I det kommunale psykiske helsearbeidet er det ikke uvanlig at fagfolk og brukere møtes over mange år i gode og onde dager. Vi vet at brukerne ofte opplever det positivt at fagfolkene er stabile og har kontakt over lengre tid.  Det tar tid å bygge en relasjon.

Når bedring ikke skjer

Som psykisk helsearbeider i en mindre landkommune opplever jeg at det er fint å knytte positive bånd til brukerne. Samtidig har det for meg vært nødvendig å gjøre noen grep for å holde motivasjonen oppe, i tilfeller der man ser liten bedring hos brukeren.

Min erfaring er at små ting utgjør en forskjell. For brukerne betyr det at de blir sett og respektert som personer. For meg som fagperson bidrar det til at jeg beholder engasjementet, og klarer å stå i vanskelige situasjoner.

Forbereder meg

Å skrive et notat fra møtene med brukerne har jeg opplevd som nyttig. Jeg skriver notatet rett etter hver kontakt. Innholdet er ofte hva som var bra med møtet og hva som ble avtalt til neste gang.

Når jeg leser gjennom notatet i forkant av neste besøk, blir det lettere å ta opp tråden. Hvilke temaer har vi snakket om? Hva skal vi fortsette å samarbeide om? Jeg tror det utgjør en forskjell når brukerne opplever at jeg er forberedt.

En bit av verden

Noen ganger sliter jeg med motivasjonen. Da hjelper det å tenke seg inn i brukerne sin verden. Når de ikke har vært utenfor leiligheten sin på lenge, er kanskje jeg den eneste personen de ser den dagen?

Jeg tenker at det må være fint at noen tar med seg en liten bit av verden inn. Sannsynligvis er besøket verdifullt, selv om brukeren gir uttrykk for noe annet.

Fargerike klær

Klær kan være en inngangsport til gode samtaler, har jeg erfart. Noen ganger stiller jeg med fargerike klær som kvikker opp. Da kan samtaleemnet være hvordan farger påvirker oss.

Kanskje blir noen brukere inspirert til å vaske seg og kle på seg til jeg kommer? Da blir møtet mer likeverdig og alminnelig, slik det er mellom folk flest.

Struktur og spontanitet

Å gjøre noe sammen, som å trene, dra på handletur eller betale regninger, gir ofte rom for en annerledes prat enn når møtet er på et kontor. Kunsten er å finne en balanse mellom struktur på den ene siden, og samtidig ha rom for å ta ting på sparket.

Galgenhumor

Å le sammen er forløsende. Jeg bruker humoren for det den er verdt. Det blir gjerne litt galgenhumor, der vi prøver å se det positive i den enkeltes hverdag. Målet er å ha ledd sammen i løpet av timen. Slik bruker jeg meg selv både som fagperson og som menneske.

Faste avtaler

Jeg prøver så langt som mulig å ha faste avtaler. Samme dag i uka, og til fast tidspunkt. Det virker forpliktende og motiverende for meg, og gir forutsigbarhet for brukerne. Dersom jeg ikke kan komme til avtalt tidspunkt, er det viktig å si fra og gi en årsak til det.

Fortsatt gjest

Å ringe på døra og vente på at den blir åpnet av brukerne er egentlig selvfølgelig, men likevel en viktig detalj. Ved å hilse og si takk for sist blir kontakten alminneliggjort. Etter besøket takker jeg for meg og bekrefter neste avtale.

Selv om man blir godt kjent gjennom mange år, er jeg bevisst min rolle som gjest i brukernes hjem. Og håper at det utgjør en positiv forskjell for dem.

Andres blikk

I tillegg til de små ting som utgjør en forskjell i møte med brukerne, betyr det mye med støtte og anerkjennelse fra spesialisthelsetjenesten, ledelse og kolleger. I vår kommune har vi faste møter med spesialisthelsetjenesten seks ganger i året, der vi kan drøfte saker og få faglig veiledning. Der kan både brukeren, pårørende, fastlege og andre samarbeidspartnere delta.

Kolleger i hjemmetjenesten, ledelse, andre samarbeidspartnere og pårørende kan bidra ved å støtte behovet for veiledning og akseptere at ting tar tid. Andre fagfolk som er hos brukeren kan se tegn på bedring, og ha innspill til innhold i behandlingen som jeg selv ikke ser. Som fagperson utgjør det en forskjell å tilhøre et fellesskap. I neste omgang utgjør det en forskjell i møtet med brukerne.