De som tror de sitter på den eneste sannheten - enten det gjelder religion eller behandling av psykiske lidelser - kan være de som sprer mest mørke, mener NAPHA-blogger Rigmor Galtung.
«Ingen har spredd så mye mørke som den som tror han har sett lyset». Dette er et gammelt ordtak, og jeg har tenkt ganske mye på det. Hva betyr det egentlig? Er det ikke fint når man finner en riktig vei? Hvordan kan noe man opplever at virker og gir lys, spre mørke? Det er jo et fullstendig paradoks! Eller er det egentlig det?
Hvis man skjeler til ulike religioner, så er det ikke uvanlig at man i enkelte miljøer forsøker å overbevise utenforstående om at menigheten har funnet den eneste og sanne vei! Dersom man ikke er enig, blir man utstøtt eller ansett som hedning.
Intensjonene bak denne misjoneringen kan kanskje være gode, men å skremme folk til tro på det menigheten mener er riktig, kaller jeg fanatisme. Og fanatisme anser jeg som farlig! Det er å frata enkeltmennesket retten til å ha egne tanker, personlig tro og selvbestemmelse.
Jeg tror dette kan overføres til mange livsområder, også når det gjelder behandlingsmetoder og måter å tilnærme seg for eksempel psykiske plager og sykdommer på.
Hvor ofte krangler ikke ulike fagmiljøer så «busta fyker» om hvilken behandling som fungerer optimalt, og hva som er best for pasienten!
Psykologene klager på psykiaterne fordi de mener at de bare skriver ut piller. Psykiaterne er oppgitte over at psykologene tror at man kan snakke seg ut av enhver psykisk lidelse.
Pasienter som har blitt friske, henger seg også gjerne på i «hylekoret» om hvem som eier sannheten. Jeg vil vel si at den som har skoen på, best vet hvor den trykker. Men også vi som har en psykisk lidelse skal passe oss for å belære og «eie» svarene til andre ut ifra våre erfaringer.
Jeg kan bare gå i meg selv. Da jeg var yngre, ble jeg alltid helt i hundre når jeg oppdaget noe som virket. Hadde jeg vært hos noen for et eller annet og kjente meg bedre, videreformidlet jeg dette til alle som gadd å høre på, i hellig overbevisning om at dette var helt saliggjørende og nødvendig for alle andre også.
Jeg skjønte ikke da at det som hadde hjulpet meg, ikke nødvendigs ville bety at alle andre opplevde det samme. Jeg var for ung til å forstå at livet og vi mennesker er mer sammensatte og forskjellige enn som så.
I en alder av 44 har jeg endelig skjønt at det å definere andres behov og sannhet, ikke er den riktige veien å gå. Jeg tror jeg har forstått at vi som regel har ulike behov i forskjellige faser av livet. Det som var riktig for meg som tjueåring, er langt ifra det jeg trenger nå.
Jeg har lært mye gjennom å være åpen for at det alltid finnes alternativer, og at det som er riktig for meg, ikke nødvendigvis er det for en annen. Jeg tror det er sunt og viktig å brenne for et standpunkt eller noe man føler er viktig. Men å være overbevist om at det en selv har opplevd eller tror på, er den eneste veien til målet, mener jeg er feil. Det å gi noen en følelse av at det ikke finnes andre alternativer for det de sliter med enn det jeg har, kan gjøre den største optimist ganske nedtrykt og motløs.
Det å gi råd og vink, eller å hjelpe andre til å finne sin egen vei, er jeg derimot stor tilhenger av! Vi er alle unike individer. Vi kommer hit med ulik bagasje, og vi formes forskjellig av de miljøene vi lever i. At noen av oss har gode erfaringer på enkelte områder, og vil dele dem med andre, er strålende.
Likevel er det ikke sikkert det er løsningen for dem vi deler med - og det må respekteres. To mennesker kan gjerne ha samme diagnose og mange fellesnevnere i livet, men at bare den ene skal ha nøkkelen til sannheten, mener jeg er å frata det andre mennesket friheten til å tenke selv og å gjøre egne erfaringer. Tar man dette fra et menneske, ja, så er det i min verden fanatisme! Jeg avslutter slik jeg begynte: Den som tror han har sett lyset, kan faktisk være den som sprer mest mørke!
– Å samarbeide med Den norske Turistforening (DNT) var gull verdt for oss!
– Friskliv Ung har fått meg i mye bedre fysisk form. Det er mye mer glede i livet nå, flere relasjoner og lyse dager.
Prosjektet ved Frisklivssentralen i Larvik har som mål å hjelpe unge voksne mot inkludering og en aktiv hverdag.
Tjenesten bidrar i den nyskapende hjelpemodellen "Våre Unge". En medarbeider har kontor på den videregående skolen to dager i u...
Marion har blitt ei helt anna jente enn hun var før. Nå står hun opp om morgenen, går på jobb og møter blikket til folk.
Ansvarlig redaktør: Ellen Hoxmark
Webredaktør: Ragnhild Krogvig Karlsen
NAPHA er en avdeling i
NTNU Samfunnsforskning AS
Skriv og del:
Vil du skrive en artikkel på Napha.no?