Sommeren er på hell, og høsten begynner ubunnhørlig å gjøre sitt inntog. Lufta  blir kjøligere for hver dag, og sola varmer ikke like mye som for bare et par-tre uker siden! Jeg kjenner mange som ennå ikke har kommet inn i jobbmodus. De føler at kroppen og hodet liksom ikke er  helt «med».  Selv hører jeg i aller høyeste grad til denne gruppa.

Føles fjernt

Nå skal liksom hverdagen begynne igjen, men alt jeg kjenner er at jeg er så slapp og sløv at jobb og alt som kan minne om å «bruke huet», føles like fjernt som at det skulle snø i juli.

Jeg vil bare fortsette å ha fri jeg. Sitte i hagen og drikke kaffe om morgenen. Sløve meg gjennom dagen, mens Ludvig holder på med sitt. Han skal forresten begynne på videregående akkurat i dag. Den lille gutten min har blitt stor, og nok en milepæl er et faktum.

Syk om høsten

Jeg skal i gang med nye ting jeg også. Mye nytt er på gang. Men til tross for disse spennende prosjektene er det ikke spesielt oppløftende å vite at vi om ikke altfor lenge går inn i en tid med mørke, snø, slaps og kulde. Noen synes sikkert at det er fint at vi kan trekke oss mer inn i egne «huler» for å bli der til snøen smelter i mars i 2014, men jeg tror jeg gruer meg litt.  

Egentlig gruer jeg meg alltid litt til høsten. Første gangen jeg ble syk var det høst, og andre, tredje, fjerde…. Det har alltid vært mørkt og kaldt ute når jeg har falt ned i det stummende mørket inni mitt eget hode..

Annus horribilis

Jeg vet at det er mange som har det på samme måte. Selv de som ikke har en psykisk sykdom kan kjenne på at de ikke er like glade og fulle av overskudd som på sommeren. Mange av mine venner depper litt i mørket. Det er kanskje ikke så rart?! Fra lyse sommernetter, blir det mørkt klokka 17, og flagrende kjole og sandaler må byttes ut med paraply, gummistøvler og senere, forede støvler.

Hvordan kommer det til å bli i år? Egentlig er jeg ikke så redd når høsten kommer lenger. Litt redd er jeg , men ikke i nærheten av å frykte den slik jeg gjorde de første årene etter den verste depresjonen. Den depresjonen som til slutt gjorde meg psykotisk. Da jeg hadde gått ubehandlet i nesten et halvt år, og ble innlagt for første gang. 2002 var et annus horribilis  for mitt vedkommende. Jeg ble alene med en treåring, jobben min var like ustabil som den alltid hadde vært, og jeg hadde ingen å lene meg mot lenger.

Frykten er mindre

Hvem som helst ville nok hatt det vanskelig i en sånn periode. Min sykdom ble trigget for alvor den høsten. Heldigvis har jeg aldri vært så syk siden. Hver høst har gått lettere og lettere, og frykten blitt mindre. Hva kan det komme av?

Jeg tror det handler om flere ting: Jeg har blitt eldre, fått adekvat behandling, og de rundt meg har også fått flere verktøy til å hjelpe meg med når jeg er i ferd med å gli inn i mørket. De vet, som meg, at dette går over, at alle de surrete destruktive tankene jeg får bare er et symptom og ikke sannheten. De kan fortelle meg at jeg bare skal ta det med ro, at alt ordner seg. Selv om jeg ikke nødvendigvis er helt overbevist, har jeg sett det flere ganger. Jeg har sett at det de sier stemmer, og jeg tror faktisk at hjernen min er i ferd med å skjønne det.

Depresjonen «vant»

Jeg har også lært meg teknikker for å stoppe de tunge tankene. Lett er det ikke, men faktisk har jeg stoppet to begynnende depresjoner de siste tre årene. Det er tre år siden depresjonen «vant», siden jeg satt livredd i en krok et par måneder. I fjor ble mamma veldig syk på denne tida. Allikevel fikk jeg ingen sykdomsepisode. Alle var overrasket, meg selv inkludert.

God høst!

Lurer på om det er mulig å bare rett og slett bestemme seg for at jeg i tida som kommer skal forsøke å gjøre dette til tidenes høst? Det er jo tross alt mye flott vi har i vente også. Gule blader på trærne, kjølig luft som gir deg følelsen av virkelig å være i live når du kommer ut, koselige middager med gode venner og familie uten dårlig samvittighet for å sitte inne. Og tenk på det folkens: Om noen få måneder blir verden dekket av snø! Tror jeg skal gjøre et realt forsøk på å glede meg til mørket jeg! God høst!