I små samfunn er det lett å bli satt i bås om man får en diagnose som forteller at man har en psykisk lidelse. Ryktet kan spre seg fort.

Folk er folk

Gjennom min jobb som psykiatrisk sykepleier i en liten kommune i Nordland har jeg sett verdien av å skape møtesteder for hele befolkningen. Det bidrar til at folk ser hverandre som folk, og ikke som en diagnose.

Jeg vil i den forbindelse fortelle om turer til en øy langt til havs i Nordland, om reiser til Spania og strikketurer med en ferje som handler om mye mer enn strikking.

Tur til havs

Under markeringen av Verdensdagen for psykisk helse setter 50 mennesker kursen mot en øy langt ute i havet for å være sammen hele dagen. Små og store, gammel og ung, “innfødt” og gjest. Her er de ristet sammen som mennesker, og forholder seg til hverandre uten å se på skavanker og diagnoser.

Dampende måltid, mennesker som trives og hygger seg sammen i avslappende omgivelser.  Angsten og de plagsomme hverdagstankene for de som sliter med det ligger igjen på fastlandet. Livet fylles med ro i samvær med andre. Kanskje kjenner man til og med at man har en egenverdi. Opplevelsen av å være en del av et fellesskap av mennesker der jeg kan være meg selv og bare det.

Kaffen på Karenstua før konserten i det gamle bedehuset gjør at roen senker seg. Det blå lyset siger inn fra havet, og pusten fra menneskene dugger på de gamle vindusrutene. Det oser av tilstedeværelse og tilhørighet, og det oppleves som om menneskene har funnet hverandre i et slags felles rom der hvem du er og hva du er ikke har betydning.

Albir

Et fly letter fra Værnes, og setter kursen mot Alicante i Spania. Om bord sitter 20 forventningsfulle mennesker med sine ulike liv og sine historier. Noen med liv styrt av plagsomme symptomer fra psykiske helseplager, som krever stor oppmerksomhet i deres hverdag. Andre lener seg tilbake i flysetet og drømmer om en pause fra hverdagslivets trivialitet og grå vaner. Noen vil bare ha ferie sammen med sambygdinger, og ser frem til det.

Det alle har felles er at de har sagt at de ville være med på en tur der alle som hadde lyst var invitert. Ikke på bakgrunn av spesielle kriterier eller helseplager, men ut fra lyst til å være med på tur sammen med andre fra dette lille samfunnet.

Roller endres. Fra å være plaget og til dels hjelpetrengende selv, snus situasjoner der man blir en ressurs for andre som trenger hjelp og støtte. Å kjenne ansvar for andres ve og vel kan være et pluss for en selvtillit som i utgangspunktet er ganske skjør.

Fergestrikk

Å ta utgangspunkt i de lokale forutsetningene for å skape møteplasser kan være en god idé.  Til og med en ferje som går i sin faste rute mellom holmer og skjær kan fylles med snakkende og strikkende mennesker, menn og kvinner, gammel og ung, kaker og kaffe år etter år.

På hvert anløp står forventningsfulle mennesker i alle aldre, med alle typer livshistorie i bagasjen.  De bare venter på å slippe om bord. Gammelt og nytt skal deles, mens de strikkekyndige lar pinnene klimpre i takt med oppskrifter og gitarspill. Også menn har sin plass her, til tross for manglende strikkeferdigheter. Menn som har beina godt plassert i en tradisjonell mannsrolle.  Her spør ingen om du har en diagnose eller andre særegenheter som kunne gitt grunnlag for et stempel i panna. Bokstavelig talt er vi alle i samme båt på alle måter.

Planlagt av psykisk helsetjeneste

De tre beskrevne aktivitetene er alle eksempler på tiltak som ble planlagt og gjennomført av den psykiske helsetjenesten i en liten kommune i Nordland.

Å skape møteplasser kun for mennesker med psykiske lidelser i dette lille miljøet, ville kunne bidra til utenforskap og opplevelsen av å være annerledes. I stedet ville vi skape et bredt og samlende tilbud til hele befolkningen, der målet var å inkludere så mange som mulig.

Prøvde å alminneliggjøre

Når vi inviterte til våre arrangementer gikk vi bredt ut, og henvendte oss til hele befolkningen.  Det var mange i kommunen som hadde behov for steder å møtes, uten at de hadde noen form for helseplager eller psykiske diagnoser. Begrepet psykisk helse prøvde vi å alminneliggjøre ved alltid å påpeke at alle har en psykisk helse.

Til grunn for arbeidet vårt med å skape slike felles møteplasser lå et ønske om å fremme god folkehelse blant innbyggerne.  Vi tenkte at tiltakene totalt sett både virket forebyggende og lindrende.

Ville skape gode minner

At alle i kommunen skulle oppleve seg som en del av lokalsamfunnet var et stikkord for oss i tjenesten. Vi hadde også en tanke om at planleggingen, forventningene og gjennomføringen ville skape gode minner blant folk. 

I seg selv så vi dette som helsefremmende. Vi mente dessuten at det ville åpne for etableringer av nye sosiale nettverk, med større grad av inkludering når de var kommet hjem igjen. Vi så at flere opprettet kontakt som ble opprettholdt etter hjemkomsten, og ga grunnlag for telefonsamtaler og møter med hverandre når dette var mulig.