Arbeidet med ungdomstilbud i regi av lærings- og mestringssenteret ved Stavanger universitetssjukehus startet som et prosjekt og har utviklet seg til et fast tilbud der ungdom er med som aktive deltakere og premissleverandører, først i en prosjektgruppe og nå i en ressursgruppe.

Tok utgangspunkt i ungdommens behov og ønsker

Vi startet opp i 2008/2009 fordi vi syntes at tilbud til ungdom og unge voksne i både spesialisthelsetjenesten og i kommunehelsetjenesten, var mangelfulle og lite treffsikre.

I spesialisthelsetjenesten som vi ved lærings- og mestringssenteret kjenner best, var det svært få tilbud utformet spesielt med tanke på ungdom og unge voksne. Selv hadde vi ingen tilbud for denne gruppa, og det ville vi gjøre noe med. For å gjøre noe med det, måtte vi vite mer om hva som var ungdommens behov og ønsker, og den beste måten å finne ut noe om det på, var å snakke med ungdommene. Men, vi ville mer enn bare å snakke med dem. Vi ønsket å ha ungdommene med i arbeidet med å utvikle og gjennomføre tilbudene i god lærings- og mestringssentertradisjon.

Rekrutteringsprosess og prosjektsøknad

Ungdommene til den første prosjektgruppa ble rekruttert via det private og profesjonelle nettverket vi hadde. Det vil si at det var ungdommer som vi som fagpersoner kjente fra før. Vi tok også kontakt med interesseorganisasjoner lokalt i Stavanger. Gjennom FFO (Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon) fikk vi kontakt med et par ungdommer.

Til slutt hadde vi en prosjektgruppe på sju ungdommer og unge voksne med ulike erfaringer, diagnoser og utfordringer og to fagpersoner fra lærings- og mestringssenteret som sammen utarbeidet den første søknaden om midler – såkalte «såkornmidler». Såkornmidler er stimuleringsmidler som Helse Vest RHF har. Midlene blir tildelt prosjekter for ett år om gangen, og samme prosjekt får maksimalt midler i to år. Vår søknad ble utarbeidet på to arbeidsseminar. Vi brukte PLA-metodikk systematisk (se tekstboks) for å få fram ideer, bearbeide ideene og til slutt utarbeide en prosjektidé og en prosjektplan. Ideen var å etablere et «Overlevelseskurs for ungdom». Dette skulle være en helgesamling der innholdet skulle være både nyttig, utfordrende og interessant.

Vanskelig på første forsøk

Det viste seg at det ble mye vanskeligere å få til dette kurset enn det vi hadde tenkt. For det første, ville en helgesamling bli krevende med hensyn til bemanning og hvor dette kunne forgå. Vi hadde mange diskusjoner om hvordan det kunne løses, for eksempel at alle måtte ha med en assistent og at alle måtte ordne overnatting selv. Da kom også spørsmålet om betaling opp, som også ble vanskelig, spesielt om det var lærings- og mestringssenteret som skulle arrangere det. Vi er jo en del av spesialisthelsetjenesten, og det gir både noen føringer på hva vi kan ta betalt for, hvilken sikkerhet som må være til stede og hva vi kan stå ansvarlige for. Dette var viktige og tydeliggjørende diskusjoner for både fagfolk og ungdommer.

Spennende diskusjoner, men få deltakere

Vi fikk noen gode og spennende diskusjoner om hva spesialisthelsetjenesten kan gjøre, hva interesseorganisasjoner kan gjøre og hva ungdommene selv som gruppe kunne gjøre. Det satte også i gang en mer kreativ prosess om hvem som kunne være samarbeidspartnere og medspillere på forskjellige aktiviteter. Et eksempel er samarbeidet med Metropolis. Metropolis er et kultur- og aktivitetshus for ungdom i Stavanger. Her foregår det mye forskjellig, konserter, kurs av ulike slag, kafé og foredrag, og her har både Mental Helse Ungdom og ungdommens helsestasjon i Stavanger kontor. Sammen med folk fra Metropolis fikk vi til et filmkurs for ungdom. Det var gøy og spennende for de som var med, men det var ikke mange.

Vi gikk i motbakke, og etter å ha forsøkt mange ulike utveier og ha mistet halvparten av ungdommene i prosjektgruppa, måtte vi ha en «samling i bånn».

Ny tilnærming ga resultater

Vi tok en revurdering sammen med de ungdommene som var igjen, og bestemte oss for at vi måtte få med flere ungdommer i prosjektgruppa og lage et tilbud som vi kunne gjennomføre. I diskusjonene vi hadde hatt gjennom hele prosjektfasen, var det ett tema som gikk igjen, og det var at informasjon og kunnskap, det å vite, var viktig for ungdommene. Skal ungdommene kunne medvirke og påvirke og kunne styre sitt eget liv, må de vite noe både om hjelpeapparatet og om mulighetene som finnes. Vi, det vil si restene av prosjektgruppa, bestemte oss for å etablere «Drop-in» (se faktaboks). Vi fikk med oss fire nye ungdommer i prosjektgruppa. Dette var ungdommer som vi hadde litt kontakt med og kjennskap til via diagnoserettede kurs på lærings- og mestringssenteret. For eksempel fikk vi med ungdomsrepresentanten på diabetes type 1-kurset og leder av ungdomsgruppa i Cøliakiforeningen i Rogaland. Vi fikk også med oss en representant for Mental Helse Ungdom og en ungdomsrepresentant fra Landsforeningen mot fordøyelsessykdommer (LMF). Dette ble en vitamininnsprøyting for oss. I og med at prosjektmidlene nå var slutt, endret vi navn på gruppa fra prosjektgruppe til ressursgruppe.

Hvorfor kommer ikke ungdommene?

«Drop-in»-tilbudet har nå eksistert siden 2011 med faste temaer og nye gjester hver gang. Det er fortsatt svært få ungdommer som benytter seg av tilbudet, og det synes vi er dumt. Vi har jobbet, og jobber fortsatt mye, med hvordan vi kan markedsføre tilbudet. Vi henger opp plakater på alle poliklinikkene på sykehuset, informerer alle de videregående skolene i området, har en Facebook-gruppe som ungdommene drifter, og vi har annonser i lokalavisen. I tillegg til det har vi et godt samarbeid med ungdommens helsestasjon som også informerer om tilbudet.

I ressursgruppa har vi diskutert mye hvorfor så få ungdommer kommer. Det har kommet opp mange synspunkter:

• at tilbudet ligger på sykehuset og at det dermed er slik at man må være syk for å komme
• at ungdom som har en kronisk sykdom, helst ikke vil bli minnet om det og derfor ikke oppsøker tilbud som nettopp minner dem om sykdommen
• at vi ikke greier å være fancy nok og dermed ikke klarer pirre nysgjerrigheten til ungdommene
• at de som treffer ungdommene, for eksempel på poliklinikkene, ikke kommer på å minne om dette tilbudet

Vi har diskutert om vi skal «flytte» tilbudet ut i kommunene for å se om det vil gjøre tilbudet mer tilgjengelig. Foreløpig har vi valgt å bli på lærings- og mestringssenteret. Vi tror det er viktig for «Drop-in»-tilbudet at stedet er stabilt. Noe av hensikten er jo at man bare kan stikke innom, på impuls. Vi har bestemt oss for at vi holder det gående så lenge ungdommene i ressursgruppa ønsker å fortsette.

Informasjons- og kunnskapsutveksling på kryss og tvers

Vi fortsetter fordi vi har det kjekt sammen og fordi vi tror og mener at det er nyttig at det finnes et slikt uformelt og lett tilgjengelig tilbud der en bare kan møte opp uten noen form for påmelding. I tillegg har «Drop-in»-tilbudet en informasjonseffekt motsatt vei også. Det er slik at til hvert «Drop-in» inviterer vi gjester, det vil si en eller flere personer som kan si noe om ettermiddagens tema. Ett eksempel er temaet arbeid, der hadde vi en gjest var fra Næringsforeningen. Han fikk med seg mye ny kunnskap om de utfordringene ungdommene kan møte når de forsøker seg i jobb. En viktig side med «Drop–in»-tilbudet, er at det alltid er to ungdommer fra ressursgruppa som forbereder et kort innlegg. Gjestene skal ikke holde en forelesning, men være med i samtalen, være diskusjonspartnere og komme med innspill til ungdommens innlegg. På den måten er det ungdommene som legger premissene for innholdet og ungdommene blir etter hvert veldig flinke til å presentere og trekke fram relevante problemstillinger.

Kort oppsummert er det tre gode grunner til å fortsette:

• Det er viktig at spesialisthelsetjenesten har et slikt uformelt tilbud til ungdom
• Det er en mulighet for informasjons- og kunnskapsutveksling på kryss og tvers.
• Ungdommene i ressursgruppa lærer mye, har støtte av hverandre, bryter noen grenser og vi har det gøy sammen.