Det første møtet med en hjelper har mye å si for hvordan fortsettelsen skal bli. Å oppleve at man blir hørt, forstått og respektert fra første stund gjør at man lettere åpner seg. Det blir lettere å komme til kjernen av problemet, som ofte ligger godt gjemt dypt i en selv.

Ei ung jente med voldsomme traumehistorier kom til oss i Stangehjelpa, og her har hun endelig fått noen å snakke med. Mette, som jobber hos oss, forteller:

-Hun hadde ikke tillitt til noen, og trengte masse trygghet for å greie å åpne seg.  

Vil forstå

I våre tjenester har vi sluttet med kartlegginger, utredninger og utfyllingsskjema i den første samtalen. Det eneste som gjelder er at folk forteller oss hvordan de har det, slik tilnærmingen Feedback-informerte tjenester (FIT) legger opp til, og hva som er viktig for dem, og så lytter vi.

Trener på det

Den første samtalen handler ikke om å grave, analysere og utrede, men om å lytte. Empatisk lytting er kjerneferdigheten til alle som jobber her. Uten den, fungerer simpelthen ikke den første samtalen. Det høres kanskje lett ut. Men, vi fagfolk er så vant til å skulle være den som kommer med svar, så vi må øve og trene på å lytte, slik at vi ikke for kjapt serverer vår løsning.

Vi må ikke bare lytte til det folk sier, men forsøke å forstå det de ikke sier også. Vi kan simpelthen ikke vite på forhånd hva som vil være riktig for den enkelte, før vi har lyttet til dem for å forstå.

Tid til å åpne seg

Mette beskriver hvor viktig det var å gi den unge jenta hun skulle hjelpe, tid.

-Hun fortalte meg at hvis jeg hadde møtt henne med masse skjema som hun skulle fylle ut, og som hun ikke hadde orket å svare på, hadde hun ikke kommet tilbake.

Jenta testet Mette og kom med mange løgner og bortforklaringer, men Mette, gjennomskuet dette, og da tryggheten var på plass, kunne hun forsiktig begynne å sette ord på det vonde som hun ante lå bakenfor for den unge jenta, og spurte henne etterpå: ”Har jeg rett? Og, jenta nikket. 

En lettelse å fortelle

Når vi etter hvert har begynt å bli gode på å forstå, forteller også folk oss mye mer. De begynner å fortelle oss om alt det de har båret inne i seg helt alene og i lang tid. Ofte er det første gang de har møtt noen som de tror vil tåle å høre historie deres. De har ikke hatt tillitt til at det er trygt å fortelle, og heller ikke turt å dele sin innerste smerte. Det gjør uendelig vondt å bære på slikt alene.

Den unge jenta som Mette skal hjelpe, syntes det var veldig vanskelig i starten, men begynte etter hvert å åpne seg, og opplevde det som en lettelse.

-Den dagen hun fortalte meg alt fra A til Å, sa hun at det var godt. Hun ble veldig sliten, var hvit i ansiktet og helt ferdig etterpå. Men lettet, forteller Mette.

Beredt til å ta i mot

I Stangehjelpa har gjort at vi gjort en ekstra innsats for at alle de ansatte skal være trygge og kompetente til å ta imot alle fortellingene som brukerne kommer med. Vi hadde nylig en felles intern undervisningsdag om hvordan man jobber med traumer og vonde opplevelser, noe alle satte stor pris på.

Være tilliten verdig

Vi vet nemlig ikke når folk begynner å fortelle oss ting! Eller hvem av oss de velger å fortelle til. Det kan være til den av oss som kjører en person til en legeavtale, under en sykkeltur eller gågruppe eller i en av pausene på angstmestringskurset vårt. Det er det som skjer når folk får tillitt til en av oss. Den tillitten må vi vise oss verdig og ikke skyve folk unna. Det holder ikke å avfeie det med at det er for skummelt eller vanskelig, eller noen med mer ekspertise må ta seg av det. Å begynne å snakke med folk om vonde opplevelser, er noe man har gjort for å hjelpe, og da må vi være klare til å følge opp. Det er viktig å være trygg nok i seg selv, til å ta imot og lytte godt.

Skape trygghet

Mette forklarer: -Ofte blir det mye snakk om overflateting, som økonomi og alt som ikke fungerer i hverdagen. Men, det er klart at slike ting ikke fungerer når hodet er fullt av traumer. Jeg ser at det er noe mer som ligger bak, noe annet.

Vår jobb er å forsøke å forstå det som ligger gjemt, noe av de som ligger bakenfor.

-Når jeg forstår litt mer, det lille ekstra som de ikke setter ord på selv, da begynner noen å åpne seg, forteller Mette.

Nøkkelen er å skape det trygge rommet slik at dette kan skje.