-Hvis man ikke kan bli enige om hva slags diagnose Breivik har, hvordan kan man da gi andre, som ikke er så syke, en diagnose, spør NAPHA-blogger Rigmor Galtung.
Så er den nye rapporten ferdig. En annen diagnose enn de første sakkyndige kom fram til er framsatt. Og hvem i all verden skal man tro på?
Breiviksaken har, i tillegg til å være den mest omtalte historien i norsk presse, også blitt en studie i psykiatri og de som skal «ha svarene» på det meste når det kommer til et menneskes psykiske helsetilstand.
Psykiatri er ingen eksakt vitenskap, og derfor blir det nesten umulig å utrede noe om den menneskelige psyken der man kan sette to streker under svaret. Det nytter ikke å drive diagnostikk der man forventer å komme fram til at et menneske ikke er mer enn en diagnose.
Man kan jo undre seg over hvilke sympatiske og forsonende trekk man kan finne hos Breivik, annet enn at han også har vært et uskyldig barn en gang. Et sted gikk det i hvert fall veldig galt. Akkurat der kan man sette to streker under svaret.
De lærde strides i denne saken, og jeg tror dessuten de ofte strides mer enn lekfolk. Disse sakkyndige har kompetanse, men noen ganger er den så «spisset» at de ikke alltid ser skogen for bare trær.
Det var interessant å lese i VG for litt siden at de to rettspsykiaterne som erklærte Breivik utilregnelig i den første rapporten, Husby og Sørheim, lander på konklusjonen utilregnelig i hele 59 prosent av sakene der de er brukt. De to rettspsykiaterne som nå har konkludert med at Breivik var tilregnelig, Tørrisen og Aspaas, konkluderer på sin side med utilregnelig bare i henholdsvis 12 og 18 prosent av sine saker.
Hvis man ikke kan bli enige om hva slags diagnose Breivik har, hvordan kan man da gi andre, som ikke er så syke, en diagnose? Og vil man få ulik diagnose ut ifra hvem som gir deg den? Hvor viktig og riktig blir det da i det hele tatt å diagnostisere?
En amerikansk psykiater gjorde i sin tid et eksperiment: Han la seg inn ved et psykiatrisk sykehus, uten at han hadde noen diagnose. I løpet av den tiden han var der hadde han plutselig fem. Dette er skremmende.
Man kan altså lure de som skal være spesialiserte til å tro at man har en psykisk lidelse. Man bør riktignok kanskje ha god innsikt i symptomer for å få det til, men jeg er ikke sikker……
En diagnose er egentlig bare en rekke symptomer, som en psykolog eller psykiater kan få kalle det de mener er riktig. Hvem bestemmer så hva som ligger innunder en diagnose? Verdens helseorganisasjon har laget noen kriterier for hva som kan karakteriseres som sykdommer - som for eksempel bipolar lidelse - som jeg selv har.
Dette er jo vel og bra, og for meg har det vært fint å få en diagnose, fordi det dermed ble lettere å gi meg adekvat kognitiv terapi og medisinsk behandling.
I tilfellet Breivik og den siste sakkyndige rapporten har han ikke, i følge Aspaas og Tørrisen, en psykisk lidelse i vanlig forstand, men en rekke personlighetsforstyrrelser. En personlighetsforstyrrelse er vanskeligere å behandle, da det er en del av en personlighet og for eksempel ikke kan medisineres. Antisosialpersonlighetsforstyrrelse (psykopati) er en slik forstyrrelse. Tilstanden sies å være umulig å behandle. Dette er alvorlig, og særlig for dem som blir utsatt for slike mennesker.
Derfor er det, for psykiatriens del, av stor betydning hva som «feiler» Breivik. Kan han få medisiner som gjør at han kommer ut av en langvarig psykose, eller må man bare godta at han antakeligvis var helt klar over hva han gjorde den 22. juli? At han klarte å gjennomføre noe så grusomt fordi han er psykopat, og derav ikke har empati for andre?
Om en ukes tid vil vi kanskje få gjøre opp vår egen mening når han selv skal forklare seg i retten. Antakeligvis vil meningene være like delte som hos de sakkyndige. Psykiatri er en vanskelig vitenskap, og noen ganger er kanskje en lekmann like skikket til å gi et bilde av en massedrapsmann som en som har seks års utdannelse på universitetet. Menigmann er kanskje ikke så preget av sitt eget fagmiljø, men heller av sunn fornuft?
Litt mer forbehold fra de sakkyndiges side er etter min mening i hvert fall på sin plass, når de to rapportene konkluderer så ulikt.
– Å samarbeide med Den norske Turistforening (DNT) var gull verdt for oss!
– Friskliv Ung har fått meg i mye bedre fysisk form. Det er mye mer glede i livet nå, flere relasjoner og lyse dager.
Prosjektet ved Frisklivssentralen i Larvik har som mål å hjelpe unge voksne mot inkludering og en aktiv hverdag.
Tjenesten bidrar i den nyskapende hjelpemodellen "Våre Unge". En medarbeider har kontor på den videregående skolen to dager i u...
Marion har blitt ei helt anna jente enn hun var før. Nå står hun opp om morgenen, går på jobb og møter blikket til folk.
Ansvarlig redaktør: Ellen Hoxmark
Webredaktør: Ragnhild Krogvig Karlsen
NAPHA er en avdeling i
NTNU Samfunnsforskning AS
Skriv og del:
Vil du skrive en artikkel på Napha.no?