Institusjoner har egne sett med normer og regler som setter bestemte krav og forventninger til brukere og ansatte. På sykehus må pasienter i stor grad innrette seg etter blant annet ro, døgnrytme, samtaletimer, utgangstider og faste måltider. Min egen erfaring er at det er en stor overgang å komme fra arbeid på institusjon med pasienter til å skulle arbeide i kommunal tjeneste med brukere i egne hjem.

Rytmen i hjemmet  

Utadrettet tjenestetilbud til brukere i egne hjem kan i mange tilfeller være et møysommelig arbeid, der det settes helt andre krav til metodisk tilnærming. I private hjem kan personer ha en helt egen døgnrytme og andre grenser og behov for sosial kontakt. Det kan mange ganger ta flere forsøk og mange telefoner og hjembesøk før man når kontakt. Dette krever tålmodighet og vilje til å prøve å feile.

Psykisk helsearbeid i kommunene er et frivillig tilbud, der kontakten i mange tilfeller må baseres på brukerens egne premisser. Ydmykhet og respekt i denne tilnærmingen er helt vesentlig for å kunne skape relasjon og trygghet. Dette er tidkrevende arbeid. Og her er mitt hovedpoeng.

Tiden det tar

Mange mennesker som får hjelp fra psykisk helsetjeneste har opplevd store tap i livet og sitter med mange negative opplevelser. Mange sliter med ulike former for angst og depresjon. Alle har sin egen unike historie. Det å ”skynde seg langsomt” for å knytte god kontakt med brukeren blir i mange tilfeller en helt bevisst tilnærming. Det handler mye om å bygge opp en grunnleggende tillit til og hos brukeren, der tilstedeværelse over lang tid er en nøkkel for å lykkes.

Mine erfaringer i utadrettet og oppsøkende psykisk helsearbeid er at relasjonene til brukerne ofte er skjøre og sårbare. Det skal mange ganger lite til for at kontakt brytes og nullstilles. Evne til fleksibilitet og omstilling i arbeidshverdagen er ofte helt avgjørende for å opprettholde kontakt og videreføre relasjoner. Planlegging og forutsigbarhet må mange ganger vike for å kunne gripe muligheter når de inntreffer. Det å skape grobunn for håp er ofte en innfallsvinkel. Dette er også noe som er vanskelig å få til. Enkelte mennesker lever i bunnløs fortvilelse med liten grad av selvtillit og selvfølelse. Å så en slik spire hos et menneske som i stor grad har kapitulert vil være tidkrevende prosess.

Forventninger og ambisjoner

Som yrkesutøvere innen psykisk helsearbeid i rusfeltet kan dette tidsperspektivet være med på å skape forventningene til våre egne roller. Det er ikke uvanlig med tilbakemeldinger og synspunkter på at ingenting skjer. Slike ytringer kan komme fra blant annet pårørende som ofte er i en vanskelig, presset situasjon og som gjerne vil det beste for sine nærmeste. Det kan også komme signaler fra andre etater for eksempel politi. Utad kan det på mange måter virke som om det ikke er synlig fremgang og progresjon i arbeidet som gjøres.

I slike tilfeller er det fort gjort å komme til en erkjennelse på at en mislykkes i det arbeidet man utfører. Man kan få en følelse av å bli satt i en posisjon der man må forsvare sine metodiske valg. Dette er en utfordring som må bevisstgjøres både overfor ledelse og på politisk nivå i kommunen.

Vi må støtte hverandre

Farene for utbrenthet er klart til stede innenfor dette faget. Det er viktig å ha fokus på dette i møter og medarbeidersamtaler. Vi som yrkesutøvere må snakke sammen og støtte hverandre i det arbeidet som utføres. Møtevirksomhet innad i en utadrettet tjeneste er et redskap for å unngå at noen føler de blir stående alene. Å hente inn veiledning eksternt kan også være et fornuftig tiltak.

Å måle effekt

Effekt av behandling innen psykisk helsearbeid og psykiatri er vanskeligere å måle enn for eksempel resultat av vektreduksjon, lavere blodsukker, bedre pust og kondisjon. Fraværet av forskning på resultater av ulike tiltak og behandlingsmetoder innen kommunal psykiatri, gjør at man ikke fullt ut kan begrunne metoder og valg av tiltak.

Psykisk helsearbeid og rusfeltet er preget av uforutsigbarhet og tilbakeslagene er ofte mange og hyppige, der oppturene er gjerne få og korte. Dette fører i stor grad til at man må legge til side egne krav og forventninger.

Stoppeklokkas rolle

Vi preges alle av forventninger til resultater og effektivitet. Ting skal skje raskt, være av kvalitet og til minst mulig kostnad. I dag effektiviseres sykehus, sykehjem og hjemmesykepleie med tidsbestemte vedtak for pleie og samtaler. I effektiviseringens navn reiste Helseminister Bjarne Håkon Hansen til Japan i 2009 for å observere bilindustriens robotiserte samlebåndsproduksjon og dra erfaringer inn i det norske helsevesen. På sykehjem står konsulenter med stoppeklokke for å ta tiden på forpleining og stell av pasienter.

Denne type fremgangsmåte og tilnærming vil være mer skadegjørende og vil ikke gi grobunn for god relasjonsbygging. Det som tar seg godt ut i teori og konsulentrapporter er ofte ikke i tråd med praksis og virkeligheten.

På sykehus benevnes pasienter og diagnoser ut fra stykkpristabeller. Et hjerteinfarkt vil betinge en viss utgift og innkomme for sykehuset. Hvordan kan man estimere en schizofrenidiagnose i kroner og øre? Min påstand er at mellommenneskelige kontakt ikke kan pris- eller tidsfestes.

Det er avgjørende at det er gehør for dette og at det er godt forankret på ledelsesnivå i det kommunale apparat, slik at det fremmer et fagmiljø som kan arbeide med fokus på kvalitet der det er mulig å skynde seg sakte uten å komme i tidsklemma.

Dokumentere verdifull tid

Psykisk helsearbeid bygger i høy grad på relasjon, og relasjonsbygging legges ”stein på stein”, gjerne over år. Undersøkelser har vist at innen psykisk helsearbeid og rus kan en andel på 20 prosent av brukerne bruke 80 prosent av arbeidstiden til tjenesteyterne. Dette skaper igjen utfordringer i forhold til hvordan tidsdisponeringen blir overfor de brukerne som krever en mer langsom og tålmodig tilnærming

Det blir da viktig for de som arbeider innen psykisk helsearbeid å dokumentere de resursene som brukes, og ikke minst å vektlegge i dokumentasjonen den tiden som legges i tilnærmingen til den enkelte bruker, samt de resultater som denne tilnærmingen gir. I lys av samfunnsendringer for øvrig er det urealistisk å tro at det ikke vil komme strengere rammer og føringer for effektivisering i psykisk helsearbeid i kommunene. Tid er som kjent penger, men verdifull tid mellom to mennesker er en investering uten prislapp, som samfunnet på sikt i høyeste grad er tjent med.