Denne kronikken sto først på trykk i VG i 2006. NAPHA gjengir denne kronikken med tillatelse fra forfatteren.

En avvist asylsøker med psykiske lidelser har knivdrept en aktet norsk lege. Det er en tragedie. La oss håpe den rituelle debatten de nærmeste dagene ikke blir en farse.
Ugjerningen på Centrumsklinikken i Oslo har rystet oss. Alt tyder på at en arrestert 37-åring som skulle utvises til Algerie, er drapsmannen. Det politiske ordskiftet når handlinger som dette finner sted, går langs to akser: hvordan vi behandler asylsøkere («send dem dit de kom fra!») og hvordan vi behandler psykisk syke («steng dem inne!»)

Gyngende grunn

For mange vil den nordafrikanske ugjerningsmannen representere nok en bekreftelse på hva det fører med seg «å slippe sånne inn i landet». De fleste vil imidlertid forstå at dette ikke handler om etnisitet, religion eller kultur. Det handler om et psykisk helsevern på gyngende grunn. Så sent som i februar gikk Rådet for psykisk helse ut med en bekymringsmelding om at tilbudet til mennesker med psykiske lidelser og innvandrerbakgrunn er dårlig: Innvandrere som opplever psykiske problemer, møter en dobbel stigmatisering; «de er ikke som oss - hverken i sin bakgrunn eller psyke». Det er også en kjensgjerning at asylsøkere fra krigs- og katastrofeområder (mennesker som samtlige politiske partier har sagt vi skal ønske velkommen) har med seg sterke opplevelser i sin mentale bagasje, traumatiske minner som ubehandlet kan utløse en atferd til fare for seg selv og andre.

For et par uker siden skjøt en 46-åring på Kjeller vilt om seg med hagle og skadet tre alvorlig. I februar hørte vi om en 30-åring som hadde voldtatt en 7-åring. Vi husker trikkedrapet i Oslo, 6-åringen på Smøla som ble drept, politidrapene på Austbø og ekteparet i Sandnes som ble hugget i hjel med øks. Tragediene hadde samme fellesnevner: Ugjerningen ble begått av en psykiatrisk pasient som hadde tryglet helsevesenet om hjelp - uten å bli hørt.

Ærlig kronikk

For seks måneder siden skrev daværende helse- og omsorgsminister Ansgar Gabrielsen (H) en oppsiktsvekkende ærlig kronikk her i VG: «Norsk psykiatri fortjener ikke godkjentstempel!» Hans reaksjon kom etter at avisen hadde påvist store mangler i vårt psykiske helsevern og hvordan de økte bevilgningene i den omforente opptrappingsplanen for psykisk helse siden 1998 hadde gått til helt andre formål - i nyere tid til å dekke underskuddet i helseforetakene.

Det er liten grunn til å tvile på den politiske viljen til å styrke psykiatrien, men det er grunner til å sette spørsmålstegn ved evnen. Vi har fått lovnader om konkret handling gjennom to utvalg ledet av Inge Lønning (H) på 1990-tallet, vi har daværende helseminister Gudmund Hernes' (Ap) ord for at «nå skal noe gjøres» og vi benytter anledningen til å minne helseminister Sylvia Brustad (Ap) om hennes «garanti for en nasjonal handlingsplan». Vi tar også med statsminister Bondeviks (KrF) nyttårstale i 2004 da han oppmuntret psykiatriske pasienter med at «de som sliter, skal regne med vår hjelp».

OK, så er feltet styrket med 4000 nye ansatte siden planen startet, og antallet barn og unge som får behandling, er fordoblet. Noe er blitt gjort strukturelt og med ressurstilgangen. Det er likevel ikke nok. Folk lider i behandlingskø, 550 nordmenn tar sitt eget liv hvert år - noen mens de befinner seg på sykehus, 150000 rammes årlig av depresjon. Mange kommer ikke ut av noe som kanskje bare er en temporær livskrise. En kjettersk tanke melder seg: Enn om behandlingen er helt feil? Enn om psykiaterne egentlig ikke vet sikkert hva de holder på med?

Fersk vitenskap

Tidligere denne uken skrev jeg en teaterkritikk om Sarah Kanes «Psykos 4:48», som Riksteatret turnerer med. Den ytre handlingen er en beretning om et varslet selvmord, men jeg spissformulerte et innledende poeng om at «stykket mest av alt er en diagnose av overgrep forkledd som vitenskap, også kalt psykiatri». Etter det har ikke telefonen stått. Jeg har fått e-post og håndskrevne brev fra fortvilte mennesker som forteller om sitt ydmykende møte med et arrogant og nedlatende behandlingsapparat, som gjør enhver innsigelse fra pasienten til en bekreftelse på vekslende diagnoser. Et hjelpeapparat som kun kjenner medisinske løsninger, som ordinerer piller, kjemikalier og elektrosjokk til ethvert rop om hjelp - og som utelukkende behandler symptomer, uinteressert i lidelsens årsak.

Det var først i det tyvende århundre at psykiatrien ble definert som en vitenskap, med diagnostikk og anvendt biologi, psykologi og sosialfag. Som vitenskap kan det synes som om psykiatrien ennå lider av barnesykdommer. Om ti år vil vi grøsse ved tanken på behandlingsmetoder og oppfølging innen vårt psykiske helsevern anno 2006.

"Galskap og psykiatri"

"Galskap og psykiatri"

Mer om

Les også