Det norske Forbundet av 1948 (DnF-48) var en organisasjon som kjempet for Menneskerettigheter for homofile, og dermed for liberalisering av omgivelsenes syn på homofile følelser.

Innen DnF-48 ble det politisk uenighet, og en fraksjon startet orgnaisasjonen Homofil Bevegelse (HB) i løpet av 1980-årene. Disse to fraksjoner fusjonerte senere til den nåværende Landsforeningen for Lesbiske og Homofile (LLH)

Erfaringer kan gi pekepinn

Homofile følelser og homoseksualitet har vært tabubelagte temaer i norsk psykiatri. Før 1976 ble man møtt med legenes lobotomi som kortsluttet følelseslivet. Sier man i dag at man er homo, blir man møtt med et oppgitt ”å,ja…”. Og det sies ikke mer. Tausheten og ignoreringen plager folk.

Faktisk sliter homofile innen psykiatrien. Man sliter med egne holdninger i tråd med omgivelsene. Sine egne fordommer mot homofili kan være nådeløse, og trenger å bearbeides. De som faktisk har opplevd forelskelse og kjærlighet – og det har mange både heterofile og homofile – har preferanser i livet. Erfaringene kan gi pekepinn på det som var godt og det som var dårlig.

Bør ha akseptable holdninger

Man bør ikke kun avfeie seksuelle opplevelser ved å si at de er bibelsk syndige, og derfor vonde og dårlige. Det går an å bearbeide følelseslivet til noe bra. Følelser kan bli frynsete og slitne, og fordomsfri psykiatri kan gi homofile sine naturlige homofølelser. Det er mange ting man må ta hensyn til begge veier; de som liker det og de som ikke liker det. Noen reagerer voldsomt når homofile er tilstede. De blir trigget homofobt. Psykiatrien bør gripe tak i det som skaper uhygge for gode følelser. Følelsesmessige problemer ligger i situasjonen. Da er det situasjonen man bør endre, i stedet for å psykiatrisere følelsene.

Psykiatrien bør ha noen holdninger som er akseptable for homofile, og ikke kun skremme til avhold. Det verste man kan gjøre er å fortrenge sine egentlige følelser fordi man er redd for omgivelsene. Det bør være rom for følelser i psykiatrien.