Endret: 13. mars 2017
Samhandling - rammebetingelser

KONKLUSJONER: Nasjonale myndigheter må gjøre det tydelig at kommune- og spesialisthelsetjeneste skal være likeverdige samarbeidspartnere. Lokalt bør ledelsen ved begge forvaltningsnivåer ha et særlig ansvar for å utvikle gode modeller for samhandling. Dette er blant konklusjonene i FOU-rapporten om insentiver til samhandling.

 

Samhandling trenger bedre rammebetingelser

Samhandling trenger bedre rammebetingelser

Økonomiske, organisatoriske og faglige rammebetingelser må stimulere mer. Dette kommer frem i en FOU-rapport bestilt av KS. Rapporten presenterer tre mulige modeller for samhandling mellom spesialist- og kommunehelsetjenestene.

- Mange kommuner får til samhandling, men det skjer på tross av og ikke på grunn av rammebetingelsene, sier Ottar Ness, professor ved Høgskolen i Sørøst-Norge.

Ottar Ness og Stian Biong (professor ved Høgskolen i Sørøst-Norge) har gått gjennom forskningsbasert kunnskap om hva som hemmer og hva som fremmer samhandling, mens konsulentselskapet Deloitte står som hovedansvarlig for FOU-prosjektet og sluttrapporten Insentiver for god samhandling i lokalbasert rus og psykisk helsearbeid, bestilt av KS. Rapporten ble presentert på KS Læringsnettverk-samling i Rogaland i februar 2016.

Økonomi, fagutvikling og organisering

Rapporten foreslår endringer i både organisatoriske, faglige og økonomiske rammebetingelser for å legge bedre til rette for samhandling mellom primær- og spesialisthelsetjeneste. Frivillig sektor og NAV er også en del av bildet.

Utvikling av gode modeller for samhandling i tjenestene i psykisk helse- og rusfeltet har vært et formål med KS Læringsnettverk gjennom mange år. Behovet for koordinerte tjenester særlig til mennesker med omfattende problemer, er stort. 

- Vi opplever en dreining mot at kommunene skal ta mer ansvar, uten at de har fått styrket sine ressurser i tilstrekkelig grad, sier Elvemo til KS.no

Fagkulturell forskjell - en hindring

-Den store utfordringen for samhandling er selve organiseringen i to nivåer i Norge, primærhelsetjeneste og spesialisthelsetjeneste, sier Ottar Ness.

Ulike fagkulturer og ulike oppfatninger om hva som er god behandling, er til hinder for samhandling. Både representanter fra kommune-, og spesialisthelsetjenestene, bruker- og- pårørendeorganisasjoner og kompetansesentrene NAPHA og Korus, som er intervjuet i forskningsprosjektet, rapporterer om dette.

-Derfor foreslår vi tiltak som felles utdanning og kompetanseheving, forklarer Ness.

Prosjekter som avsluttes

En annen hemmende faktor er prosjektorganiseringen. Samhandling er noe det gjerne jobbes med i prosjekter, altså kortvarig og ikke integrert.

-Mange gode samhandlingstiltak blir satt i gang på siden av de ordinære tjenestene, og når prosjektmidlene utløper, blir de vanskelige å videreføre, sier Ottar Ness.

Ledelsesansvar

Samhandling må forankres på ledelsesnivå, både politisk og faglig. Dette er blant anbefalingene i rapporten.

Ledelsen innen begge nivåer (kommunehelsetjeneste og spesialisthelsetjeneste) bør ha et særlig ansvar for å utvikle og innføre gode modeller for samhandling. Måtene å få til samhandling på må tilpasses forholdene i de ulike kommunene, for rus- og psykisk helsetjenestene lokalt er ulikt organisert. (Les om de tre modellene nedenfor).

Hvordan bedre rammebetingelsene?

Dette foreslås i rapporten:

Faglige rammebetingelser:

  • Felles kompetanseutvikling, slik at fagfolk i ulike tjenester i rus- og psykiskhelsefeltet får en felles faglig plattform.
  • Ledere av kommunale og statlige tjenester lokalt må legge til rette for, og forvente, at relevante ansatte deltar på felles kompetanseutvikling og arenaer for samhandling.
  • Utdanningstilbydere må utvikle relevante etter- og videreutdanningstilbud.
  • Profesjonsutdanningene må gi innføring i samhandlingskompetanse.

Øknomiske rammebetingelser: 

  • Nasjonale myndigheter bør utrede og vurdere endringer i takstsystemet, og hvordan dette i større grad kan stimulere til samarbeid. Dette gjelder særlig muligheter for å innføre takster for reiser og ambulant virksomhet.
  • Nasjonale myndigheter bør utrede hvordan det kan legges til rette for felles investeringer på tvers av tjenester og nivåer. Dette gjelder investeringer både i teknologiske systemer og i kompetanse.
  • Lokal ledelse for kommunale og statlige tjenester bør inngå dialog for å identifisere muligheter for felles finansiering og investeringer.

Organisatoriske rammebetingelser:

  • Nasjonale myndigheter må tydeliggjøre at kommunen og spesialisthelsetjenesten er likeverdige parter i inngåelse og utøvelse av samarbeid. (f.eks. å utvikle gode dokumentasjonssystemer på tvers, og ikke minst etablere gode møteplasser. Fordi folk opplever å ta det er et brudd mellom tjenestene). (Kommunene får ansvar for å ivareta brukere som har komplekse liv, men har ikke ressurser til det).
  • Kommuner bør gå sammen for å inngå formelle samarbeidsavtaler med helseforetakene. (Dette for å styrke deres posisjon overfor helseforetakene og legge til rette for mer tilpassede og relevante avtaler)
  • Lokal ledelse for kommunale og statlige tjenester bør etablere arenaer der de kan møtes for å definere hva som er lokale utfordringer og hvordan tjenestene i fellesskap kan møte diss

Juridisk kompetanse: 

  • I rapporten foreslås ikke endringer i juridiske rammebetingelser, men det anbefales i stedet at det legges til rette for å styrke den juridiske kompetansen lokalt, slik at ledere og ansatte i tjenestene i større grad kan ta i bruk det handlingsrommet de har innenfor dagens lov- og regelverk. Det stilles spørsmål ved om lovverket bør forenkles for at aktørene lokalt i større grad skal kunne ta i bruk gjeldende handlingsrom.

Tre mulige modeller

Forholdene i kommunene varierer, derfor passer ikke nødvendigvis den samme modellen alle steder. Rapporten foreslår tre mulige modeller for samhandling:

Samtidigmodellen: Der første- og andrelinjetjenesten har ulike funksjoner. Førstelinjen har ansvaret og tar beslutninger, mens 2. linjen gir støtte og konsultasjon til 1. linjen. Modellen bygger på fire prinsipper: Tilgjengelighet, likhet, effektivitet og personorientering.

Ett-nivåmodellen: Ressurser fra både første- og andre linjen settes sammen til en organisatorisk enhet, som f.eks. i ACT- eller Samhandlingsteam.

Samhandlingsmodellen: Er teoretisk og utviklet gjennom forskning. Den er bruker- og recoveryorientert. Samhandling foregår både på tvers av tjenestene og mellom tjenesteleverandør og bruker. Prinsipper i denne modellen er: selvinnsikt, gjensidig forståelse og felles beslutningstaking.

Ottar Ness, professor ved Høgskolen i Sørøst-Norge
FOU rapport Insentiver samhandling
Last ned rapporten Insentiver for god samhandling i lokalbasert rus og psykisk helsearbeid.

Kommenter:

Mer om

samhandling forskningsrapporter høgskolen.i.sørøst-norge nyheter

Les også

Ingen treff...
Aktuelt
Siste fra Kunnskapsbasen