Da den italienske nasjonalforsamlingen i 1978 vedtok at alle landets offentlige mentalsykehus skulle stenges, begynte en prosess som ga psykisk syke økt livskvalitet.
Ånund Brottveit skriver om dette i en hovedoppgave i sosialantropologi fra UiO, 1991: «Nedbrytingen av galehuset. Symbolske aspekter ved psykiatrireformen i Arezzo, Italia.»
Pasientene skulle nå overføres til ulike utetjenester og de somatiske sykehusene, dersom innleggelse var nødvendig. Man snakket om ”demokratisk psykiatri”. Som ellers i Vest-Europa, der reformene kom seinere i gang, og vel ikke har vært så radikale, rettet kritikken seg mot maktforholdene i psykiatrien, også i relasjonen behandler - pasient. Kjernebudskapet var at det psykiske helsefeltet i sin helhet måtte demokratiseres.
Her hjemme har strukturene og tenkningen om de psykiske helsetjenestene lenge vært i endring. Vi snakker om en type kunnskap og praksisfelt som er noe forskjellig fra den tradisjonelle psykiatrien. Fra innleggelser på sykehus, der den medisinske ekspertisen rådet grunnen, skal folk nå først og fremst få hjelp der de bor. Helsepersonell skal heller komme hjem til folk, enn det omvendte. Brukermedvirkning er helt sentralt og nytt i denne sammenhengen, og det peker i retning av likeverd og likhet. At godt psykisk helsearbeid bør preges av reell brukermedvirkning, er det stort sett enighet om, i alle fall som et ideal. I hvilken grad kan vi si at det psykiske helsearbeidet i Norge kan gjenkjennes på sine demokratiske prinsipper? En nærmere titt på hva som skjedde videre i Italia setter spørsmålet i perspektiv. Kanskje er det som å se inn i framtida?
Brottveit beskriver forholdene i en provins i Toscana, og hvordan den demokratiske klinikken der vokste fram etter at det gamle sinnssykeasylet stengte. Han hadde i flere måneder fast tilknytning som observatør til mentalhelsesenteret i Sansepolcro, en by i Arezzoprovinsen på ca. 16.000 innbyggere. http://no.wikipedia.org/wiki/Arezzo
Klinikken ble etablert i kjølvannet av en systematisk kritikk av maktforholdet pasient- behandler knyttet til psykokirurgi, elektrosjokk, medisiner, psykoanalyse, psykoterapi, miljøterapi, ergoterapi, adferdsterapi og familieterapi. I kritikken lå sporene til en ny type kunnskap om psykisk sykdom og hvordan man best kunne hjelpe folk.
Det eksisterte en motvilje mot å formulere klare og tydelige mål og generalisere kunnskap fra nåværende praksis. Man var forsiktige med å meisle ut en ny isme; ville unngå en slags gjenoppretting av institusjonstankegangen utenfor ”murene”. Frykten var at en alternativ teoretisk modell fort kunne bli like rigid og dogmatisk som den man hadde hatt. Det var om å gjøre å bevege seg bort fra det mektige, konsistente og enkle, og heller forholde seg til mennesker, lidelser og god hjelp som noe sammensatt, diffust og komplekst. Settingen rundt de terapeutiske samtalene måtte også endres.
Teltsenteret (Servizio tenda) er et somatisk sykehus, en moderne bygning. Nærmeste nabo er et av byens fineste villastrøk. Det fins ingen psykiatrisk avdeling eller stab ved sykehuset, men det er utelukkende her psykiatriske pasienter legges inn. Ved tvangsinnleggelser slår fagfolkene ved mentalhelsesenteret leir inne på sykehuset sammen med pasienten. Ved frivillige innleggelser overlates vanlig pleie og oppfølging til sykehusets personale, mens ekspertisen fra mentalsenteret går på visitter.
I byen Sansepolcro holder hovedkontoret for de psykiske helsetjenestene til. I en leilighet, side om side med alle slags kontorer og private hjem i en bygård, administreres det psykiske helsearbeidet. Det er tilknyttet:
Til forskjell fra «galehuset», skilles behandling og boform. Behandlerne har flyttet ut av galehuset sammen med pasientene. Brottveit beskriver det slik: ”På avdelingen vil den psykiatriske pasienten være i samme miljø som andre syke og vil bli bedt om å vise hensyn til dem. De andre vil kunne oppleve å ha en akutt psykotisk person blant seg, og til tross for skjerming (på rommet), være vitner til de psykiske forstyrrelsenes ulike karakterer. Ved maktbruk er fysiske maktmidler som reimer eller tvangstrøyer bannlyst. Personell og medisiner bruker isteden. Under tvangsinnleggelser skal det etter loven alltid være to pleiere hos pasienten.”
At «small is beautiful» gjelder også den teoretiske overbygningen. «Den praktiske kunnskapens teknikere» er et sentralt begrep i oppgaven. Dette er personer som vet hva som skal gjøres uten nødvendigvis å ha kunnskapen i form av regler. De er bevisstgjorte på egen rolle og kjenner samfunnets reelle motsetninger.
Det handler om praktisk vitenskap, rasjonalitet i praksis. Kjernebudskapet er at innsikten bak de mange psykiatriske teknikkene ikke trenger å bli forkastet totalt sammen med institusjonene. Men innsikten og kunnskapen må demokratiseres og «distribueres til hele personalet og til pasientene selv.»
Generelt legger demokratisk psykiatri vekt på det friske ved personen. Det er viktig å møte pasienten slik at en får del i denne personens subjektive opplevelse. Overfor kronikere på institusjon er poenget å restaurere deres subjektivitet og rekonstruere deres tapte identitet. Personen er, sett i lys av de gamle asylene, fratatt sin subjektivitet. Denne subjektiviteten gjenopprettes når pasientens avbrutte relasjoner til omverdenen – familien, venner, naboer og arbeidsplass – bygges opp igjen. Brottveit beskriver en modell som satser på samarbeid med og ansvarliggjøring av de normale strukturene i samfunnet - som for eksempel et nabolag.
Tenkningen tar utgangspunkt i begrepet «Den andre sykdommen», (Franco Basaglia) som henspeiler på sosiale og kulturelt betingede belastninger ved det å ha en psykisk lidelse. Mens «den første sykdommen» er den psykiske lidelser i seg selv, handler den andre sykdommen om påførte lidelser, ikke minst av de lukkede institusjonene og behandlingen der. Men begrepet er også ment å betegne noe mer enn institusjonalisering, «kronifisering» og «stigmatisering». Man har vært opptatt av å jakte på og avsløre "gjenskaping av farlighetsspøkelset"; fordommer som ennå henger over det å ha en psykisk lidelse.
Det er flere forhold i beskrivelsene av psykisk helsearbeid i Italia som minner om Norge; vektleggingen av praktisk kunnskap, mangfoldige hjelpetilbud, lavterskeltilbud, helsepersonell som kommer hjem til brukerne, for å nevne noe. Men en del er også gjennomgående annerledes. At akutt syke mentalpasienter noen gang skal kunne befinne seg på en somatisk sykehusavdeling i Norge, side om side med vanlige, somatiske syke mennesker, kan virke som en fjern utopi. Det samme gjelder ambulerende helseteam som blir med pasienten inn på sykehuset, og «slår leir» der, så lenge det er behov for denne spesialhjelpen.
Et annet eksempel er forståelsen av tvangsmilder. Sett fra et pasientståsted kan vi jo stille spørsmålet om hva som er best i en akutt krise: 1) reimer og andre tvangstiltak eller 2) innleggelse som en hver annen pasient på somatisk sykehus med eget helseteam rundt seg. Nødvendigheten av våre fysiske tvangstiltak begrunnes ofte med at beltelegging og lignende er til pasientens eget beste, også av mange pasienter selv. Hva skyldes denne forskjellen i hva som er til det beste? Er den italienske mentaliteten generelt mer ”demokratisk”? Eller har vi kommet for kort?
Les hele Ånund Brottveits hovedoppgave i sosialantropologi her: ”http://brage.bibsys.no/diakon/bitstream/URN:NBN:no-bibsys_brage_17248/1/Nedbrytningen%20av%20galehusetWebPub.pdf
Andre som interesserer seg for reformene og det desentraliserte psykiske helsearbeidet i Italia:
ROM-Agder / Universitetet i Agder. Finn info om samarbeidet mellom ROM-Agder/ Universitet i Agder og Universitetet i Pisa, og Livorno – en italiensk by med godt utbygd lokalbaserte tjenester for psykisk helses og et utstrakt samarbeid med brukerne – ved å klikke her: http://www.uia.no/no/portaler/om_universitetet/helse-_og_idrettsvitenskap/forskning/prosjekter/brukerstemmer
Sagatun Brukerstyrt senter. Se her: http://www.brukerstyrtsenter.no/no/antistigma/173-tur-til-italia-med-reisebrev
Marit Borg og Bengt Karlsson: Artikkel i ”Tidsskrift for psykisk helsearbeid” nr. 2 / 2004. Se her: http://www.idunn.no/ts/tph/2004/02/leder_utalmodighet_og_handling
– Friskliv Ung har fått meg i mye bedre fysisk form. Det er mye mer glede i livet nå, flere relasjoner og lyse dager.
Prosjektet ved Frisklivssentralen i Larvik har som mål å hjelpe unge voksne mot inkludering og en aktiv hverdag.
Tjenesten bidrar i den nyskapende hjelpemodellen "Våre Unge". En medarbeider har kontor på den videregående skolen to dager i u...
Marion har blitt ei helt anna jente enn hun var før. Nå står hun opp om morgenen, går på jobb og møter blikket til folk.
