Jeg vil gjerne dele min historie med flere da jeg vet at mange tusen mennesker med psykiske lidelser faller ut av arbeidslivet eller kommer ikke inn. LDO oppfordrer alle som blir diskriminert og urettferdig behandlet til å kontakte ombudet, og alle skal få den hjelp de trenger.

Men, Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) forskjellsbehandler mennesker med ulike diagnoser. Det er min erfaring. 

Arbeidsgivers tilretteleggingsplikt?

I 2008 ble jeg sykemeldt p.g.a. depresjon som ble utløst av stress, vantrivsel og dårlig kommunikasjon i arkivseksjonen der jeg arbeidet. For arbeidsgiver og bedriftslegen var jeg åpen om min diagnose bipolar lidelse og tydelig på at den beste løsningen for å unngå utstøting fra arbeidslivet var omplassering til annet arbeid med mindre stress og mer forutsigbarhet. Bedriftslegen og arbeidsgiver konkluderte med at omplassering ikke ble aktuelt da arbeid i ny enhet ikke ville endre problemene. Derfor måtte jeg fortsatt være sykemeldt og kom aldri tilbake til arbeidslivet. Diagnosen ble svaret på det som ikke fungerte.

Da jeg hadde en godt dokumentert diskrimineringssak, sendte jeg klage til LDO og begrunnet klagen med at jeg til forskjell fra andre medarbeidere på arbeidsplassen ikke fikk muligheten til å prøve annet arbeid. Til klagen var vedlagt en uttalelse fra min psykiater som anbefalte omplassering til annet arbeid med mindre stress og mer stabilitet. Etter å ha innhentet arbeidsgivers versjon konkluderte LDO med at arbeidsgiver ikke hadde brutt arbeidsmiljø- og diskrimineringsloven og ikke kunne klandres for ikke å ha tatt opp spørsmålet om tilrettelegging/omplassering da bedriftslegen synes å ha frarådet dette. Ombudet tok ikke hensyn til fagekspertisens uttalelse og min versjon ble heller ikke hørt.

I to lignende saker, ADHD-saken og epilepsisaken (se nedenfor), fikk begge sakene medhold hos LDO og LDN (Likestillings- og diskrimineringsnemnda), som la til grunn at arbeidsgiverne hadde unnlatt å innhente informasjon om diagnosene ADHD og epilepsi og om mulighetene for tilrettelegging.

I min sak ble epikrisen fra en fagkyndig overlege ved distriktspsykiatrisk senter ignorert av LDO og LDN. Bedriftslegen, som er kjøpt og betalt av arbeidsgiver for å ivareta dennes interesser, og som mangler spesialkompetanse i psykiatri, ble derimot hørt. Dette oppfatter jeg som usaklig forskjellsbehandling i forhold til tidligere praksis og i strid med god forvaltningsskikk.

Hvorfor så ikke bedriftslegen og ombudet mennesket Gunn Pound med alle sine ressurser bak diagnosen? Hvorfor støttet LDO bedriftslegens syn på at det var den bipolare personen som var problemet og ikke omgivelsene? Hvis en rullestolbruker ikke kommer gjennom en dør som er for smal, er det rullestolen som er problemet eller døra? Legger vi ombudets vurderingskriterier til grunn i min sak, er det rullestolen som er problemet. 

Ønsker du mer info om sakene jeg nevner, gå inn på www.diskrimineringsnemnda.no : ADHD-saken – 21/2007, Epilepsi-saken – 40/2009 – Bipolarsaken – 22/2011. Alle tre saker gjelder arbeidsgivers tilretteleggingsplikt.

Kampen mot diskriminering av psykiske lidelser fortsetter og har forøvrig sin egen side på Facebook.