-Mer åpenhet om spiseforstyrrelser er viktig. Både den som har lidelsen og de pårørende trenger et språk å uttrykke seg med, og det er viktig med proaktiv og adekvat hjelp, mener Kristiane M. Hansson.

På Schizofrenidagene 2016 holdt Hansson foredraget Om mamma, spiseforstyrrelser, soma og psyke der hun fortalte hun om hvordan det var å leve med – og miste – en mor som led av spiseforstyrrelse. Dette grep folk i salen umiddelbart og sterkt. Mange gråt. Temaet berørte mange både faglig og personlig.

• Les også: Schizofrenidagene 2016 setter kropp og sinn i sammenheng

Fortvilelse og maktesløshet

Anorexi er den psykiatriske diagnosen som har høyest grad av dødelig utgang. I følge Camilla Stoltenberg, direktør ved Folkehelseinstituttet, eksisterer det fortsatt ikke helt sikre tall på hvor mange som er rammet av spiseforstyrrelser, men de oversiktene instituttet har viser at rundt 50.000 kvinner i Norge i aldersgruppen 15-44 år har en spiseforstyrrelse, herav har 2700 anorexi, 18 000 med bulemi og 28 000 overspisingslidelse. Det er langt flere kvinner enn menn som har spiseforstyrrelser, men sannsynligvis er det flere menn som lider av det enn som er diagnostisert.

-Skam, maktesløshet og fortvilelse er følelser mange berørte er plaget med og som det er svært vanskelig å nøste opp i selv. Erfaringene med sykdommen, tapet og savnet, gjør noe med oss, forteller Kristiane M. Hansson.

Kroppslig uro

Mens moren var syk, var det vanskelig å se utenpå hva Kristiane som pårørende slet med. Hun var flink på skolen og i idrett. Men, innvendig kjente hun en nesten fysisk smerte i brystet.

-Jeg kjente bekymringer, uvisshet, maktesløshet, tildekkethet, og pendling mellom håp og fortvilelse. Det førte til en kroppslig uro, forteller Kristiane.

Vanskelig å nå inn

Uten profesjonell hjelp kan det være vanskelig for pårørende å hjelpe et familiemedlem eller en venn som lider av en spiseforstyrrelse.

Noe av det komplekse ved lidelsen, er ambivalensen. Noen vil ikke innrømme at de har sykdommen, selv om de innerst inne er klar over det. Mange ønsker på den ene siden å bli friske, men er samtidig redde for å miste kontrollen.

-Vi i familien skjønte etter hvert at det var håpløst for oss å skulle hjelpe mamma, selv om vi forsøkte, forteller Kristiane.

-Som en glassvegg

Peter Fonagy, Freud Memorial Professor of Psychoanalysis, holdt om foredrag onsdag 9. november under Schizofrenidagene om mentalisering, som kan forstås som evnen til å se hverandre og forstå sitt eget og andres indre. Han snakket om hvordan mennesker med spiseforstyrrelser isolerer seg og blir utilgjengelige for ekte dialog med omverdenen. Dette opplevde også Kristiane.

-Det var som en glassvegg mellom mamma og meg. Jeg levde med sorgen over fraværet av henne, samtidig som jeg drømte om at hun skulle våkne fra dvalen som hun befant seg i. Dessverre ble det aldri slik, forteller hun.

Komplisert sorg

Kristiane M. Hansson har master i helsefagvitenskap fra Universitet i Oslo og jobber i dag som vitenskapelig assistent ved medisinsk fakultet og som prosjektkoordinator i Landsforeningen uventet barnedød (LUB). Hun er også skribent og foredragsholder, og I 2017 utgis hennes første bok (Cappelen Damm) der hun belyser temaet sorg fra ulike perspektiver.

- Noe av det viktigste budskapet jeg kan formidle er at man kan få et kjempefint liv på tross av store påkjenninger. Takket være profesjonelt hjelp, mannen min, nære venninner, og familie har jeg det i dag veldig fint og jeg kjenner på en stor takknemlighet for alt det jeg har i livet mitt, forteller Kristiane.

Hun mener helsevesenet må skille mer mellom normal og komplisert/forlenget sorg, Komplisert sorg er heller ikke det samme som depresjon. Dette er vesentlig for å gi og få riktig hjelp.

Vendepunktet

Det virkelige vendepunktet kom først da hun selv opplevde å bli mor for første gang.

-Solen glitret inn gjennom vinduet og ned på guttens ansikt. Det var som om mamma var hos oss igjen den dagen, sier Kristiane.

-Foreldre kan forebygge

Overfor egne barn er Kristiane opptatt av å verken fokusere på mat eller utseende.

-Jeg kommenterer aldri mitt eget, barnas eller andre menneskers utseende, verken i negativ eller positiv retning. Slik håper jeg at de skal forstå at hvordan mennesker ser ut langt i fra er det viktigste her i livet. Livet har så mye fint å by på, og det er helt meningsløst at så mange av oss skal bruke så mye av vår tid og tankevirksomhet på å streve med å få den perfekte kroppen. Ved å være gode rollemodeller har foreldre en unik mulighet til å skape sterke og trygge barn som igjen kan forebygge spiseforstyrrelser, sier hun.

I dagens samfunn med stort kropps- og utseende press, er dette viktigere enn noen gang.

Susie Orbach, britisk psykoterapeut, som blant annet har vært med på å grunnlegge Womens Therapy Center i London og i New York, viste i sitt foredrag under konferansen til at britiske unge jenter hvert 15. minutt bekymrer seg over hvordan de ser ut.

Tar tilbake livshistorien

Kristiane forteller at det å skrive har vært viktig for henne. Slik skaper hun mening. Det handler å ta et eierskap til sin egen livshistorie.

Kristiane M. Hansson har følgende råd til psykisk helsearbeidere som arbeider med mennesker med spiseforstyrrelser og deres pårørende (litt omarbeidet i samarbeid med Kristiane etter foredraget):

• Formidle håp om at det er mulig å bli frisk
• Ikke glem de flinke barna. Mange klarer ikke å sette ord på at man har det vanskelig, og trenger å finne et språk for det de bærer på.
• Hjelp mennesker med å finne et uttrykk for sine erfaringer.
• Husk at sorg kan fryse seg fast
• Hjelp mennesker til å ta eierskap til sin egen historie! Og gjerne, slik Brene Brown har sagt det: Elske seg selv mens de forteller den.

Kristiane M. Hansson driver en Facebookside: Helt liv