I boka Et bedre liv får vi et innblikk i nyere forskning på recovery. I tillegg får fjorten personer som har hatt ROP-lidelser fortelle sine historier om veien inn og ut av rus- og psykisk helseutfordringene sine. Boka gir et godt innblikk i feltet og bør helt klart komme på pensum ved mange av landets helseutdanninger.

Boka et bedre liv – Historier, erfaringer og forskning om recovery ved rusmiddel bruk og psykiske helseproblemer er utgitt på Gyldendal Akademisk. Anne Landheim, Frøy Lode Wiig, Marit Brendbekken, Morten Brodahl og Stian Biong er redaktører. 

I boka er det gitt plass til fjorten fortellinger skrevet av mennesker som selv har slitt med rus- og psykisk helseproblematikk. Det er sterke historier, skrevet av svært ulike mennesker, med unike historier. Samtidig er det et tydelig mønster gjennom boka. Det er historier om det å bli krenket og feilbehandlet, men det er også historier om håp og hvordan et enkeltmenneske, eller en forandring i livsvilkårene, kan skape bedring.

Det å benytte seg av historier for å vise frem hva som kan skape endring gjør boka til en original, spennende og tidvis rørende leseropplevelse. Boka viser også frem hvordan systemet kan feile, og hvor viktig implementeringen av recoveryorienterte tjenester kan være for enkeltindividet. En av bidragsyterne i boka, Karl Olaf Sundfør, skriver:

«Når jeg har truffet behandlere som ser personen, ikke diagnosen, føler jeg meg verdsatt. Da er jeg ikke bare en diagnose som behandles etter skjema. Vi er alle ulike, og vi passer ikke alltid inn i standardformatet. Min erfaring er at hvis man blir møtt med forståelse og respekt, kan mange hjelpes. Det er jeg, ikke systemet, som vet hva som er et verdig liv for meg».

Det er nettopp dette som går igjen i omtrent alle fjorten historiene. Det dreier seg om møter med et tidvis lite fleksibelt system, men det er også historier om å bli kommet i møte av personer om har spurt hva trenger du?

En av de andre bidragsyterne Hågen Haugrønningen skriver at «følelsen av at de ikke trodde meg, anså meg som søppel og ikke tok hensyn til at jeg var dårlig, var overveldende». Opplevelsen av ikke å bli trodd gjorde det nærmest umulig å bli frisk. Det var først da han flyttet fra hjemstedet og til Oslo at det skjedde en endring. Igjen understrekes viktigheten av å bli møtt der man er. I Oslo møtte Hågen en sykepleier. Han skriver at «Jeg opplevde å bli sett som et menneske og ikke en «lost case», i tillegg tok hun seg tid til å snakke med meg. Sakte minket skepsisen min til helsepersonell og offentlige tjenestemenn generelt. Nøkkelen var at dette menneske møtte meg med tillit og respekt». Det underbygger igjen viktigheten av å bli møtt nettopp med respekt og åpenhet. Fortellingene i boka forsterker argumentene fra recoveryforskningen om at man må møte enkeltindividet der de er i sin egen prosess. Derfor er også forskernes refleksjoner og innspill i boka nyttige.

Det jeg tar med meg etter å ha lest denne boka er hvor viktig det er at helsepersonell er kompetente og imøtekommende. Viktigheten av å se enkeltindividet synes helt sentralt. Noe også en av redaktørene, Helge Waal påpeker i sitt kapittel i boka. Han skriver at det i mange tilfeller dreier seg om relasjonen mellom den enkelte, en behandler, sykepleier eller andre som er det viktigste, første skrittet mot bedring. Og nettopp derfor er denne boka et svært viktig bidrag i diskusjonen om mer brukerorienterte tjenester. For det handler om medmenneskelighet, noe forfatterne av boka får frem på en veldig god måte.

TERNINGKAST 5