Er vi ikke viktige nok? Fordi vi er pårørende til rusavhengige, de menneskene som samfunnet ikke vil ha? Er det fordommene mot oss, som pårørende til rusavhengige, som gjør at vi ikke får den hjelpen vi har behov for?
Stress som setter seg: Det kan være svært stressende å være pårørende til en rusmisbruker.
Stress som setter seg: Det kan være svært stressende å være pårørende til en rusmisbruker.
Jeg har en bror men jeg kjenner han ikke, jeg mistet han for mange år siden, til rusen- men han lever! Og nå har han tatt et valg og vil bli rusfri. For første gang i mitt liv så kjenner jeg at jeg savner broren min, jeg vil bli kjent med han, har håp og drømmer om at han får et liv. Et liv både han og vi rundt orker å leve!
Jeg visste ikke selv at min medavhengighet gjorde meg syk. Jeg visste det ikke! Jeg bagatelliserte rusen rundt meg, tanken streifet meg aldri at det kunne være grunnen til at jeg gikk med konstant høye skuldre, en snikende hodepine og alltid i beredskap. Legen spurte aldri, selv om han visst jeg hadde rusavhengige i nær familie, hvordan skulle jeg kunne vite det da? Jeg trodde ikke det var av betydning, det kan jo ikke være så ille? Eller?
Han har vært rusfri i ett år nå, og da må jo alt går bra med meg også?! Pårørende har jo ikke noe å klage på når vedkommende har sluttet og ruse seg, eller? Jeg skulle ønske det var sant. Pårørende trenger også behandling for å bli kvitt sin medavhengighet, den går ikke bare over av seg selv. Man får en pause, et friminutt, men innerst inne ligger bekymringen og beredskapen. Klarer han det, eller kommer jeg til å gå på en skikkelig smell, tenk om han sprekker?
Pårørende må få mer fokus, det er ikke sånn at visst vi bare ikke snakker med dem så er de ikke der. Pårørende koster samfunnet masse penger, i form av behandling for somatiske plager og sykemeldinger. Det hadde kostet samfunnet mye mindre å forebygge. Dra pårørende med i behandling, kurs de om rusavhengighet, lær de å sette grenser og ta vare på seg selv. Mange pårørende går til fastlegen med vonde skuldre, hodepine, tarmproblemer ? dette er typiske lidelser for pårørende. Legen må spør; har du noen i nær relasjon som sliter med rus? Da kan man komme til å avdekke helt andre ting!
Arrogant - jeg? NEI! Men jeg er sta, ambisiøs, målbevisst og klar i min tale. Spesielt når jeg snakker om rus- og avhengighet, med bakgrunn i min erfaring som pårørende til rusavhengig. Jeg vil at fagfolk skal se, skjønne og anerkjenne den belastningen det er å være pårørende til en rusavhengig. Jeg vil at fagfolk skal ta oss på alvor og vise oss, både de rusavhengige og de pårørende, den respekten vi fortjener! Vi er mennesker vi også, og vi trenger faktisk hjelp og behandling! Vi blir ikke friske fordi om den rusavhengige blir rusfri ? vi trenger hjelp til å bearbeide belastningen vi har levd med i store deler av livet.
Jeg har kjent og kjenner fremdeles konsekvensene på kroppen av å være pårørende til en rusavhengig, det har mange aspekter! I tillegg til belastningen det er og «miste» noen til rusen lever vi også med fordommene fra samfunnet. Vi blir ikke tatt på alvor. Ikke alle har de samme opplevelsene, vi er alle forskjellige, men som pårørende har vi mange fellestrekk. Vi sliter med mange av de samme tingene. Senvirkningene er vanskelig å bli kvitt, stiv nakke, kontrollbehov, maktesløshet, følelsen av og ikke være god nok!
Et tilbud til oss som pårørende ville vært forebyggende, vi trenger å bli anerkjent, tatt på alvor og vi trenger informasjon. Hadde disse tingene vært innarbeidet hos fagfolk kunne mye vært lettere i hverdagen for de pårørende! Men vi blir ikke sett, av og til blir vi til og med møtt som et nødvendig onde. Det gjør vondt og man føler seg bare enda mer maktesløs.
I alle disse årene, som pårørende til rusavhengig, har jeg aldri blitt tatt på alvor for mine plager. Aldri har noen anerkjent at jeg har disse fysiske plagene på grunn av belastningen det er å leve nær en som er rusavhengig. Ikke en gang har jeg fått spørsmål om hvilken belastning det må være å leve med en rusavhengig så tett. Hvis ikke fagfolkene anerkjenner det, hvordan skal da jeg som pårørende se og skjønne sammenhengen før det har gått for langt?
Det går som regel for langt! Pårørende møter veggen, de blir sykmeldte, lever med kroniske smerter i rygg, skuldre, hode og mage. Hvorfor er det ingen som fanger oss opp før? Vi må tørre å se at en person som blir rusavhengig dra med seg mange flere i dragsuget, liv blir satt på vent, det handler om å overleve ? ikke leve! Men vi vil jo leve alle sammen. Det er ikke alltid de store tingene som skal til, ofte er det små ting som gjør store forskjeller! Det hadde kostet så lite å bli sett, fått spørsmålet; er det noen av dine nærmeste som sliter med rus og hva gjør det med deg ? klarer du å sette grenser for deg selv?
Det er på tide at pårørende blir sett! Vi trenger hjelp vi også. Som den rusavhengige sliter vi også, vi er medavhengige. Den vi er glad i er rusavhengig, vi er avhengig av den rusavhengige! Når han får hjelp til sitt misbruk, står vi som pårørende igjen på sidelinjen. Vi blir ikke friske fordi om den rusavhengige blir rusfri - vi trenger hjelp. Hjelp til å bli kvitt vår medavhengighet! Opplevelser og erfaringer over mange år skal bearbeides.
Jeg har fått et nytt liv etter at jeg var så «heldig» at jeg fikk treffe andre i samme situasjon som meg selv. Det er en ubeskrivelig helende kraft i det å møte andre i samme situasjon og bli tatt på alvor, de skjønner, kjenner seg igjen og sammen har vi en utrolig kraft og tro - tro på et godt liv! Vi klarer dette, ikke på grunn av men til tross for!
– Veldig få kommuner har en strategi for å beholde seniorer i arbeid. Her er det en jobb å gjøre.
– Norge får flere eldre og færre yngre og vil komme til å mangle arbeidskraft. Men mye kan gjøres, for å forebygge dette.
– Flere enn vi har trodd har nytte av bare en time. Det er lett å ta kontakt via portalen på kommunens nettside
Hva er egentlig forsvarlig psykisk helsehjelp, og hva er uforsvarlig? Dette var ett av temaene på en ledersamling i Lillestrøm nylig
– Vi har ryddet i tilbudene, slik at det skal bli enklere for de som bor her i kommunen å bruke oss
Ansvarlig redaktør: Ellen Hoxmark
Webredaktør: Ragnhild Krogvig Karlsen
NAPHA er en avdeling i
NTNU Samfunnsforsking AS
Skriv og del:
Vil du skrive en artikkel på napha.no?