Tenk hvis… vi som opplever å bli skjøvet bort, ut, inn i psykiatrien, vekk fra vante omgivelser, fordi vi oppleves som alvorlig psykisk syke, heller kunne bli møtt med nysgjerrighet og velvilje til å finne ut av hvorfor akkurat jeg har sluttet å fungere slik andre har vært vant til at jeg fungerer? Tenk hvis innholdet i artikkelen ”Lidelse som mulighet” kunne bli kjent og anerkjent? Eller kanskje jeg skal være så optimistisk at jeg sier: Tenk den dagen innholdet blir anerkjent! Jeg håper at det bare er relativt kort tid til det skjer? Da får mange av de som jobber innenfor psykisk helsearbeid et nytt utgangspunkt å jobbe ut i fra. En del av de ansatte har heldigvis dette tankegodset allerede.

Ubehaget ved livet

Jeg skriver innledningsvis ”fordi vi oppleves som alvorlig psykisk syke” på grunn av at jeg tenker at vi kanskje har et følelsesregister med noen ekstra strenger. Kanskje er det et sunnhetstegn at vi reagerer? Kanskje burde vi heller bli løftet i samfunnet, heller enn å bli dyttet bort? I de minste synes jeg at vi kan bli møtt med positiv nysgjerrighet. Dessverre er dette vanskelig for oss sjøl å forstå i det de psykiske problemene oppstår, og det er selvsagt også vanskelig for omgivelsene å forstå det. Jeg ser fram til den dagen vi blir møtt av et hjelpeapparat som kan bruke samme forklaringsmodell som brukes av filosofen Ken Wilber, som psykolog Sondre Risholm Liverød viser til i sin artikkel "LIDELSE SOM MULIGHET", på Webpsykologen 05.11.2011. Her refereres starten på artikkelen:

“De fleste av oss tilstreber å unngå sjelelige lidelser og uro. Vi ønsker å leve et liv i overskudd og balanse. Når vi merker et indre trykk eller en gryende mistrivsel i livet, forsøker vi gjerne å ignorere det. Istedenfor å undersøke det psykologiske ubehaget, ser vi en annen vei.

Ken Wilber er en kjent filosof som mener at vi ofte misforstår lidelsens vesen. En gnagende misnøye med livet blir ofte tolket som tegn på psykiske lidelser, sosiale tilpasningsproblemer eller forstyrrelser i personligheten. Ken Wilber påstår at slike fortolkninger ofte representerer en grov feiltakelse. I kjernen av det ulykkelige livet gjemmer det seg en voksende intelligens eller erkjennelse i følge Wilber. Han snakker om en gryende innsikt som presser seg på vår eksistens og skaker vår tilværelse. Det føles ubehagelig og vi begynner å kjempe imot. Det indre ubehaget begraves under tyngden av vår egen frykt, skam og sosial fordømmelse. Ken Wilber påstår at mennesker som begynner å merke på ubehaget ved livet, samtidig er i ferd med å våkne opp til en dypere erkjennelse. Lidelsen er en hammer som kan slå våre illusjoner i stykker.”

En hver person som fremmer lignende tanker, setter jeg stor pris på. Det er slett ikke nye tanker, men det er viktig med presentasjon av disse i flest mulig fora, av fleste mulig fagfolk og erfaringskonsulenter. Ikke minst er det viktig at disse tankene presenteres på mange forskjellige måter.

Dette er i tråd med artikkelen “En lyttende tilnærming til psykosen“. Vi bruker kanskje litt andre begreper, men dog går innholdet, slik jeg ser det, ut på det samme. Artikkelen har Inger Emilie Nitter, Gunn Helen Kristiansen og undertegnede skrevet sammen. Den ble publisert i DIALOG nr 1/2011.

Det skal ikke legges skjul på at det er hardt arbeid ”å ta tak” for å komme seg igjennom problemtunnelen og ut på andre siden der lyset sprer seg, slik at vi kan greie å se at det nettopp er i problemet ressursene ligger. Innenfor selvorganisert selvhjelp jobbes det ut i fra: Har du et problem har du også kunnskap. Jeg er eksperten på mitt liv.

Psykose og virkelighet

Et mye bruk sitat innenfor selvorganisert selvhjelp refererer til Platons hulelignelse, og er som følger: ”For å se virkeligheten klarere, må man vende seg bort fra det man har vennet seg til å betrakte som virkeligheten”.

Kanskje kan det være nyttig å oppleve psykose? Det innebærer at vi vender oss bort fra den virkeligheten vi lever i. Da er det avgjørende hvordan vi blir møtt. Blir vi møtt med nysgjerrighet og med en ide om at en psykoseopplevelse kan være interessant, så blir det videre arbeidet noe helt annet enn når vi blir møtt med at psykose er noe som bare er sykt og skal medisineres bort så fort som overhodet mulig, og aller helst legges i glemselens hav. Skjer det sistnevnte, blir det å oppleve psykose noe som er bortkastet og kanskje også skamfullt. Skjer derimot det første, kan psykosen brukes til noe positivt. Selv opplevde jeg første gang jeg ble psykotisk å miste kontrollen. Det var faktisk en nyttig erfaring fordi jeg har hatt behov for å ha superkontroll og være perfeksjonist. Før og under psykosen slapp jeg til den lekne, kreative delen i meg selv. Det lille barnet i meg som hadde vært undertrykt fra jeg var et barn, fikk slippe til. Det beklagelige er at jeg gjorde noe som gikk ut over andre enn meg selv. Jeg tror at om jeg hadde blitt møtt av et behandlingsapparat som var positivt nysgjerrig, så ville min trange fødsel inn i en ny utvikling blitt mye mer behagelig og meningsfull.

Bokprosjektet, hvor Gunn Helen Kristiansen er prosjektleder og jeg er erfaringskonsulent, er interessant fordi vi har bedt om at folk beskriver psykoseopplevelser, og hva som skjedde i forkant og i etterkant (prosjektet er omtalt i Dialog nr. 33 2011,red.anm.) Vi mener at det må være interessant å møte oss akkurat der vi befinner oss i våre psykoseopplevelser. Bokprosjektet har resultert i boka "Drøm i våken tilstand", og boka har skapt debatt om ulike kunnskapssyn. (Anmerkning 17.07.2013)

En ny type kunnskapsutvikling

Jeg tror forskning på dette feltet er helt nødvendig. Slik forskning bør inkludere medforskere med psykoseerfaring som kan være med på å legge premissene for forskningen fra dag en. Et nytt tilskudd til en slik forskningstradisjon er Videreutdanning i samarbeidsbasert forskning i psykisk helsearbeid, som er satt i gang ved Høgskolen i Buskerud.  Jeg tror den type forskning virkelig trengs.

Eva Dalsgaard Axelsen skriver i boka ”Symptomet som ressurs” (s 43): ”Psykiske symptomer er veivisere til forståelse. De peker på det som er galt og inneholder kommunikasjon om hva som må forandres og hvordan. Det er dette jeg mener når jeg sier at symptomet er en ressurs.” Hurra for Eva Dalsgaard Axelsen som videre skriver (s 44) : ”De mest ekstreme symptomene viser aller tydeligst de sentrale temaene. For eksempel inneholder hallusinasjoner metaforer, analogier og symboler, som kan fungere som ”forstørrelsesglass” for temaene.”

På Litteraturhuset arrangerte Nasjonalt senter for Erfaringskompetanse innen psykisk helse et åpent møte 21. november 2011, og temaet var ”Hvem er eksperten?”  Ut av møtet kom følgende konklusjonen: ”Trenger mer forskning på psykisk helse”.

Jan-Magne Sørensen, leder i Hvite Ørn, deltok i panelet og hadde en interessant innledning. De andre deltakerne i panelet hadde også viktige synspunkter, men jeg vil trekke fram et par poeng fra Jan-Magne Sørensen:

”Det er jeg som er eksperten… på mine erfaringer, og det er ingen andre som kan vite så mye om mine erfaringer som meg selv. (…)

..når livet begynner å ta en vending som er uheldig da, så kan det hende at jeg ikke skjønner hva jeg gjør – en periode i hvert fall – og så søker jeg å spørre noen om hjelp. Det kan være en venn… Så spør jeg: ”Jeg opplever sånn og sånn, og hva synes du, hva tror du?”  Så kan jeg få hjelp til å drøfte min opplevelse. Likevel er det jeg som er eksperten – jeg må velge. Det finnes noen som vet mer om livet enn andre. Noen er bedre coacher, vil jeg si, enn andre. Hvis man har tenkt å hjelpe en person, må mottoet være hjelp til selvhjelp – ikke hjelp til avhengighet, som vi kanskje ser noen ganger. Stort sett vil jeg si: Jeg er eksperten på mitt liv.”

Jeg spurte panelet: ”Hvorfor er det ikke naturlig å spørre: Hva skjer i psykosen, hva skjedde i forkant og hva skjer i etterkant”? Psykiater Ann Ferden svarte: ”Klart, ja, etter følgende innledning: ”Det blir fort å gå i forsvar da, ikke sant (…) Igjen så er det mange erfaringer. Noen spør, noen spør ikke… Problemet er å få dette inn på en måte som noe det blir spurt om. (…) Du blir så hjelpeløs når du sitter der alene og ikke helt vet hvordan du skal gjøre det(…)”

Hva er god behandling?

Dessverre er inntrykket at det viktigste oppdraget mange psykiatere og psykologer har, er å se etter symptomer som kan settes inn i et diagnosesystem. Hva med traumeterapi? Familiekonstellasjoner, som jeg skriver mer om nedenfor, er en utmerket traumeterapi.

En veileder for behandling av bipolare lidelser er ute på høring, og jeg har lest igjennom den. Min reaksjon er at det er stort medisinfokus, som om lidelsen er livslang. For min del har jeg spor av traumer fra tidlig barndom som har kommet opp i psykoseopplevelser. Kanskje er det tilfelle for flere enn meg? Jeg tenker at en behandlingsveileder med fordel også kan si noe om forståelsesmodeller som er alternative til lidelsesperspektivet. Jeg savner at det åpnes for et utviklingsperspektiv, i stedet for at alt sykdomsforklares.

Tenk hvis… traumebehandling kan komme inn som en selvfølge i forbindelse med psykoser. Det ønsker jeg meg for framtida. Jeg har selv hatt stort utbytte av familiekonstellasjoner. Det faglige grunnlaget for familiekonstellasjoner finnes forklart på Hellingers nettside, og har kort sitt utspring i fenomenologi/familieterapi og systemisk tenkning i kombinasjon med tilknytningsteori og traumeterapi. Erfaringskompetanse.no har kjøpt inn mange av bøkene som omhandler Familiekonstellasjoner, og kan lånes derfra.

I følge Reidun Norvolls BAT-prosjekt (SINTEF-rapport A4572 side 29) utsettes nærmere 100 % av de som blir innlagt på tvang i psykiatrien for retraumatisering. Mitt inntrykk er at dette er et område psykiatrien tar lite innover seg, men jeg håper på ei framtid der det blir tatt i betraktning, og siterer fra rapporten: ”Behandlings- og omsorgssystemene bør dermed bygge inn en tenkning om at tvangsmessige eller voldelige handlinger potensielt kan føre til retraumatisering og/eller skape nye traumer og derfor bør unngås.”

Jeg har beskrevet mine egne tvangsopplevelser inngående i boka ”Kjærligheten spør ikke, den bare er”, og boka starter med psykoseopplevelsene som førte til tvangsinnleggelsen. Jeg skrev boka fordi jeg tenkte under innleggelsen ”Det er nesten ikke til å tro at dette foregår i Norge”, og fordi da jeg kom ut igjen fant jeg ingen litteratur skrevet av mennesker med erfaring fra psykose og tvangsbehandling. Vi må selv skrive for å få fram vårt perspektiv.

Kunnskapsbaser

Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse har på oppdrag fra Helsedirektoratet en Kunnskapsbase hvor mennesker med ulike erfaringer innenfor psykisk helse kan sende inn sine bidrag. Kunnskapsbasen brukes allerede av en del studenter og fra akademia, og den fortjener å bli kjent. Jeg tror på endringer ut i fra våre egne beretninger. Den erfaringskompetansen som samles der håper jeg mange av dere som leser DIALOG også vil benytte dere av.

Jeg har mottatt skrivestipend fra SEPREP i 2011. Mesteparten av dette brukte jeg til å besøke Erfaringskompetanse i Skien. , for å se med egne øyne hva de har og hvordan de jobber for å samle inn folks erfaringer. Jeg vil anbefale Erfaringskompetanse.no sitt bibliotek. Bibliotekaren har meget god oversikt og er behjelpelig når studenter eller andre er på søk etter historier eller litteratur innenfor feltet psykisk helse. Selv har jeg tre egne blogger som er tatt med under referansene nedenfor.

Referanser:

Axelsen, Eva Dalsgaard: Symptomet som ressurs. Pax Forlag A/S  2009

Erfaringskompetanse.no: Trenger mer forskning på psykisk helse.http://www.erfaringskompetanse.no/nyheter/trenger-mer-forskning-paa-psykisk-helse

Erfaringskompetanse.no, paneldebatten i redigert opptak:http://www.youtube.com/watch?v=l68kZH4CHOI&feature=player_embedded

Erfaringskompetanse.no: http://www.erfaringskompetanse.no/kunnskapsbase

Hellinger Institutt i Norge: http://hellinger.no/index.php?site=default/717/726

Risholm, Sondre Liverød: Lidelse som mulighethttp://www.webpsykologen.no/artikler/lidelse-som-mulighet/

Rydheim, Siv Helen: Kjærligheten spør ikke, den bare er. Licentia forlag 2008

Rydheim, Siv Helen: http://www.endringer.blogspot.com

Rydheim, Siv Helen: http://www.sivhelenrydheim.blogspot.com

Rydheim, Siv Helen: http://www.sivryd.wordpress.com

Svendsen, Eva: Hvem er eksperten?http://www.erfaringskompetanse.no/kronikker/hvem-er-eksperten