Hvis man også er helsearbeider, er man da en «riktig» erfaringskonsulent, eller blir det feil? Har man da blitt en del av «systemet», og derfor mistet kontakten med pasientene? En som ikke «ser» dem som likemenn? Et annet spørsmål er: Er man egentlig til særlig hjelp dersom man er veldig psykisk ustabil?

Demoner å sloss med

Disse, og hundre andre spørsmål, surrer og går oppi hodet mitt. Nå har jeg vært erfaringskonsulent i FACT-teamet i bydel Gamle Oslo i et halvt år, og jeg er på en måte like forvirret som da jeg begynte. Ikke forvirret i den forstand at jeg ikke liker jobben min, eller ikke får til noe. Det gjør jeg faktisk. Jeg liker arbeidet veldig godt, og jeg tror jeg får til ganske mye! Jeg har flotte kollegaer, masse fine mennesker jeg treffer der ute, og rollen min er egentlig veldig fri. Det er kanskje det som av og til er litt forvirrende. Hvordan skal jeg fylle denne rollen? Hvordan skal jeg forholde meg til at jeg er ansatt i en jobb på bakgrunn av at jeg har vært syk - at jeg har egenerfaring fra psykiatrien? Gjør dette noe med måten jeg ser meg selv på? Hvordan ser andre på meg og den rollen jeg har?

Jeg har mine egne demoner å sloss med. Av og til er nok jeg den som stigmatiserer meg selv mest. Jeg får ikke sagt noe om alle disse tankene her og nå, men kanskje i en annen blogg….

Likeverdig i teamet

En ting må jeg bare få si før jeg går videre: I teamet jeg jobber i, føler jeg meg som et fullstendig likeverdig medlem. Ingen tenker på, eller «maser med meg», om dette med sykdommen min. Det ligger implisitt at jeg har en erfaring som kan gi meg en fordel i møte med enkelte pasienter, men jeg er også en fagperson. Noen ganger spiller det faktisk ingen rolle at jeg har egenerfaring. Andre ganger kan det være lettere for en pasient å snakke med en som har hatt lignende opplevelser som dem selv. Kollegaene mine stoler på at også jeg kan foreta faglige vurderinger fordi jeg er vernepleier.

At jeg mener at fag er like viktig som egenerfaring, er det nok en del som er uenig med meg i. De vil antakeligvis mene det er feil at man har en profesjonsutdannelse. Da er man plutselig ikke på «samme nivå» som pasientene, man er ikke en «likemann». Men er ikke det egentlig å stigmatisere pasientene? Skal man ikke kunne ha en fagutdanning fordi man har en psykisk sykdom? Skal ikke vi som erfaringskonsulenter formidle tro og håp? Håp og tro på at man kan få til hva som helst, som for eksempel å få en jobb i helsevesenet? Det er for meg det recoveryarbeid handler om i hvert fall.

Essensielt å være «på plass»

Skal man bare ha en erfaringskonsulent for «syns skyld»? Fordi det er så «lurt» og politisk korrekt? Er det greit at bare man har erfaring så kan vi bruke vedkommende? Jeg sier nei. Skal man kunne bruke sin egen erfaring i et arbeid med mennesker som er syke, må man faktisk være såpass kompetent og velfungerende at man kan utgjøre en forskjell!

Jeg møter mennesker jeg skal oppmuntre og gi håp til hver uke, og for meg er det helt essensielt at jeg er så «på plass» at jeg faktisk kan hjelpe, og ikke bare være en slags «maskot» i et team! Derfor er det så viktig for meg at jeg er Rigmor, en vernepleier med en unik kompetanse ikke alle har med seg inn i en jobb.

Til stede på pasientens premisser

Den egenerfaringen jeg har, hvem er det den egentlig er viktig for? Den kan nok  av og til være viktig for mine kollegaer som ikke har vært psykotiske, fordi jeg kan forklare ting det er umulig å forstå hva er med mindre man har opplevd det selv. Den kan også være av stor betydning for pasienter som føler at de trenger en hjelper som virkelig vet hva det vil si å ha vært syk.

Alt handler nok om hva man ønsker at denne rollen skal innebære. Å være erfaringskonsulent er sikkert forskjellig fra person til person. For meg er det sånn at jeg først og fremst ønsker å være et medmenneske, som kan møte mennesker der de er. Jeg ønsker å være til stede på pasientens premisser. Å ha med meg min egen historie og faglige kompetanse inn i en relasjon, der jeg skal forsøke og hjelpe mennesker til å leve meningsfulle liv, er mitt ønske.