Rigmor Galtung forteller om gleden ved å komme ut av en psykose, og om smerten ved at endringen ikke blir sett av hjelperne rundt henne.
Jeg våkner opp i sykehussenga mi på Lovisenberg. Nakken verker, og jeg er sjeleglad.
I mange uker har jeg ikke hatt kontakt med min egen kropp. Jeg har følt at jeg har vært i helvete, i et mørke så stort og dypt at jeg har vært overbevist om at jeg aldri skulle komme opp igjen. Som en «hvileløs sjel» har jeg svevd rundt i evigheten. Alt har gått i sirkler, og jeg har vært fanget i mitt eget sinn.
Etter uker med stadig forverring av depresjonen min opplevde jeg en natt «å dø». Jeg mistet følelsen av å være i en kropp. Den natten, da både mamma og tanten min måtte forsikre meg om at jeg levde ved å snakke med meg og ta på meg, overga jeg meg til slutt for å la «døden» komme.
Jeg våknet dagen etter, og marerittet bare fortsatte. Nå var jeg død, men alt var som dagen før. Det var jo ikke sånn det skulle være å dø. Min forklaring i mitt psykotiske hode var at jeg var død, men jeg hadde ikke kommet til himmelen, jeg var kommet til helvete. Der skulle jeg pines i all evighet ved at alt bare skulle gjenta seg om og om og om... igjen.
Jeg skulle for alltid gå rundt på jorden og være alene, ikke være nær noe annet menneske. Jeg skulle bli foraktet og hatet. Jeg skulle røyke, være redd, ensom, fortvilet og maktesløs i et mørke som aldri ville slippe noe lys inn. Det var mitt helvete og min evighet.
Når jeg våkner opp denne desemberdagen, etter tre uker inne på en psykiatrisk avdeling, hvor jeg så vidt har snakket med noen, eller gjort annet enn å røyke og være redd, kjenner jeg plutselig på noe så «verdslig» som å ha vondt i kroppen.
For meg er det skjellsettende. Jeg er tilbake i kroppen min, og da er jeg plutselig tilbake i den verden de andre, som ikke er psykotiske, er i.
Jeg kan igjen kjenne sola som skinner gjennom de tynne sykehusgardinene. Føler det kjølige draget i lufta gjennom det halvåpne vinduet. De små tingene der, som jeg før sammenbruddet hadde gledet meg over, kan jeg igjen kjenne på.
Jeg er tilbake, og jeg har fremdeles en kropp. Jeg er ikke lenger bare en «hvileløs sjel».
Jeg er Rigmor. Rigmor som egentlig er en livsglad og ressurssterk dame, som har en sønn hun elsker, masse venner, en fantastisk familie. Jeg er her i verden, og de jeg er glad i er der fremdeles, alle sammen. Hvilken lykke! Jeg har ikke mistet alt. Jeg er ikke død. Jeg er i aller høyeste grad levende!
Det ble noen dager i en salig lykkerus etter at den reaktive psykosen min slapp taket. I et halvt år hadde ting stadig forverret seg, og i over tre uker hadde jeg vært mer eller mindre psykotisk.
Det som ble vanskelig for meg den gangen, for snart tolv år siden, var at hjelperne mine ikke hadde vært på den reisen jeg hadde tatt, og for dem ble endringen og min ustoppelige energi sykeliggjort.
De trodde jeg var blitt manisk. Eller, de trodde vel ikke, de var overbevist om at jeg var det. De snakket med alvorlige ansikter om at de var bekymret for at jeg var så aktiv, at jeg var så blid… Jeg følte nærmest at de nå ga meg en ny diagnose.
Jeg synes dette var urettferdig. Det synes jeg den dag i dag, selv om jeg kan forstå det og se det fra deres ståsted også. Det finnes mennesker som får manier før eller etter en tung depresjon, men jeg syns dette er noe å tenke på for dere og oss som jobber med mennesker i krise.
Ja, jeg var glad, selvfølgelig var jeg det. Jeg hadde fått livet i gave. Jeg var nærmest født på ny. Hvem hadde ikke vært full av positivitet og glede over å ha «lurt døden»? Jeg klarte ikke være noe annet i hvert fall.
At jeg var aktiv var heller ikke rart. Jeg hadde sittet tilnærmet stille i en krok i flere måneder. Den Rigmoren som alle kjente og som er meg, har aldri sittet særlig mye i ro. Jeg er hypoman av natur. Det er noe ganske annet enn å være manisk.
Min tidligere kloke psykiater sa det så fint: «Rigmor, å være hypoman er ingen sykdom, det er en del av en personlighet, og det er din gave.» Han ble godt kjent med meg på de syv årene jeg gikk til ham.
Det gjorde ikke fagfolkene på Lovisenberg. De visste jo ikke hvem jeg var når jeg var frisk. De hadde bare sett meg i en sykdomsperiode. Hadde de kjent meg bedre, ville de nok ikke vært så bekymret.
Jeg var i overkant glad, positiv og full av eufori, det skal jeg innrømme, men jeg skal se det mennesket som ikke hadde hatt det sånn etter å ha vært tur retur helvete. Det mennesket måtte det i tilfelle være noe alvorlig galt med spør du meg!
– Å samarbeide med Den norske Turistforening (DNT) var gull verdt for oss!
– Friskliv Ung har fått meg i mye bedre fysisk form. Det er mye mer glede i livet nå, flere relasjoner og lyse dager.
Prosjektet ved Frisklivssentralen i Larvik har som mål å hjelpe unge voksne mot inkludering og en aktiv hverdag.
Tjenesten bidrar i den nyskapende hjelpemodellen "Våre Unge". En medarbeider har kontor på den videregående skolen to dager i u...
Marion har blitt ei helt anna jente enn hun var før. Nå står hun opp om morgenen, går på jobb og møter blikket til folk.
Ansvarlig redaktør: Ellen Hoxmark
Webredaktør: Ragnhild Krogvig Karlsen
NAPHA er en avdeling i
NTNU Samfunnsforskning AS
Skriv og del:
Vil du skrive en artikkel på Napha.no?