Den samlede tvangsbruken i Norge er høy sammenlignet med andre europeiske land, og ikke redusert, til tross for opptrappingsplanens målsetting om økt frivillighet, tilgjengelighet, mestring og brukermedvirkning.
Tilgjengelig statistikk indikerer dessuten store geografiske forskjeller i tvangsbruk. Dette skyldes trolig ulike behandlingskulturer (holdninger og atferd), ulik lokal organisering og ressursbruk, samt varierende samarbeid med kommunehelsetjenesten, for å nevne noe.
Bruk av tvang i behandling av personer med psykiske lidelser er et av de mest aktuelle og kontroversielle områder i de psykiske helsetjenestene, både internasjonalt og nasjonalt. I Norge er det høy oppmerksomhet på dette området.
Dette skyldes økt fokus på menneskerettigheter internasjonalt, langvarig medieoppmerksomhet samt endring i behandlingsmiljøenes perspektiv; tanken om at bruk av tvang påfører pasienten skade. Fra nasjonalt helsepolitisk hold er det et ønske om å videreutvikle tjenestetilbudet i retning av mer frivillighet.
Om bruk av tvang gir klinisk effekt, er et komplisert spørsmål å besvare. Det er foretatt en kunnskapsgjennomgang av effekten av bruk av tvang begrunnet i behandlingshensyn (Høyer 2009). Hovedkonklusjonen av denne er at vi i dag ikke har sikker kunnskap om effektene ved bruk av tvang i behandling av pasienter med psykiske lidelser.
Tvangens potensielle skadevirkninger har av mange vært det viktigste argumentet for å fjerne tvangsbruken. Det er relativt få studier som ser spesifikt og utdypende på skader ved tvangsbruk. Det er derfor ikke mulig å si noe sikkert om tvangens skadepotensial, skadeomfang og skademønstre.
Det er likevel grunnlag for å si at tvang kan føre til ulike former for skade, til dels av svært alvorlig karakter. Studier av pasientopplevelser fremholdes som den sikreste kunnskapskilden.
Strategiens mål: De psykiske helsetjenestene skal i størst mulig grad være basert på frivillighet. De skal ha en så høy kvalitet at tvang blir redusert til et minstenivå, og det skal aldri brukes tvang som ikke kan forsvares i henhold til lovverk og menneskerettigheter. Man ønsker at all bruk av tvang skal registreres og innrapporteres til Norsk pasientregister, i henhold til den nasjonale registreringsveilederen.
Den nasjonale strategien inneholder 14 ulike tiltak under hovedområdene kompetanse og kvalitetssikring, dokumentasjon og kunnskapsutvikling og forskning. Tiltak 1 er å utarbeide en felles veileder til kommunene og det psykiske helsevernet om forebygging, reduksjon og riktig bruk av tvang i de psykiske helsetjenestene.
I henhold til psykisk helsevernloven er det kommunale psykiske tjenestetilbudet involvert i den formelle tvangen på flere måter:
Den nasjonale strategien følges også av regionale og lokale planer. De regionale helseforetakene (RHF) er pålagt å iverksette en regional, forpliktende handlingsplan for å begrense og kvalitetssikre bruk av tvang i psykisk helsevern. Tilsvarende skal helseforetakene (HF) i samarbeid med kommunene i opptaksområdet etablere lokale tvangsreduserende tiltaksplaner.
Fra både politisk, menneskerettslig og klinisk perspektiv legger en stadig større vekt på behovet for kunnskapsoppbygging når det gjelder tvangsreduksjon og alternativer til tvang. Psykisk helsevern for voksne står overfor tre hovedutfordringer når det gjelder tvangsanvendelse:
1. Å øke den etiske bevissthet hos helsepersonellet, særlig knyttet til pasientopplevelser av tvangsbruk.
2. Å øke kunnskapen rundt de kliniske effektene av tvangsbruk, inkludert et brukerperspektiv, også i forbindelse med alternative handlingsformer.
3. Å utvikle og anvende effektive tvangsreduserende intervensjoner.
Helse- og omsorgsdepartementet (2012): Bedre kvalitet – økt frivillighet. Nasjonal strategi for økt frivillighet i psykiske helsetjenester (2012–2015) Norvoll, Reidun; red. (2013). Samfunn og psykisk helse, samfunnsvitenskapelige perspektiver. Gyldendal Norsk forlag AS.
Nordhordland:
Ytre Sunnhordland:
Bakgrunnen for den nye strategien er blant annet statistikk som viser at samla tvangsbruk i Norge er høy sammenlignet med andre europeiske land.
Strategiens visjon: De psykiske helsetjenestene skal understøtte den enkelte brukers autonomi, verdighet og mestring av eget liv, og være basert på frivillighet og respekt for den enkeltes ønsker og behov.
Strategiens hovedmål:
1. Psykiske helsetjenester skal i størst mulig grad være basert på frivillighet.
2. Psykiske helsetjenester skal ha en så høy kvalitet at bruk av tvang blir redusert til minstenivå.
3. All bruk av tvang skal registreres og innrapporteres.
Denne artikkelen finner du også i heftet Ni suksesshistorier - samhandling om psykisk helse (2012).
Heftet presenterer prosjekter som har fått til, eller er i ferd med å utvikle, gode samhandlingsmodeller. Ved siden av reportasjer inneholder det relevant fagstoff og nyttige fakta.
Med heftet vil NAPHA inspirere fagfolk og ledere som ønsker å utvikle tjenestene og gi mennesker med alvorlige psykiske lidelser et bedre tilbud.
– Friskliv Ung har fått meg i mye bedre fysisk form. Det er mye mer glede i livet nå, flere relasjoner og lyse dager.
Prosjektet ved Frisklivssentralen i Larvik har som mål å hjelpe unge voksne mot inkludering og en aktiv hverdag.
Tjenesten bidrar i den nyskapende hjelpemodellen "Våre Unge". En medarbeider har kontor på den videregående skolen to dager i u...
Marion har blitt ei helt anna jente enn hun var før. Nå står hun opp om morgenen, går på jobb og møter blikket til folk.
