Hver av de sju kvinnene skriver sin unike historie, med vekt på erfaringene om hvordan en psykose oppleves innenfra. Det er blitt sterk og tankevekkende lesning.

Ved å ta utgangspunkt i sine egne liv, ved å kartlegge og forsøksvis tolke sine psykoseopplevelser – fant de sammenhenger mellom tidligere traumer, psykososialt stress og psykoseutbrudd. Psykosene ble da ikke bare en virkelighetsflukt, men også egenmobilisering og et forsøk på å finne kreative løsninger på store belastninger og livskriser. Alle bidragsyterne har gjennom systematisk å ta i bruk og videreforedle sine psykoseerfaringer, opplevd en stor grad av tilfriskning og mestring.

Henvendelser om hjelp

I altfor stor grad synes bidragsyterne å ha blitt møtt med medikamentell behandling og skjerming i sine henvendelser om hjelp. Når medikamentene har gitt sin beroligende virkning, er de blitt sendt hjem. Som to av bokas redaktører skriver; «Vi opplevde alle at det  primært var fokus på sykdom og medisiner i behandlingen, og liten interesse for det vi hadde med oss av ressurser ...»(s. 18)

Begreper som «Virkelighetsflukt, hallusinasjoner og vrangforestillinger» eller «Manglende samsvar mellom ytre og indre virkelighet», er det de har blitt møtt med som forklaring på sin sykdom. Disse forklaringene er i tråd med fagmiljøenes tradisjonelle forståelse, som i stor utstrekning har sett på - og delvis fortsatt ser på - psykose som en arvelig defekt i hjernen. Dette til tross for at det biomedisinske kunnskapssynet påstås å være overtatt av et biopsykososialt syn (se debatt i Morgenbladet) .

Tekstene i boka er kritiske til behandlingen kvinnene har fått, og er et varsel om en behandlingskultur som «gjorde alt verre». Forfatterne er imidlertid ikke like kritiske til alt og skjønner at de har hatt behov for hjelp. Innimellom har de også fått god hjelp, men som Aasne Jordheim skriver i sin anmeldelse av boken i Forskerforum; «tenk om de kunne ha blitt møtt på en annen måte – som subjekter også midt inni psykosen. For eksempel at de hadde fått lov til å snakke om det de var opptatt av, som religion, sykdommen og hadde fått anerkjennelse for at psykoseerfaringene også er et språk som utsier mening.»

Eller som en av redaktørene, Siv Helen Rydheim, skriver; «Jeg har likt godt å samtale med både psykisk helsearbeidere og psykologer fordi det er det jeg selv har brakt inn i rommet som har fått plass. Jeg har ikke følt at jeg har vært "en diagnose", men et likeverdig menneske.»

Psykosen som en mestringsstrategi

Bidragsyterne åpner opp for nytenkning. De stiller spørsmål om man kan se på psykosen som et sunnhetstegn. At det kan tolkes som individets evne til å reagere på overbelastning, og som et forsøk fra underbevisstheten på å komme med kreative løsninger på sterke livskriser. De tenker at psykosen må forstås ut fra den enkeltes opplevelser og erfaringer, som inneholder påkjenninger som bevisst og/eller ubevisst har utfordret selvbildet og gjort det vanskelig å leve med seg selv. Eller som en av historiene uttrykker det; «Psykose er sinnets flukt fra en virkelighet som er for vanskelig å bære.» Ved å forstå psykosen som en mestringsstrategi, vil psykoseutsatte selv og hjelperne deres lettere kunne avdekke bedringspotensialet hos den som rammes. Det forutsetter at hjelperne er lyttende, nysgjerrige og at den psykoseutsatte blir møtt med respekt, omsorgsfull behandling og empatiske korrigeringer, og at de i samarbeid finner en utviklingsvei.

Jeg vil her trekke frem salutogeneseorientert praksis, hvor det er viktig å ha fokus på hvordan den enkelte selv opplever sin tilstand.  Salutogenese vektlegger personens ressurser og deres personlige livshistorie ses på som betydningsfull i bedringsprosessen. Salutogenese definerer helse som et kontinuum (grader av helse) og står for en kreativ utforsking av faktorer som kan skape en høyere grad av helse, der personens historie er viktig. Salutogenese ser stress som potensielt helsefremmende, og vektlegger bruken av eksisterende og/eller potensielle motstandsressurser som kan fremme effektiv mestring av spenning i krevende situasjoner. Kvaliteten på sosial støtte, slik som nære emosjonelle bånd er definert som særs viktig (Langeland 2009). Nyere forskning har dokumentert betydningen av en salutogen tilnærming i behandlingen av psykiske problemer (se for eksempel Langeland, 2007; 2009; Eriksson, M. & Lindström, 2007, Griffiths, 2009, Holberg 2010).

Gyldig kunnskap

Hver av bokas fortellinger er unike, men har også flere fellestrekk, både med hverandre og med andre brukererfarte bedringshistorier som er frembrakt de siste årene. Boka er således et viktig bidrag i kunnskapsutviklingen, og er i tråd med den etter hvert omfattende bedringsforskningen som foregår rundt i verden, hvor man søker å kartlegge ulike bedrings- og mestringsfaktorer hos tidligere brukere/pasienter.

I  kronikken "Kan brukarerfaring frå psykiatrien bli gyldig kunnskap?" (Morgenbladet, 13. juni 2013)  skriver Tor Johan Ekeland, Professor, dr.philos., Høgskolen i Volda;

• «Kan psykosen best skjønast utanfrå – som objektiverbare biologiske feil uavhengig av den sjuke sjølv? Eller har vi å gjere med fenomen som djupast sett er forankra i dei menneskelege grunnvilkåra, og difor må skjønast innanfrå i lys av subjektet sin erfaring?»

Vi trenger flere slike bidrag til kunnskapsutvikling framover. Mette Morken Andersen ønsker seg følgende i etterordet; «I forlengelsen av denne boka og den dialogen den åpner for, ønsker jeg meg derfor to nye bøker; En med bidrag fra leger og andre behandlere innenfor psykiatrien, som på samme respektfulle vis som disse pasientene nærmer seg konsensusspråket, forteller om sine egne erfaringer…» (s.193) I tillegg ønsker hun seg en bok med fortellinger fortalt fra perspektivet til pårørende. 

Jeg anbefaler boka på det varmeste for de som ønsker økt innsikt og kunnskap om psykose, og som pensumslitteratur for alle fagutdanninger innen fagfeltet.