Rommet er fylt av konsentrasjon. En liten gruppe kvinner og menn i ulik alder har fått dagens oppgave. De lytter til musikkspor. Deretter skriver de. Hver og en følger sine egne assosiasjoner. Tankene og teksten tar dem av sted. Gruppeleder Anna, deltar også. Etterpå leser de det de har skrevet høyt for hverandre. Tekstene er morsomme, triste, bevegende, poetiske, dramatiske, burleske, rare, drøye, lange eller korte – ingen er likegyldige. Alle får positiv tilbakemelding fra de andre.

Slik fungerer det i de kreative skrive- og malegruppene ved Brukerstyrt senter i Arendal.

Forsket på kvaliteten

Som deltaker i Kunnskapende nettverk ved Universitet i Agder i 2012 - og som et bidrag i Nasjonalt temanettverk for brukerkunnskap - leverte hun prosjektrapporten Brukerstyrt senter - kreative verksteder - fokus på kreativ maling og skriving.  

Nordbø har undersøkt hva kreativ maling og skriving betyr for deltakerne, hva de sier om kreativt verksted kontra samtaleterapi, og hva Brukerstyrt senter betyr for den enkelte. Også forskningsprosjektet kunne kalles brukerstyrt, dvs. brukerstyrt forskning. Senere skulle det lede til samarbeid med forskere om å få publisert en fagartikkel, og videre formulering av brukerkunnskapen i et faglig essay. 

I forskningsprosjektet sitt ville Nordbø undersøke hva slags betydning de kreative skrive- og malegruppene hadde for brukerne av tilbudet, og hun brukte dem som informanter. I spørreundersøkelsen fikk deltakere fra skrivegruppa fem spørsmål å besvare.

- Du når dypere

- Over halvparten sa at de hadde hatt like stort utbytte av å gå i skrivegruppen, som de hadde hatt av samtaleterapi, forteller Nordbø.

Slik beskriver en av informantene det:

"Et år i skrivegruppen har hjulpet meg mer enn hva syv år i samtaleterapi har gjort".

Nordbø fant ut mer om hva det betyr for den enkelte å bruke seg selv og sine erfaringer på denne måten. Informantene bekreftet at det skjer noe spesielt i skrive- og malegruppene. Norbø ser det i sammenheng med tekstene og bildene som skapes:

- Du når fort dypt, du skriver eller maler deg «ut», og du skriver eller maler deg gladere. Noen henter opp igjen det vonde de har med seg i bagasjen, og det kan prege teksten. Uansett hvordan teksten eller bildet blir, vil det ha et snev av hvem du er og av det sårbare som ligger under. Dette er et fellestrekk som synes å gå igjen, sier hun.

Ti faktorer

Nordbø fikk veiledning i hvordan hun kunne systematisere og analysere brukernes utsagn og erfaringer.

- Jeg sorterte setning for setning i intervjuene for å kunne gå dypere i analysen.  Alt informantene hadde svart ble plassert, og vi kom frem til ti faktorer som var viktige for skrive- og malegruppedeltakerne.

De ti faktorene var: glede, trygghet, tilhørighet, psykisk styrke, fokusskifte, selvbilde, prosess, mestringsverktøy, bearbeiding og kontroll i eget liv.

Over halvparten av informantene sa de var blitt psykisk sterkere, at de mestrer nye og uoppdagete ferdigheter, har fått nye venner og endret innstilling. Flere av informantene forteller at de depressive tankene forsvinner. 

- Det er også om å gjøre noe – det er bare en selv som kan gjøre noe for å få et bedre liv, sier Anna Nordbø.

Håpet er at forskningsprosjektet skal kunne gi brukerkunnskapen legitimitet i det offentlige rom, der makten sitter, der beslutningene tas. Hun ønsker også at behandlingsapparatet skal få øynene opp for verdien i kreativ maling og skriving.

- Det er altfor lite kreativitet på sengeposter og i behandling generelt, sier hun.

Noe å slå i bordet med

Nordbø mener resultatene fra prosjektet er nyttige. Det har vært viktig å få dokumentert denne kunnskapen, slik at de uten erfaring innenfor feltet kan se hva kreativitet gjør med den enkelte. For henne er det et mål at politikere og andre besluttende myndigheter får tilgang til kunnskapen.

- At de ser at senteret er viktig, at vi representerer en utrolig effektiv måte å jobbe på for å få en bedre hverdag.  

Nordbø mener også at den akademiske rammen er nyttig.

- Stoffet jeg presenterer nå får mer tyngde, enn om jeg hadde gjennomført dette helt på egenhånd. Det er i grunnen en kjempeforskjell. Om jeg hadde gjort det alene, hadde det ikke vært gyldig kunnskap, sånn er samfunnet, sier hun.

Kjemper for senteret

Hun hadde en agenda for prosjektet, dvs et ønske om å beholde senteret generelt og de kreative gruppene spesielt.

- Jeg begynte å jobbe for oss politisk etter at senteret ble kuttet ved et pennestrøk i Rådmannens budsjett for 2010. Kommunen ville spare innen rus og psykiatri. Borte var Brukerstyrt senter, sier hun.

Sammen med andre deltakere i skrive- og malegruppene brukte hun avisene, ringte, «maste», og fikk etter hvert enkeltpolitikere til å lytte.

I dag bevilges det 600 000 i året til senteret, halvparten av hva de hadde, men aktiviteten kan opprettholdes. Senteret ledes i dag av et allmøte og et styre, drives daglig på frivillig basis men med et honorar til gruppelederne.  Det er et lavterskeltilbud uten innsøking.

- Men, det viser seg at vi må kjempe den samme kampen hvert år. Det koster å mobilisere krefter mot nedleggelse. Dokumentasjon, slik vi skaffer oss nå, vil legge tyngde bak argumentene, og politikere som tror på oss vil kunne føre saken videre, mener Nordbø.

Et alternativ

Brukerstyrt senter i Arendal har gitt ut fire bøker med utdrag fra det de kreative gruppene har skapt, men utgivelsene er ikke det vesentligste for deltakerne, i følge Anna Nordbø. Hun har fungert som leder for skrivegruppen en stund.  

-Jeg vil ikke "slå i hjel" samtalen, den er også viktig, men med skriving og maling når du følelsene på en måte som den tradisjonelle dialogsamtalen ikke kan. Hvis du har gått i terapi i 15 år og ikke kommet videre, er det på tide å prøve noe nytt, for å si det sånn, sier hun.

For mange av brukerne representerer skrive- eller malegruppa ved Brukerstyrt senter dette nye. Slik beskriver en av informantene i Nordbøs undersøkelse det:

 «Jeg har aldri opplevd skrivegruppen som dømmende, kald eller analyserende. Tvert  i mot har jeg opplevd varme, medfølelse, begeistring og samhøringhet»

Nytte av fagkunnskap?

I dette brukerstyrte forskningsprosjektet samarbeidet hun ikke med praktikere, og forteller at det var begrenset hvilken nytte hun hadde av praktikernes fagkunnskap i nettverket.

- Men, detvar kjempeflott å se at praktikere og brukere samarbeidet i andre prosjekter, og viste sånn respekt for hverandre. Jeg så at de lærte av hverandre. Selv stod jeg litt på utsiden, forsket alene, men kunne spørre dem og ta til meg det de delte om sitt. Først og fremst er det de praktikerne som ser brukerne, jeg har hatt mestnytte av å treffe, sier hun.

Livskunnskapens verdi

I utgangspunktet la hun ikke opp til å belyse undersøkelsen med fagkunnskap.

- Jeg bruker livskunnskapen min og alt jeg har lest før - det som er integrert i meg. 

Men nå ser hun likevel litt annerledes på det.

-Du er nødt til å f.eks. bringe inn kunnskap om fortiden for ikke å bli en bedreviter. I fagessayet jeg skriver vil jeg refere til Montaigne (1533-92), fransk filosof og forfatter. Han har jeg sans for – fordi han har sans for erfaringskunnskapen, ikke den tilleste kunnskapen, sier Nordbø.

Samarbeid med forskere

I skrivende stund er en artikkel som forsker Anne Brita Thorød har skrevet i samarbeid med Anna Nordbø inne til vurdering i et fagtidsskrift.

- I forskingsprosjektet prøvde jeg å holde avstand til meg selv, men i fagartikkelen har jeg brukt mer av min egen stemme, skrevet om meg selv og min egen erfaring, sier Nordbø.

-Jeg har innstilt meg på å lære av hun som er forsker, ta til meg den kunnskapen hun har. Da jeg måtte slette mine dikt etc. for å binde sammen oppgaven, gjorde det først noe med meg. Jeg følte at det ikke lenger var min tekst. Vi måtte ha inn mye om teori. Mer motstand. Men, jeg liker å bli utfordret, avlutter Anna Nordbø.