Omsorg gitt ved fysisk berøring har ført til langt færre voldelige utfall hos en del mennesker med psykiske lidelser.
Fra jeg som 22-åring begynte som helsearbeider har jeg møtt brukere med uakseptabel atferd. Atferd av voldelig karakter, og som har skapt frykt og usikkerhet i de nærmeste omgivelsene.
Noen av brukerne har hatt en type demens, andre har hatt lidelser som schizofreni og/eller personlighetsforstyrrelser. Flere av dem ble, over tid, ”utsatt” for diverse former for fysisk berøring fra undertegnede.
En slik praksis krever, naturlig nok, varsomhet fra omsorgsyter. Det blir viktig å finne situasjoner der fysisk kontakt kan oppleves som naturlig.
I ett av tilfellene startet jeg med å rense brukers ører etter dusj. Det ble etter hvert naturlig å stryke over hode og nakke. Deretter forsiktig klapping på ryggen, sammen med mild stemmebruk.
I dette tilfellet hadde bruker godt talespråk. Han uttrykte raskt sitt savn etter positivt fundert fysisk kontakt med andre mennesker. Hans erfaringer på dette området besto mer i å ha blitt hardhendt holdt, eller dyttet vekk, av andre som ville beskytte seg mot hans voldelige utfall.
Etter en innledende periode med klapping og stryking, avtok helt tydelig den voldelige atferden. Det hendte imidlertid fortsatt at bruker gjorde overraskende utfall mot personalet.
Under et slikt angrep, sier jeg høyt, nærmest på impuls: ”Kanskje du vil ha en klem?” Bruker bekrefter omgående at det vil han. Seinere ble det mange klemmer. Ikke sjelden ba bruker om å få en når han syntes det hadde gått for lang tid siden den forrige.
I et annet liknende tilfelle skapte bruker frykt, både blant personalet og andre brukere. Han var fattig på ord, og fysisk sterk. Angrepene kom gjerne med både hurtighet og presisjon.
Jeg visste at bruker var gift, og hadde barn. Av dette sluttet jeg at han antakelig var vant til mye fysisk kontakt. Kanskje savnet han dette, siden han nå var på institusjon.
Hver gang jeg møtte ham, søkte jeg blikket hans og tok ham på armen. Etter en viss tid ble det mulig for ham å sitte i sofaen sammen med andre brukere, gjerne arm i arm med meg. Jeg husker spesielt en kveld han hadde lagt seg under dyna. Jeg strøk ham over panne og kinn, og ønsket ham en god natt. Han lukket øynene, og sa: ”Du er god, du.”
Det finnes også andre tilfeller, hvor undertegnede bevisst har brukt berøring som terapeutisk innfallsvinkel. Med god effekt. Disse har imidlertid vært mennesker tydelig preget av utrygghet, men uten voldelig atferd.
Fysisk kontakt med andre levende vesener er fra vi fødes et grunnleggende behov. Spebarn som ikke får det, dør. Vi bærer behovet med oss hele livet. God fysisk berøring kan gi en opplevelse av at ”jeg betyr noe, jeg er ok”.
Varsomhet blir et viktig begrep. Brukeren kan mistolke signaler, for eksempel i seksuell retning. Tydelighet blir viktig.
Denne måten å gi omsorg på gir seg ikke ut for å være en metode. Snarere et verktøy i fagutøvelsen. Undertegnede påstår heller ikke at de beskrevne tiltak utgjør eneste faktor for endring.
Fysisk kontakt med et annet individ er et meget personlig uttrykk. Privat, vil noen si. Enhver må ta stilling til hvor mye en vil gi av seg selv i møte med ”den andre”.
– Friskliv Ung har fått meg i mye bedre fysisk form. Det er mye mer glede i livet nå, flere relasjoner og lyse dager.
Prosjektet ved Frisklivssentralen i Larvik har som mål å hjelpe unge voksne mot inkludering og en aktiv hverdag.
Tjenesten bidrar i den nyskapende hjelpemodellen "Våre Unge". En medarbeider har kontor på den videregående skolen to dager i u...
Marion har blitt ei helt anna jente enn hun var før. Nå står hun opp om morgenen, går på jobb og møter blikket til folk.
