Jeg har holdt mange foredrag for ulike bransjer, og spesielt for folk som jobber i omsorgen. Det er ikke ofte jeg er så heldig å møte ungdommer. Men et møte med ei ung jente, da jeg holdt foredrag på en videregående skole for noen uker siden, åpnet virkelig øynene mine for hvor preget et ungt menneske kan bli av å leve med en kronisk psykisk syk mor.

Satte i gang tanker

Det satte i gang mange tanker rundt min egen sønn, og hvordan faren hans og jeg har valgt å fortelle om og involvere ham i min sykdom. Sønnen min er hos pappaen sin når jeg har en sykdomsepisode. Han slipper å gå oppi en alvorlig deprimert mor, og han er den som bestemmer hvor mye eller lite vi skal snakke om dette.

En helt annen historie

Han er 14 år, og synes egentlig ikke det er noe stas å snakke med voksne om noe som helst for tida. En helt vanlig ungdom med andre ord… Faren hans og jeg samarbeider godt, og mine depresjoner kommer sjelden. Stort sett er jeg helt frisk. Den jenta jeg var så heldig å treffe, hadde en helt annen historie enn sønnen min.

Blått hår og piercing

Jenta på første rad i samlingssalen var hardt sminket. Håret var blått. Hun hadde sikkerhetsnål i nesa, piercing på tunga og klærne ga bud om at denne jenta «kødder» du ikke med! Hun var 16 år.

I pausen kom hun bort til meg. Stemmen var lysere enn forventet, kroppsholdningen litt lut, som om hun ikke helt turte og «reise seg» ordentlig opp. Min første tanke om at dette var ei jente det ville være vanskelig å nå inn til, forsvant som dugg for sola da hun forsiktig ba om å få snakke litt med meg.

Kjente meg stolt

Heidi, som jeg velger å kalle henne, var plutselig forvandlet til ei lita jente som trengte en voksen å prate med - en voksen som kanskje ville forstå. Jeg kjente meg så stolt, og ydmyk fordi en fremmed, ung jente viste meg en slik tillit. Jeg kjente plutselig på en ny mening med jobben min som foredragsholder. Skjønte på nytt hvorfor jeg velger å fortelle min egen historie, om og om igjen.

Syk mor

«Rigmor, jeg har en mor som er syk», begynte hun. «Problemet til mamma er at hun selv ikke skjønner at hun er syk. Hun var veldig ung da hun fikk meg, og jeg har fått to yngre søsken. De måtte jeg passe på, helt til jeg havnet i fosterhjem.»

Jeg kan se at hun har skåret opp håndleddene sine. Den indre smerten har nok vært for tung å bære. Fysisk smerte har sikkert vært lettere å håndtere enn alle de vonde tankene. Det er ikke nye kutt, så hun har nok ikke gjort det på en stund. Det kan være et godt tegn.

-Trist

«Hvordan er det å ikke bo sammen med moren og søsknene dine?» spør jeg.

«Egentlig er det trist med småbrødrene mine, men jeg klarer ikke å forholde meg til mamma. Det er akkurat som om jeg må være den voksne hele tida, og det er slitsomt. Derfor ser jeg henne minst mulig. Hun bor dessuten langt unna.»

Skammer seg

Det er som om Heidi skammer seg litt når hun sier at hun helst ikke vil treffe moren. Det er trist. En 16-åring skal ikke skamme seg over å ønske seg en ungdomstid, der man kan få utforske verden på egenhånd, være «fri», litt ansvarsløs og selvopptatt. Jeg tenker i hvert fall at det er en del av det å være tenåring.

Skjærer meg i hjertet

At Heidi sitter med tårer i øynene av skam og skyldfølelse for at hun ikke klarer å ta vare på sin egen mor og småsøsknene sine, skjærer meg i hjertet. Jeg forteller henne at hun ikke behøver å ta det ansvaret, at hun ikke skal ha det. Moren er voksen, og at hun kanskje ikke får den hjelpen hun skulle eller burde hatt, er hjelpeapparatets «skyld» og ansvar, ikke Heidis. Det lysner i det bleke ansiktet. «Mener du det?» spør hun ivrig. Jepp, av hele mitt hjerte mener jeg det. Hun fortsetter å snakke, mer ivrig og med en ny glød i øynene.

Ikke ADHD likevel

«Vet du hva Rigmor. Jeg har bare gått på skolen her i seks uker, og nå får jeg 5 i engelsk i stedet for 2 som jeg hadde før sommeren. Sånn er det med alle karakterene mine. Nå har jeg ro til å konsentrere meg, og jeg tror kanskje ikke jeg har ADHD allikevel.»

For mye diagnostisering

Som vernepleier tenker jeg at det har hun sikkert rett i. Hun har nok ikke ADHD i det hele tatt. Hun har bare ikke fått mulighet til den roen og freden hun har trengt for å kunne konsentrere seg. Jeg vil påstå at vi har en altfor stor hyppighet av ADHD-diagnoser her i Norge. Mange vil kanskje være uenig, men jeg er sikker på at mange unge, med lignende historier som Heidi, får en diagnose, i stedet for at man tar seg tid til å se bakenfor den atferden som får mange «forståsegpåere» til å «stemple» ungene som barn med ADHD. Jeg diskuterer gjerne dette med andre. Bring it on!

Vakre tegninger

«Jeg har begynt å tegne og skrive også. Vil du se tegningene mine?»

Heidi er borte og roter i sekken sin nesten før jeg får svart henne. Klart jeg vil se. Vel tilbake dumper hun ned ved siden av meg. Tegningene er vakre. Unge kvinner med store øyne. De er ikke mørke og depressive, slik man kanskje skulle tro. De er livlige, med masse farger. Øynene hun tegner er fulle av håp og tro på en måte. En av tegningene kunne faktisk vært laget av meg selv da jeg var på den alderen….Pussig!

«Løvetannbarn»

Jeg ber Heidi om å fortsette å uttrykke seg gjennom tegning og det å skrive. Hun lover at hun skal begynne å skrive dagbok, så hun kan gå tilbake å kikke i den senere. Da kan hun se hvor langt hun har kommet i sin egen utvikling. Hva har hun lært? Gode erfaringer, og dårlige. Jeg tror denne jenta kan nå langt. Dette er et «løvetannbarn», som tross store utfordringer i veldig ung alder ser ut til å ha selvinnsikt, og tro på at livet kan bli bedre. Da pausen nærmer seg slutten, ber hun meg om å fortelle de 200 medelevene sine det hun akkurat har betrodd til meg. Hun vil også være åpen, gjennom meg! Tenk hvor hun selv kan være om 15-20 år! Jeg har stor tro på ungdommen, og ikke minst, åpenheten.

Alles helt

I samlingssalen var det så stille at man kunne høre en knappenål falle, og medelevene hennes satt med store øyne og hørte på det jeg kunne fortelle av Heidis historie. Heidi var både deres og min helt da mitt foredrag var ferdig. Slike jenter, det vil gamle Norge ha!!!!