Mennesker med psykiske lidelser som har behov for omfattende tjenester har vært en fokusert målgruppe i Opptrappingsplanen for psykisk helse (St.prp. 63. 1997-98). Sentrale mål har vært å utvikle et mest mulig individuelt tilpasset tjenestetilbud på tvers av eksisterende forvaltningsnivåer og sektorer, samt å omstrukturere og styrke tjenestetilbudene. Innenfor det kommunale tjenestetilbudet er det bygd opp tilrettelagte botilbud, ambulante team og tverrfaglige oppfølgingstjenester.

Mange trenger mer hjelp

På spesialisthelsetjenestenivå er det etablert oppsøkende behandlingsteam, større akuttberedskap og ruspoliklinikker tilknyttet DPS. Det er dessuten utviklet et tettere og mer forpliktende samarbeid mellom tjenestenivåene (Helsetilsynet 8/2007).

I tillegg til midlene gjennom Opptrappingsplanen er det bevilget midler gjennom Storbysatsningen til tiltak direkte rettet mot målgruppen. Til tross for denne satsningen er det fortsatt mange som ikke mottar den hjelp og de tjenester de har behov for (IS-1554). Selv om mye har skjedd, rapporterer flere av de største kommunene at det fortsatt er en stor utfordring å imøtekomme hjelpebehovene til denne gruppen.

Evaluering av opptrappingsplanen

Det er gjort relativt lite systematisk forskning i forhold til målgruppen mennesker med psykiske lidelser som har behov for omfattende tjenester. To nasjonale undersøkelser, IRIS rapport (Lie 2007) og SINTEF-rapport  (Steihaug og Loeb, 2007), indikerer at de viktigste utfordringene knyttet til målgruppen handler om kapasitet, kompetanse og samarbeid. 

Det er videre en sentral svakhet ved tjenestene at brukerne opplever mangel på helhet og kontinuitet (Stortingsproposisjon 1, 2005; Sverdrup, Kristofersen og Myrvold 2006). Brukere og pårørende mener de har for liten innflytelse på behandlingen (op. cit.). Kommunene og DPS-ene samordner ikke tjenestene godt nok (Norges forskningsråd 2004; 2009). NFR-rapportene viser at kommunene i begrenset grad har benyttet seg av koordinerende verktøy som stilling for koordinator, ansvarsgrupper, samarbeidsteam og individuell plan.

Det er store variasjoner når det gjelder DPS-enes samarbeidskulturer (op. cit.). Sosial- og helsedirektoratet (2003) knytter problemer med samordning til ressurskrevende brukere. Utskrivninger skjer for raskt og uten gode nok ordninger for veiledning. Organiseringen innebærer en uklar ansvarsfordeling mellom nivåene i behandlingsnettverket (Den norske lægeforening 2004). Mange profesjonsgrupper, ulike faglige perspektiver og konkurrerende metoder bidrar til at samarbeidet blir komplisert (Ramsdal 2004).

Om målgruppen

Helsedirektoratet har anslått at det på landsbasis er ca 18 000 mennesker som pga psykisk lidelse har behov for særskilt tilrettelagte tjenestetilbud (IS-1554). De fleste er allerede brukere av tjenesteapparatet og vurdert med hensyn til funksjonsnivå og hjelpebehov.

Det knytter seg imidlertid usikkerhet til de som vegrer seg for å ta imot hjelp. Disse utgjør om lag 4000 personer. De er i liten grad kartlagt og det er usikkert hvor mye hjelp de mottar. Dette er personer som i stor grad oppholder seg i de største byene der mange trolig er brukere av lavterskeltilbud.

Mennesker med psykiske lidelser som har behov for omfattende tjenester utgjør ingen homogen gruppe hjelpetrengende. Det er store individuelle forskjeller med hensyn til psykisk tilstand, livssituasjon og hjelpebehov. Samtidig er det noen felles kjennetegn. Epidemiologiske undersøkelser viser at det er en gruppe som kommer svært dårlig ut i levekårsundersøkelser (Myklestad, Rognerud og Johansen 2008). Det kan f.eks. dreie seg om avbrutt utdanning, arbeidsløshet, dårlige boforhold eller bostedsløshet, lav inntekt, gjeldsproblemer, rusavhengighet og/eller kriminalitet. I tillegg kommer en livsførsel som ofte fører med seg store psykososiale problemer, helseplager og somatiske sykdommer.

Mange kriser

Et annet fellestrekk er at disse personene ofte er ”difficult to engage” (Brimblecombe 2001).  Mange av dem er kritiske til hjelpen fra det offentlige og de har i varierende grad nytte av tradisjonelle tjenestetilbud. Kontakten med hjelpeapparatet er ofte sporadisk eller skjer i forbindelse med kriser. Erfaringer viser at hjelpetiltakene i stor grad må basere seg på oppsøkende virksomhet med stor grad av tilgjengelighet, fleksibilitet og faste teammedlemmer (NOPUS rapport, 2006; Øverås 2003; Øverås og Fyhn 2006 (ROP-undersøkelsen)).

Kriser forekommer hyppig blant denne gruppen og stiller hjelpesystemene ovenfor store utfordringer. Årsakene til krisene er mange og sammensatte. Intrapsykiske forhold, ruspåvirkning, relasjonelle problemer og sosiale forhold virker inn. Risikoen for kriser øker dessuten med den ustabile og marginaliserte livssituasjonen brukeren befinner seg i. Krisene får ofte store individuelle konsekvenser i form av innleggelser, avrusning, boligutkastelse, sosiale problemer og økonomisk nød. Det knytter seg store utfordringer til samarbeid og samhandling i slike situasjoner, både mellom bruker og hjelper og hjelpesystemene seg i mellom. Flere rapporter peker på at denne gruppen lider under mangel på koordinering og samhandling innen helse- og sosialtjenestene (Lidal og Røhme 2006; Øverås og Fyhn 2006).

Tilbaketrekning og funksjonsproblemer

Mange brukere innen denne målgruppen har ofte behov for langvarige og sammensatte tjenester i forhold til dagligdagse gjøremål, egenomsorg og sosial kontakt. Hjelpearbeidet er ressurskrevende og krever særskilt tilrettelegging. Oppfølgingsarbeidet fordrer ofte et tett og forpliktende samarbeid mellom kommunen og spesialisthelsetjenesten. I SINTEF-rapport (Steihaug og Loeb 2006) vurderes brukernes samhandlingsvansker (tilbaketrekning) og funksjonsproblemer i daglige gjøremål til å være de viktigste enkeltårsakene med hensyn til hva hjelperne opplevde som mest ressurskrevende med oppfølgingsarbeidet.