres”.

Psykisk helse-råtekst

Vi ser nok en gang at det ikke er mangel på kunnskapsrike og artikulerte stemmer i brukerbevegelsen. I et tidligere innlegg på NAPHA-bloggen utfordret jeg leder for erfaringskompetanse.no, Hilde Hem, til å ta ansvar for en ”psykisk helse-råtekst”: Altså en antologi med tekster av brukerstemmer fra psykisk helsefeltet, slik at vi lettere kunne komme oss inn på avisenes kultur- og debattsider. Her er svaret, hentet fra Hilde Hems blogg:

Nasjonalt senter for erfaringskompetanse vil understøtte en systematisk kunnskapsutvikling av erfaring fra brukere og pårørende. Vi vil utvikle metoder og analyser som gjør oss til en troverdig og sentral samarbeidspart i utvikling av fremtidens kunnskapsgrunnlag og praksis. Vår nasjonale base av bruker- og pårørendekunnskap består av enkeltfortellinger og kollektiv informasjon, her er potensiale til en større forståelse av hva som gir psykisk helse. Her er "råtekst", som brukeraktivist Odd Volden skriver om på sin blogg. Vi ønsker gjennom vår kunskapsbase og vårt bibliotek å synliggjøre det som allerede er skrevet, og etterhvert som mer "råtekst" kommer inn i vår nasjonale base, vil vi systematisere og legge grunnlag for videre generering av kunnskap. En dag kan kanskje nettopp Kunnskapsbasen vise seg som et godt grunnlag for den antologi Odd utfordrer oss til å ta ansvar for.

Hjelperytterne sviktet

Jeg takker for svaret, men foreløpig kan jeg ikke konkludere på annet vis enn at det neppe kommer en antologi fra erfaringskompetanse.no verken i 2011 eller 2012. Spørsmålet er om vi har tid til å vente, eller om vi må forsøke å få realisert en antologi på annet vis.

Det nærmer seg målgang på dagens etappe. Mine hjelperyttere har sviktet litt i dag. Jeg har fått i meg for lite næring.

Jeg har ikke klart å kjøre inn så mange utbrytere som jeg hadde tenkt. Men jeg skimter Toril Masvie litt lenger opp i bakken. Henne skal jeg klare å hente inn før mål, tenker jeg.

Oppstuss om masteroppgave

Masvies masteroppgave har skapt litt oppstuss. Jeg skal ikke gå inn i debatten om den konkrete masteroppgaven igjen, i hvert fall ikke nå. Jeg har ambisjoner om å lese oppgaven i sin helhet. Men debatten vi nettopp har hatt, gir allerede nå opphav til noen viktige spørsmål:

Hvem er det som avgjør hva det er viktig å forske på? Er det å få forske et frynsegode som tilkommer utvalgte profesjonelle? Er det gitt at personlige og private interesser alltid skal styre forskningen på psykisk helsefeltet i like stor grad som den gjør i dag?

Begrunnelser for å la være?

Kan det finnes etiske begrunnelser for å la være å forske på noen temaer? Kan det finnes etiske begrunnelser for ikke å forske på bestemte temaer uten med- og samforskning? Kan det være etiske begrunnelser for at i forskning på relasjoner med asymmetrisk maktforhold skal alltid den mest avmektige aktøren i relasjonen få starte med å definere problemstillingene?

Kan det finnes begrunnelser for at det er noen temaer fagfolk, av respekt for brukerne, rett og slett skal holde seg unna?

Mange etapper igjen

Da triller NAPHA-bloggens ensomme rytter over målstreken, tom for krefter og uten gul eller grønn trøye, men fortsatt full av entusiasme og ideer. Det er mange etapper igjen, og vi kommer sterkere tilbake.

Vi er mange, vi blir flere, og vi gir oss aldri!