-Jo lengre tid traumatiserte flyktninger går uten å få hjelp, jo vanskeligere får de det, fastslår Varvin, som er ansatt ved NKVTS.

Sist uke avsluttet han en nettverkssamling i Tønsberg for psykologer i Sør-Norge, med et innlegg om traumatiserte flyktninger. Han snakket blant annet om hvilke utfordringer de har, og om hvordan de har behov for å bli møtt av hjelpeapparatet.

• Les også på napha.no: Ikke la språket hindre god hjelp

-Torturoverlevere

-I 2012 ble omkring 23 000 mennesker tvunget til å forlate sine hjem hver dag grunnet konflikt og forfølgelse. I Norge er det mer enn 20 000 torturoverlevere blant innvandrere med fluktbakgrunn, sier Varvin.

Tortur medfører ofte et symptommønster preget av følelsesmessig og sosial isolasjon, samt tilbaketrekning. Mange av de traumatiserte flyktningene har opplevd blant annet krigstraumer, forfølgelse, voldtekt og traumer ved flukt. 

-De fleste psykiske lidelser hos flyktninger er relatert til belastninger før, under og etter flukt, og dette må hjelpeapparatet ta på alvor, sier psykiateren.

-Flyktninger fra Syria                                                                                       

-Psykologer og andre i førstelinjetjenesten har en veldig viktig funksjon i forhold til flyktninger, og dette aktualiseres igjen nå som Norge skal ta imot flyktninger fra Syria. Dette er mennesker som har med seg svært belastende erfaringer, trekker Varvin frem.

Varvin er i innlegget sitt opptatt av at Norge må ha en førstelinjetjeneste som tåler å romme det disse menneskene har opplevd. Mange har sosiale og atferdsmessige utfordringer, og dette er ofte en konsekvens av deres opplevelser. Vi må møte dem på en måte som ikke skaper avvisning. Avvisning er nettopp følelser mange av disse menneskene bærer på.

-Jeg er fortvilet over hvor dårlig disse menneskene blir undersøkt. Mange har vært i Norge i over ti år før adekvat behandling blir satt i gang. Mange blir ikke fanget opp, mange har vært til fastlege og andre i hjelpeapparatet uten at de riktige spørsmålene er blitt stilt eller at noen har sett etter på de riktige steder på kroppen.

Den viktige første fasen

Varvin trekker frem måten hjelpeapparatet i Norge håndterte 22. juli på. Det ble da satt i gang en koordinering av hjelpe- og støtteapparatet, de involverte fikk ivaretatt sine primære behov, de fikk opprettet kontakt med sine nære igjen og det var oppfølging med kontinuitet i seg.

-Slik hjelp kan forebygge kronisk traumatisering, og en slik hjelp bør også traumatiserte flyktninger få når de kommer til Norge. For mange flyktninger er det å komme hit slutten på traumatiseringen, og hva vi gjør da er helt sentralt for prognosen. Da er en god psykologisk undersøkelse viktig, fremhevet Varvin.

Problemer som hoper seg opp

Mange traumatiserte kan av de rundt seg oppleves som vanskelige. De kan streve med sinne og irritasjon, med å stole på andre, tro at de blir lurt eller at andre rundt kommer til å svikte dem. Disse andre er også hjelperne.

Mennesker som har opplevd ekstreme hendelser kan få personlighetsforandringer. Disse vises gjennom fiendtlig holdning preget av mistillit, at de kan oppleve følelser av tomhet og håpløshet, føle at de må være på vakt, som om de hele tiden er truet. De kan også trekke seg tilbake fra det sosiale livet. Traumatisering forstyrrer tidsopplevelsen i to dimensjoner. De alvorlig traumatiserte sliter med søvnproblemer, og den daglig rytme forstyrres.

-Når en ting går galt, går neste ting galt, og så den tredje tingen, problemer som hoper seg opp og hoper seg opp. Det de trenger er å oppleve at noen hører på dem og prøver å forstå dem. De trenger å få bekreftet sin identitet. De fleste av flyktningepasientene har også smerter i kroppen. Disse blir ofte bedre eller forsvinner helt etter behandling ,spesielt når deres evne til å være sammen med andre forbedres.

Den traumatiserte omsorgspersonen

Varvin er opptatt av det å se hele familien, og hjelpe den enkelte til å fungere i sitt familieliv. Han fremhever den viktige forskjellen vi kan gjøre for barn av traumatiserte gjennom å hjelpe deres foreldre. Særlig trekker han frem de traumatiserte mødrene.

-Det er så viktig å hjelpe disse mødrene. Mange har vært på asylmottak i mange år, bodd der sammen med barna sine, samtidig som de selv strever med traumer, sier han.

Varvin understreker at for en traumatisert mor som ser at barnet er redd, kan dette aktivisere egen hjelpeløshet. Hun kan få vansker med å forholde seg til barnet.  Dette vil da igjen bli en negativ erfaring for barnet.

-Vi gjør noe som ligner et organisert overgrep mot mor og barn gjennom å ikke hjelpe dem i denne fasen, sier Varvin. Det er viktig at hjelpeapparatet hjelper familiene til å bli kompetente til å håndtere sin egen situasjon, blant annen gjennom god psykoedukasjon. En kan gjøre en forskjell gjennom å gi foreldrene behandling, og hjelpe dem til å forstå seg selv og barns eventuelle traumereaksjoner, avslutter han.