Nå har den begynt, forvandlingen fra å være den litt skjøre, spesielle blomsten jeg har vært gjennom mange år, til å bli en høyst ordinær og heller middelmådig 50-åring.
SAVNER DRAMA OG USTABILITET: -Normalitet har jo vært et mål for meg tidligere. At jeg skulle være mindre sensitiv, ha det stabilt og trygt. Hvorfor savner jeg da så veldig den «gamle Rigmor», skriver Rigmor Galtung. FOTO: Privat.
SAVNER DRAMA OG USTABILITET: -Normalitet har jo vært et mål for meg tidligere. At jeg skulle være mindre sensitiv, ha det stabilt og trygt. Hvorfor savner jeg da så veldig den «gamle Rigmor», skriver Rigmor Galtung. FOTO: Privat.
Mine nevroser, depresjoner og alt det andre som jeg i utgangspunktet har blitt veldig sliten av, har allikevel definert livet mitt på en positiv måte også.
Det har vært noe litt annerledes og spesielt ved meg ettersom jeg har hatt det følelseslivet og den psyken jeg har hatt. På et vis har jeg blitt litt interessant for andre også. Mange har villet snakke med meg om egne tanker og utfordringer. De har hyllet min åpenhet. Enkelte har vist nesegrus beundring, og jeg har tatt imot. Vært stolt, glad og fornøyd over å få hjelpe og dele.
Men la meg også kalle en spade for en spade, det har i tillegg boostet mitt eget ego ganske mye. Jeg skammer meg egentlig litt over å være så ærlig, men det er dessverre også en del av sannheten. Min lidelse har også vært en slags velsignelse, av den enkle grunn at jeg har følt meg viktig og spesiell.
Nå nærmer jeg meg 50 med stormskritt, og har vel aldri vært så stabil som jeg er nå. Det er over fire år siden jeg har hatt en depresjon, og jeg merker at både angst og depresjon ikke lenger er oppe i bevisstheten min særlig ofte. Jeg er jevn, og stort sett fornøyd.
Det var det da, stort sett fornøyd! Jeg vil ikke at livet mitt skal være sånn jeg. Det har aldri vært slik. Noe har alltid vært litt «på halv tre». Det eneste som er litt «på snei» nå er økonomien min, men hvem sliter ikke med den av og til? Noe annet er alt som begynner å «sagge». Alt vil liksom ned mot bakken etter hvert. Hetebølger dukker tidvis opp også, men bortsett fra det er livet mitt usedvanlig normalt for tida. Ingen kriser, ikke mye moro heller, men helt vanlig liksom.
Hva er så normalt, kan man spørre seg. Er det noe som i det hele tatt heter normalt? Og hvorfor snakker jeg om det som noe negativt? Normalitet har jo også vært et mål for meg tidligere. At jeg skulle være mindre sensitiv, ha det stabilt og trygt. Hvorfor savner jeg da så veldig den «gamle Rigmor»? Hun som hadde drama i livet sitt, stort sett hver dag. Ikke sånn negativt drama nødvendigvis, bare et liv som var mer intenst enn det er nå. Er det det som er å bli normal? At de sterke ytterlighetene i livet forsvinner? At livet ikke består av så mye opprørt hav, men at vannet stort sett er stille?
Hvis det er sånn det forholder seg, tror jeg rett og slett jeg må finne tilbake til den Rigmor jeg har vært, uten nødvendigvis å bli syk av det. Bare tørre å leve det livet jeg egentlig ønsker, der det også kan komme noen stormer uten at det betyr at man drukner av den grunn ….? Kanskje målet skal være å bli «normalspesiell» istedenfor superspesiell eller normaltriviell? Ja, jeg tror det, og jeg anbefaler alle dere andre å prøve å bli det samme i sommer…… God ferie!
– Veldig få kommuner har en strategi for å beholde seniorer i arbeid. Her er det en jobb å gjøre.
– Norge får flere eldre og færre yngre og vil komme til å mangle arbeidskraft. Men mye kan gjøres, for å forebygge dette.
– Flere enn vi har trodd har nytte av bare en time. Det er lett å ta kontakt via portalen på kommunens nettside
Hva er egentlig forsvarlig psykisk helsehjelp, og hva er uforsvarlig? Dette var ett av temaene på en ledersamling i Lillestrøm nylig
– Vi har ryddet i tilbudene, slik at det skal bli enklere for de som bor her i kommunen å bruke oss
Ansvarlig redaktør: Ellen Hoxmark
Webredaktør: Ragnhild Krogvig Karlsen
NAPHA er en avdeling i
NTNU Samfunnsforsking AS
Skriv og del:
Vil du skrive en artikkel på napha.no?