Mens antall sengeplasser i institusjoner de siste årene er redusert i psykisk helsevern, er det bygd opp flere typer oppsøkende team.

Som teamleder har jeg de siste to årene arbeidet med å etablere ACT-team i Romsdal. Teamet er nå i gang, og består av fire fagkonsulenter, helsesekretær og psykolog. Vi har også stillingshjemmel for overlege, men denne stillingen er ubesatt.

Kjent problem

Selv om det i fidelity-kriteriene for ACT beskrives at teamet skal ha tilsatt psykiater, er ubesatte psykiaterstillinger en kjent problemstilling for de 14 ACT-teamene i Norge. Få ACT-team har ansatt psykiater i 100 prosent stilling. De fleste har bare deltidsstillinger. Legerollen i teamet blir derfor oppfattet mer som en «konsulentvirksomhet», enn som en integrert del av teamet.

Dyr og knapp ressurs

En mulig årsak kan være at det lokalt ikke prioriteres å bruke en stor stillingsandel for overleger i slike team. Overlegeressursen er en dyr og knapp ressurs. Det kan også ha bakgrunn i ledelsens forståelse av hva et ACT-team er, og hvilken verdi en psykiaterressurs i et slikt team vil gi.

Dersom et ACT-team fungerer etter intensjonen blir resultatet færre innleggelser, noe som både gir økonomisk gevinst og god behandlingseffekt.

Utfordrende - og berikende

Min erfaring er også at mange psykiatere ikke ønsker å arbeide i ambulante team. De foretrekker å være en del av et større fagmiljø inne på sykehuset.

Å arbeide som lege i ambulant virksomhet er en utradisjonell måte å arbeide på. Det handler om å forlate sitt eget kontor eller egen døgnenhet, og arbeide  hjemme hos pasienten i hans eller hennes nærmiljø. Å arbeide som overlege i et ACT-team vil også si at man beveger seg inn i et flerfaglig og tverrfaglig område, der beslutninger i behandlingen tas i et teamperspektiv. Dette kan for mange være utfordrende, men også berikende.

Gode erfaringer

Det er et stort behov for kunnskapsformidling fra overleger med erfaring fra ambulant virksomhet. Noen av ACT-teamene i Norge har psykiater som er dedikert til å arbeide kun med ACT-teamet. Tilbakemeldingene fra disse psykiaterene er at de trives godt, og opplever at de har en meningsfull klinisk hverdag.

Ved å arbeide ute på pasientens arena får man et helhetsbilde, og en kontinuitet man ikke får kun ved behandling i avdeling i den akutte fasen av en psykosesykdom. Det er nok mange potensielle ambulante psykiatere der ute som vil oppleve trivsel med denne type arbeid - de vet det kanskje ikke selv ennå?

Lokal rekruttering

Vi har arbeidet mye med å rekruttere overlege til det nye ACT-teamet. Overleger i klinikken har blant annet blitt forespurt om å søke stillingen i ACT-teamet. Vi har også prøvd å bruke lønnstilskudd for ambulant virksomhet som rekrutteringstiltak uten å lykkes. Dette kan muligens skyldes at tilskuddet ikke var i en størrelsesorden som gjorde det attraktivt nok.

I ACT-satsingen fulgte det ikke med legehjemler til det enkelte team. Man er derfor avhengig av at man lokalt skaffer til veie legehjemler. I praksis betyr dette at man må omdisponere de legehjemler man har lokalt. Det vil si at denne ressurskampen foregår i hvert Helseforetak og i hvert ACT-team.

Øke beslutningstakernes kunnskap

Det er viktig å øke kunnskapen om ambulant arbeid hos dem som skal ta beslutninger om hvordan tjenestetilbudet skal organiseres. Tilbudet innen psykisk helsearbeid skal dreies mot mer ambulante tjenester. Det er behov for strategiske tiltak for å nå dette målet.

For å gjøre det mer attraktivt for psykiatere å jobbe i ACT-team er det også nødvendig å synliggjøre at dette er en spennende måte å utøve psykisk helsearbeid på. Man får bruke kreativitet, og man får kontinuitet i relasjonsarbeidet og behandlingsoppfølgingen.

Terapi i klatreveggen

Man kan få mye verdifull samhandling med pasienten i en klatrevegg, eller ute i en fiskebåt. Det er ikke nødvendig med et kontor for å utøve terapi. Ved å arbeide ambulant beveger man seg inn i pasientens kontekst, og får et helhetlig bilde av pasientens situasjon.

Psykiateren en viktig brikke

ACT`s pasientgruppe er syk på en måte som gjør at de ikke oppsøker hjelpeapparatet selv. Det er hjelpeapparatet som må ut til dem og tilby hjelp. Psykiateren er en viktig brikke i denne sammenheng. Ved å bruke denne tilnærmingen til psykosesykdom kan man forebygge og minske tvangsbruk og krenkelser for pasientene.