Den lille gutten smiler ikke så ofte lengre. Han spiser mindre og han får ikke sove når han legger seg. Foreldrene ber om hjelp. Jeg snakker med gutten som heter Ole og går i første klasse. Jeg snakker med en flink gutt som for første gang i sitt 7-årige liv møter veggen. «Det er bare det, sier han, at mine bokstaver ser ut som en krusedull. Jeg vet ikke hvordan jeg skal si det til mamma og pappa».

Redsel

Som kommunepsykolog møter jeg ofte bekymrede foreldre. Det er tøft når barnet ditt har det vondt. Det er skremmende ikke å forstå det som skjer. En vanlig reaksjon jeg ser hos foreldre er redsel for ikke å være god nok. De er redde for at det er deres skyld at barnet sliter.
Da er det godt å vite at det å være redd er en naturlig del av det å være barn. Noen ganger trenger bekymrede foreldre hjelp til å forstå hva det er som plager den lille. Ole er en helt normal gutt, i en helt normal familie. Det er noe som bekymrer han og det merker foreldrene ved at Ole har dårlig matlyst, dårlig søvn og han er mer alvorlig. I fagtermer er det lett å si at han viser alvorlige symptomer. Det er lett å gi Ole en diagnose. Det er bare det at Ole er frisk. Han har gode foreldre og sammen kan vi hjelpe Ole til å fortsette å være frisk. Heldigvis er det ingen som trenger å være syk for å få hjelp fra kommunen.

70 milliarder

Ifølge regjeringens eget tallmateriale koster psykiske helseproblemer årlig 70 milliarder kroner i året i trygd, behandlings- og sosialutgifter.
James J. Heckman, vinner av nobelprisen i økonomi i 2000, regnes for å være blant de ti mest innflytelsesrike økonomer i verden. Nå forsker han mest på den menneskelige utvikling og livssyklus. Heckman sier at den mest lønnsomme investering er den vi investerer på de aller minste barna. Det stemmer godt overens med kunnskap som viser at barns psykiske helse kan si noe om helsetilstanden som voksne. Voksne med depresjon har ofte vært deprimert i barnealder. Vi vet også at så mange som 450.000 barn lever med foreldre med psykiske lidelser og/eller alkoholmisbruk. Det er en gruppe barn som har dobbelt så stor risiko for blant annet psykiske lidelser, mishandling, overgrep og tidlig død. Det betyr ikke at belastninger og risiko barn utsettes for trenger å utvikle seg til varige problemer. Risikoen øker når friske barn og foreldre som trenger det, ikke får hjelp til å håndtere usikkerhet og bekymring. Heldigvis bor vi i et land som investerer mye i de små barna, blant annet ved full barnehagedekning. Norge har aldri brukt mer penger på barn inkludert barns psykiske helse.

Diagnose

Spørsmålet er om vi først må gi barnet en diagnose, for eksempel kalle bekymringen til Ole for angst, for at han skal få den hjelpen han trenger. Det kan være en forklaring på at stadig flere barn får diagnostisert psykisk lidelse og at utskriving av medikamenter til barn har eksplodert. I stortingsmeldingen «Resept for et sunnere Norge» står det blant annet: «Det er en fare for en tiltakende medikalisering, der det anlegges et sykdomsperspektiv på stadig flere av livets små og store problemer. Å motvirke dette vil i seg selv fremme helsen. En tiltakende opptatthet av sykdom, symptomer og det å unngå risiko vil i seg selv sterkt innsnevre livsutfoldelsen og redusere livsgleden i befolkningen».

Det normale

Det å ha det vanskelig er ikke det samme som det å være psykisk syk. Det er en fare for at både barn og voksne blir sykere når naturlige følelser som sorg, bekymringer og det å være redd får en diagnose. Derfor er det viktig at hjelperne kan skille mellom sykdom og normalitet.
Statistikken tillater en stor variasjon i det som defineres som normalt. 34 prosent over og under gjennomsnitt er innenfor normalområdet, det vil si en variasjon på 68 prosent. Når rammene for hva som er normalt snevres inn til et slags ideelt gjennomsnittsmenneske er det så å si ingen av oss som passer inn. Det er normalt at livet av og til er vanskelig, og for de langt fleste er heldigvis bekymringene forbigående. Det er også normalt at noen barn er rolige mens andre er aktive. Noen er flinkest i matematikk mens andre er flinkest i idrett.

Sykere og sykere

Kanskje har vi trengt å sykeliggjøre befolkningen for å vekke politikerne. Få dem til å bevilge penger slik at vi kan komme tidlig inn og forebygge at folk blir syke. Selv friske folk kan trenge hjelp til å sortere tanker og følelser. Men friske folk rører ikke ved politikerens hjerte, det blir ikke så mye penger av det. Samtidig er det et stort paradoks at jo flere behandlere vi blir og jo flere vi behandler, jo sykere blir befolkningen. Det vil si at vi lykkes ikke med å forebygge. Behandlingen som tilbys virker ikke. Kanskje er det slik som det er med antibiotika, for mye og for ofte fører til utvikling av behandlingsresistens. Da må vi gjøre noe annet.

Der hvor folk bor

Før jeg begynte å jobbe i kommunen har jeg blant annet jobbet mer enn ti år på sykehus. Jeg jobber fortsatt med de samme pasientene, fordi det er i kommunen de bor. I motsetning til spesialisthelsetjenesten kan ingen skrives ut av kommunen. Med samhandlingsreformen overtar kommunen stadig flere av spesialisthelsetjenestens oppgaver. Når det gjelder psykisk helse er reformen satt på vent til 2014, nødvendige overføringer til kommunene uteblir. Alternativet da kan være at vi venter med å hjelpe Ole og hans foreldre til han blir syk nok til å henvises til psykisk helsevern for barn og unge (BUP), fremfor å sørge for at han aldri kommer dit.
En trenger ikke nobelprisen i økonomi for å forstå hva det er som koster samfunnet mest. Som psykolog vet jeg så altfor godt hvilke menneskelige kostnader det å vente fører til. Psykologer er autorisert til å diagnostisere og til å ha behandlingsansvar. Den viktigste kompetansen i et folkehelseperspektiv er allikevel at psykologer også har lang utdanning i normal psykisk helse. Derfor trenger vi psykologene ut der hvor folk bor. Mitt råd til helseministeren er at han ikke setter psykisk helse i kommunene på vent. Det vil gjøre både Ole og Sigbjørn Johnsen glad.