Jeg vil rope det ut: Det skjer noe svært alvorlig vårt velstandssamfunn, midt i vår jakt etter lykke og behag. Det har brutt ut en epidemi som «smitter» stadig flere. Og epidemien heter depresjon. Da er det blitt en diagnose; «en sykdom». Den har mange forstadier: tristhet, tungsinn, nedstemthet, misfornøydhet, depping, selvforakt, liten selvtillit, betydningsløshet og meningsløshet. Det handler ikke alltid om at livet er fryktelig vanskelig, men oftere at det er blitt tomt og meningsløst: Ingenting betyr noe. Man utgjør ingen forskjell i verden lenger. Og da bør varsellampene blinke. Fordi depresjon dreper. Nesten alle selvmord har sin bakgrunn i en depresjon. Derfor dreper den mange; barn, unge, voksne og eldre. Fire ganger så mange som biltrafikken; flere enn all krig og terror.
10. oktober var verdensdagen for psykisk helse. Og mange mener det nå er blitt tørre åpenhet om psykisk helse. Bla står stadig flere kjendiser (og andre) fram og forteller om sine psykiske problemer. Men snakker vi egentlig sammen om det sånn til hverdags? Jeg tror dessverre ikke det. Vi unngår helst slike vanskelige og triste emner. Vi som sliter psykisk, opplever at andre tror det gjør så vondt for oss at vi ikke ønsker å snakke om det. Mens det som regel er motsatt: det er vanskelig for den «friske» å snakke om det, fordi det er noe ukjent, eller rører ved noe ubearbeidet i deres egne liv. Slik kan problemet legges over på den «syke», og den «friske» slipper unna.
Hvis jeg likevel våger å åpne meg, og forteller om det jeg sliter med, så opplever jeg ofte at den andre sier: «akkurat sånn har jeg hatt det også». Og så begynner han/hun å snakke om seg selv. Og sin fortid. For nesten ingen snakker om sine psykiske problemer i nåtid. Eller så kan respons være: «la oss heller snakke om noe hyggelig. Det som har skjedd, har skjedd. Og det kan du jo ikke forandre på». Og så står du der. Litt «plassert», og ikke møtt. En mye bedre respons ville vært om den som åpner seg, får høre: «dette visste jeg ikke; kan du fortelle mer om det?». Og så våge å følge den som åpner seg et stykke på vei inn mot det vonde og vanskelige. Istedenfor å si «akkurat slik har jeg hatt det også» (fordi det har de ikke), trekke seg unna eller skifte tema. Det går også an å si: «det du sier nå, gir god mening for meg», eller «det du sier nå, forstår jeg ikke helt. Kan du si litt mer om det?».
Det å åpne seg, handler om å våge å bli synlig; om å bli sett. Men «å bli sett» er ikke uproblematisk. Ingen vil bli sett pga nysgjerrighet, eller for at andre skal ha noe spennende å fortelle venner/venninner. Vi vil bli sett på med godhet, forståelse og respekt. Også i tillitt til at dette er noe som blir mellom oss. Da kan vi også våge å åpne opp for det som er sårt og vanskelig. Dessuten er det ikke sant at vi ikke kan forandre på det som har skjedd. Det kan vi. Når vi begynner å tenke annerledes om noe som har skjedd, forandres også betydningen i vårt eget liv av det som har hendt. Når vi aksepterer «det som er», kan «det som er», endres. For vi er avhengige av å vite hvor vi er i terrenget, for å finne den beste veien hjem.
Depresjon ligner en epidemi i velferdssamfunnet vårt. Sannsynligvis fordi vår kultur er så komplisert og har så strenge krav til å passe inn og til å lykkes. Og fordi vi i tillegg sammenligner oss med alle de andre som tilsynelatende lykkes så mye bedre. Vi er blitt veldig opptatt av hvordan vi fremstår og tar oss ut; både på sosiale media og ellers.
Noen fakta: Barn får antidepressiva, og barn tar livet sitt pga mobbing. 20% av ungdomsskoleelevene sier de sliter psykisk i løpet av en uke. 25 % av jentene på videregående opplever depresjon. For menn under 35 år er selvmord den vanligste dødsårsaken. Mange eldre tar livet sitt. De aller fleste tar selvmord pga depresjon. Selvmord er en mer vanlig dødsårsak enn magekreft, brystkreft, tykktarmkreft, skrumplever og Alzheimer til sammen. Selvmord tar livet av flere mennesker enn krig, terrorisme og familievold. Hvert år tar en million mennesker livet av seg verden over. Ca 15 millioner gjør selvmordsforsøk. I Norge tar 5-600 livet sitt hvert år. Tallet er nokså stabilt. I fjor ble 135 drept i trafikken i Norge. I 1970 ble 560 drept. Siden da har trafikken tredoblet seg. Likevel har tallet på trafikkdrepte gått kraftig ned pga massiv innsats med kontroller, sikkerhetstiltak og informasjon. Så hvorfor så lite fokus på selvmord? Mange tenker at det er farlig å snakke for mye om det, fordi det kan ha smitteeffekt. Men kanskje er det feil. Kanskje trengs det å snakkes mye om, og informeres om mye mer? Selv om temaet er ubehagelig. Selv tror jeg åpenhet er det eneste som kan hjelpe. Ikke minst i våre nære mellommenneskelige relasjoner. At vi tør å spørre: «hvordan går det?» Og så tydelig vise at vi har tid til, og interesse av å høre på svaret. I stedet for å unnvike temaet, snakke om noe hyggelig, eller trekke oss unna hvis det kommer opp.
Som sagt er depresjon farlig. En helt fersk forskningsrapport sier at mange av barnehagene i Norge har dårlig kvalitet. Det er for få voksne der som ser de små barna, og gir dem det de trenger: nemlig å bli sett med godhet, respekt og forståelse. Slik at barna kan finne trygghet og trives. Men hva skjer med de små ettåringene våre som ikke opplever dette i barnehagen? Som gråter og gråter og gråter når mor eller far går? Eller som ikke blir lagt merke til, og blir alene med følelsene sine? Det er en stor amerikansk forskningsrapport som sier noe veldig alarmerende. Den viser at det har svært store konsekvenser for små barn å oppleve belastende unnlatelser og belastende handlinger. «Belastende unnlatelser» betyr fysiske og psykiske forsømmelser. Som igjen handler om å bli glemt, oversett, misforstått, usynliggjort. «Belastende handlinger» handler om fysiske og verbale overgrep. Da snakker vi bla om vold, misbruk, uberegnelig sinne og trusler. I tillegg er det skadelig for barn å vokse opp i familier med psykisk sykdom, rus, mishandling, foreldre i fengsel, eller det å bli forlatt av en eller begge foreldrene. Barn som opplever en av disse tingene, er dessverre også utsatt for å oppleve flere av dem. Og det kan skje i barnehagen, i familien eller andre steder. Og det studien viser med skremmende tydelighet, er at barn som opplever en eller flere av disse tingene, har mye større sjanse for å utvikle mange flere fysiske og psykiske sykdommer enn barn som ikke har opplevd slike ting. Disse «uheldige» barna får generelt mye dårligere helse og livskvalitet senere i livet enn de «heldige» barna. Og de har også kortere levetid. De barna som opplever en vond barndom, risikerer altså i høy grad i tillegg å bli «straffet» med dårligere livskvalitet resten av livet. Og en del av traumene kan også «sove» lenge, og så plutselig dukke opp i alderdommen, og ødelegge denne. Undersøkelsen viser i tillegg at vår kulturs skarpe skille mellom psykisk og fysisk sykdom er ulogisk og kunstig. Noe som igjen vil si at forebygging av fysisk og psykisk sykdom blant voksne, må begynne med å minske skadelig stress blant barn. Og dessverre: dess tidligere barna utsettes for negative handlinger/forsømmelser, dess større blir også skadevirkningene. Mens de gode barndomserfaringene som å bli elsket, støttet, forstått, respektert og anerkjent, skaper og nærer god livskvalitet. Hele livet. Og det å oppleve misbruk, mishandling, vanskjøtsel og avvisning, kan ødelegge og tære gjennom et helt liv.
Det er kanskje riktig i terapi å fokusere på her og nå, og å se framover. Men ikke uten å anerkjenne at mye av det grunnleggende vi sliter med, bærer vi med oss som «smerter» i kropp og sinn fra barndommen. Mange sier til meg at vi må slutte å grave i fortiden. Og det er nok sant at vi ikke blir friske av det. Men kanskje kan vi finne noen gode nøkler der til bedre å forstå oss selv og andre. Og kanskje se på oss selv og andre med større godhet og respekt? Og bli litt snillere med oss selv og andre?
Selv har jeg slitt med tunge depresjoner i lange perioder over flere år. Det er som sagt en «sykdom» som er livsfarlig. Depresjon er like dødelig som røyking. Derfor er det viktig å oppdage signalene i tide. Både for meg selv og mine nærmeste. For når depresjonen varer over tid, kan den forsterke seg inn i psykosen. Og da mister jeg kontakten med virkeligheten. Det har gjort at jeg i lenge har brukt mange ulike antidepressive og stabiliserende medisiner med alvorlige bivirkninger. Dessverre også ofte uten samtalestøtte. For antidepressive medisiner er ingen vidunderkur. De har alvorlige bivirkninger. Bla økt selvmordsfare, aggresjon og vold. Og de «nummer» følelsene. Omtrent som smertestillende tabletter mot fysiske smerter. Og det kan være bra, men det kan også gjøre meg ufølsom i møte med andre. Noe som kan være svært alvorlig. Derfor bør ingen under 18 år ta slike medisiner. Og ingen bør ta dem uten tett oppfølging. Virkningen av medisinene svekkes også over tid, slik at styrken stadig må økes. Uten at noen i det hele tatt vet hva som faktisk skjer i hjernen vår. Det sies at den kjemiske balansen er skadet, og at serotoninnivået må heves. Men dette er bare «forklaringer» som er laget av legemiddelindustrien for å tjene mest mulig på å selge antidepressiva til flest mulig leger/pasienter. Det er egentlig ingen som vet virkemåten til disse medisinene. Men det har blitt en kjekk «kvikkfiks» for pasienten, og ikke minst for legen når han har inne krevende pasienter. Derfor er overforbruket stort. I USA går 15% av befolkningen på antidepressiva; i Skandinavia 10%.
Å slite psykisk medfører at jeg blir selvopptatt (som ved all sykdom), og det kan også føre til at jeg blir dårlig likt eller blir vanskelig å ha med å gjøre. På jobben. Hjemme. På fritiden. Folk kan trekke seg unna, og det kan bli konflikter. Jeg kan miste jobb, venner, kjæreste, kolleger, ektefelle. Slik forsterkes «sykdommen», og jeg «straffes» dobbelt. Og som det ikke er nok, rammes også mine «pårørende» hardt. De må være de sterke, positive og løsningsorienterte. Og sette seg selv og egne behov «på vent». Heldigvis er fokuset på de pårørende blitt kraftig styrket de siste årene.
Depresjonen min har som sagt gått over i psykose. Da mistet jeg kontakten med virkeligheten i lange perioder. Jeg fikk antipsykotiske medisiner som sannsynligvis forsterket psykosen. Noe som dessverre er en vanlig bivirkning. Å bli «gal» var uhyggelig for meg, men også for mine nærmeste. Jeg ble innlagt i psykiatrien, og fikk flere elektrosjokk-behandlinger. Jeg er nå heldigvis forholdsvis frisk, men vet at jeg kan få tilbakefall. Jeg forteller dette fordi det er viktig å si at på samme måte som at tornadoer går over, flom trekker seg tilbake, at en skogbrann dør ut; så gjør depresjon også det. Ikke uten innsats, og ikke uten skadevirkninger. For depresjonen går over. Den brenner ut. Det er mulig å komme til et sted der kreftene finnes igjen, der en ser muligheter, kjenner takknemlighet, føler seg verdifull, og livet kan begynne igjen. Hvis en da ikke velger den andre «løsningen»: å avslutte livet når alt kjennes totalt håpløst; tomt, svart og meningsløst.
Hvilke veier finnes det da ut av mørket? Det første «svaret» er å lete, og så prøve å sette ord på hva mørket består av. Selv om det gjør vondt. Selv om det er mye tomhet og meningsløshet der. For det er også noe som kan ordlegges; til noen som jeg har tillitt til, en som har erfaring med det samme og/eller er gode terapeuter. Et annet svar kan være fysisk trening. Ved å begynne med kroppen, og kjenne på litt fremgang, følger ofte sjelen etter. Medisiner kan også hjelpe en periode. Men ALDRI alene! Ulike typer kognitiv terapi har hjulpet meg. Der prøver jeg å «fange» tankene som utløser de negative følelsene. Og oppdage at de ikke trenger å være sanne. Mange har også nytte av gestaltterapi der en bla jobber med å kjenne hvordan negative følelser har satt seg fast på ulike steder i kroppen. Ro, akseptasjon og tilstedeværelse er også bra. For på den måten å protestere mot at alt skal forbedres og endres hele tiden. Man blir kanskje også nødt til å «gå av karusellen», og gi slipp på alle kravene til vellykkethet, og begynne å se seg omkring. Og tenke: er det slik jeg vil leve? Kanskje kan jeg tenke litt nytt; leve litt annerledes? Og slik kanskje finne tilbake til takknemligheten, og til det å akseptere at mening og mestring som regel er å finne på det stedet man er i livet. Nå. Og ikke nødvendigvis alltid et annet sted eller en annen gang.
– Veldig få kommuner har en strategi for å beholde seniorer i arbeid. Her er det en jobb å gjøre.
– Norge får flere eldre og færre yngre og vil komme til å mangle arbeidskraft. Men mye kan gjøres, for å forebygge dette.
– Flere enn vi har trodd har nytte av bare en time. Det er lett å ta kontakt via portalen på kommunens nettside
Hva er egentlig forsvarlig psykisk helsehjelp, og hva er uforsvarlig? Dette var ett av temaene på en ledersamling i Lillestrøm nylig
– Vi har ryddet i tilbudene, slik at det skal bli enklere for de som bor her i kommunen å bruke oss
Ansvarlig redaktør: Ellen Hoxmark
Webredaktør: Ragnhild Krogvig Karlsen
NAPHA er en avdeling i
NTNU Samfunnsforsking AS
Skriv og del:
Vil du skrive en artikkel på napha.no?