Møtene, som ble gjennomført av barn på fire, seks og åtte år uten at hjelpeapparatet var involvert, står beskrevet i den nye boka «Familier i motbakke – På vei mot bedre støtte til barn som pårørende».

Ikke barnas ansvar

-Det er ikke barna som skal sitte og finne ut hva de skal gjøre med moren sin. Det er det fagfolkene som skal gjøre. Jeg håper boken kan skape inspirasjon, nå. For egentlig haster det, mange barn trenger hjelp nå, sier Marianne Trondsen, leder for et forskernettverk i BarnsBeste som står bak boka.

Historien om søsknene brukes som eksempel på at barn som lever med en psykisk syk forelder ikke må bli glemt når den syke skal behandles. De beskriver i boken en hverdag preget av morens sykdom, og hvor de alt for ofte kjente på følelsen av ikke å ha kontroll.

De kaller fortellingen sin «Våre usynlige kjærlighetsbånd». Her forteller to av de tre barna - søstrene Ina og Maria - om frykten de hadde for at barnevernet skulle komme, og hvordan de da skulle gjemme seg i skapet. Om telefonen fra moren med beskjed om at hun ikke ville leve mer, om når moren låste seg inn i dagevis, og om hvordan det var for dem at moren følte at det var de som fikk henne innlagt i psykiatrien, fikk henne innesperret.

Trygg mor - trygge barn

Da moren etter mange år med tvangsinnleggelser og vonde minner fikk hjelp som fungerte for henne, ble dette også et vendepunkt for barna.

-Mamma fikk endelig oppfølging gjennom en individuell plan, og hun treffer mennesker i hjelpeapparatet hun opplever er der for henne og respekterer henne. Berit, Asgeir og Leif-Johnny er blitt noen av våre engler. Engler som jobber i det norske helsevesenet, og som har gjort mamma tryggere. Og når hun blir tryggere, blir vi tryggere. Når hun føler seg hørt og anerkjent, tar vi også del i den stoltheten det er å ha en sterk mor med en sterk personlighet, skriver de to søstrene i boka.

-Eksempler fra praksisfeltet

30 ulike forfattere har bidratt i boka. Målet er å svare ut til fagpersoner hva en kan gjøre for barn som er pårørende og deres familier, gjennom å beskrive ulike tiltak, modeller og arbeidsmetoder.

-Loven sier ikke hva nødvendig oppfølging betyr, og det ønsker vi å belyse gjennom denne boken. Vi ville spørre familiene om hva de trenger, og vise eksempler fra praksisfeltet, sier leder av BarnsBeste, Siri Gjesdahl.

Lovpålagt

Boken retter seg mot fagpersoner både i kommune og spesialisthelsetjeneste. De som møter syke voksne med barn har et lovpålagt ansvar for å sørge for at barna ivaretas. Her er samhandling sentralt.

-Det er et behov for at tjenestene samhandler mer og bedre med hverandre. Informasjon må videre til neste ledd, også om barna. Det er mange enkle måter å gjøre dette på, og epikriser kan for eksempel være et slikt verktøy. Vi er også nære ved å få det inn i den elektroniske pasientjournalen. Det blir et stort fremskritt, sier Gjesdahl.

-Ikke bare et papir

Hun trekker frem at det i en epikrise bør stå hva som er gjort i forhold til barna, ikke bare at personen har barn. Det er viktig å få frem hvorvidt barna har vært snakket med, deltatt i noen form for gruppe eller lignende. Det å ha gode samarbeidsavtaler mellom kommuner og spesialisthelsetjenester er også viktig, ifølge Gjesdahl.

-Men, da må de ikke bare være et papir. De må brukes og være kjent, poengterer hun.