Under en samling i Stavanger sist uke for psykologer ansatt i i kommuner, fortalte Elisabeth Nordhus Lied (36) om hvordan det var å vokse opp som barn av en rusmisbruker. Hun beskrev en oppvekst hvor hun hele tiden følte hun måtte være den som skulle passe på familien.

Gi meg en løsning, ikke en formaning

Elisabeth fortalte oss om sine møter med ulike fagpersoner, og om hvordan hun ofte ble møtt med at det ikke var hennes ansvar å ta seg av familien. Hun var den som prøvde å passe på sin far, som beskyttet sin mor og som var en omsorgsperson for sin lillesøster. Hun var en som gjorde en forskjell i familien, så når hjelpeapparatet sa til henne at hun var ikke den som skulle passe på sin familie, var det som om de skulle ta fra henne identiteten hennes.

-Dere fortalte meg at det ikke var mitt ansvar å passe på pappa. Det var ikke jeg som skulle passe på lillesøsteren min. Det var ikke jeg som skulle beskytte mamma. Dere fortalte meg ikke hvem som skulle gjøre det i stedet for. Jeg kunne ikke slutte med disse tingene. Jeg trengte en løsning som innebar mer enn ord og formaninger, sier hun.

Røsket i oss

Dette traff mange av oss i salen, røsket i oss. Vi fagpersoner som så ofte sier nettopp dette, det er ikke ditt ansvar, det er ikke du som er den voksne. Men hva tilbyr vi i stedet? Elisabeth fortalte oss at det vi gjør når vi møter barn og unge på denne måten, er å ta fra dem en stor del av identiteten deres. Hun fortalte oss om hvor stor del av identiteten hennes som handlet om nettopp det å være den som passet på, og om hvor viktig hun faktisk følte seg ved å være nettopp den.

-Det var jo identiteten min, og jeg skal si dere at jeg fikk til mye. Jeg klarte å få pappa til å drikke på lillejulaften i stedet for julaften, jeg fikk til at pappa drakk to flasker mindre flere ganger fordi jeg helte ut flasker. Jeg fikk til ting som gjorde at jeg opplevde meg, og var, viktig. Da kan ikke dere fagpersoner prøve å ta fra meg identiteten min som den som passer på og ordner opp, understreker hun.

Elisabeth trakk en parallell til hvordan det ville vært for oss fagpersoner om noen sa til oss at ingenting av det vi gjør virker, vi kan bare slutte med å prøve å bidra gjennom jobben vår. Sånn var det for henne, hun var så uendelig viktig og så uendelig glad i sin far og familien. Hun hadde behov for at vi hjalp henne med å finne løsninger, ikke bare ord.

Redd faren skulle dø

Hun beskrev hvordan det var for henne å sitte på skolen og skulle konsentrere seg, være med på det de andre barna var opptatt av, når hun heller ville være hjemme og redde faren sin.

-Jeg satt på skolen og var så redd for at pappa skulle dø. I stedet var jeg nødt til å sitte på skolen. Like redd, men ute av stand til å vite hvilke av tingene som skjedde akkurat nå. Og så plaget læreren meg med spørsmål om ozonlaget, politikk og andre ting jeg bare ikke følte var viktig i det hele tatt. Og mine medelever maste. Maste om lek, flørt, spørsmål og totalt uvesentlige ting. Likevel måtte jeg late som, smile, svare, leke med, sier hun.

-Den viktigste i mitt liv

Elisabeth var et barn som følte seg og som var viktig, og hun er nå en voksen som virkelig er viktig. I dag har Elisabeth to barn, jobber halv stilling i barnevernet, var med å starte Barn av rusmisbrukere (BAR), og er styreleder i organisasjonen. Hun er også leder for Ventilene, et tilbud til unge pårørende. Elisabeth er en som bruker sine erfaringer til noe viktig for andre.

-Nå kan jeg kjenne at jeg er den viktigste i mitt liv, sier hun.