Å omdanne livssmerte til livskraft er fullt mulig! Min erfaring er at det er nødvendig å snakke sant om livet, og det er et vågestykke. Hvis jeg ikke snakker sant om livet, forsvinner jeg. "Å snakke sant om livet" innebærer at jeg våger å vise min sårbarhet såvel som min styrke. Ingen er bare sterk eller tøff. Ingen er bare sårbar eller svak.
De svake i samfunnet, eller? De sårbare? Det siste klinger bedre i mine ører. Må jeg være tøff for å våge å vise at jeg er sårbar? Jeg må være sterk, tror jeg, for å kjenne på min sårbarhet. Styrken, som også innebærer å kjenne på egen sårbarhet, er en sann styrke.
Selvorganisert selvhjelp
Gjennom selvorganisert selvhjelp har jeg fått større forståelse for hva det vil si å snakke sant om livet. Livsmerte og livsproblemer er lettere å forholde seg til som begrep enn diagnoser og sykdom. Kjære ærlighet. Det var en omskriving jeg så for noen år tilbake, og ærlighet er meg svært kjært. Ærlighet er mulig uten kjærlighet. I noen sammenhenger har jeg antagelig vært mer kjent for å være brutalt ærlig enn å ha vært ærlig med kjærlighet i bunnen. Jeg håper at jeg i større og større grad vil greie å la kjærligheten ligge i bunnen av ærligheten. Er det viktig å kritisere for å kritisere eller er det viktig å ta opp noe som berører meg og mitt på en måte som smerter? Den dagen kommer ikke da jeg fullt ut hver dag og hver time vil greie å leve slik jeg vet det er best for meg, men jeg forsøker så godt jeg kan.
Styrke og evne til å kjenne på egen sårbarhet
Alle har en iboende sårbarhet. Kanskje har ikke alle blitt nødt til å kjenne på den, eller evner å kjenne på egen sårbarhet. Jeg har tidligere tilhørt de sistnevnte. Selv skjøv jeg unna sårbarheten jeg kjente på i mange år. Jeg hadde kan hende ikke en sunn nok psyke, slik at jeg kunne kjenne etter hva den bunnet i. Jeg greide ikke å finne ord som kunne beskrive sårbarheten jeg fornemmet. Derfor var utveien jeg ofte valgte: Å rømme unna. Det gjorde jeg i større eller mindre grad helt til jeg ble innhentet av psykoseopplevelser. Det brast for meg en periode. Ryggsekken jeg hadde båret på ble for tung. Hva som utløste psykosen, kan være et interessant spørsmål. Mer interessant synes jeg likevel det er å gå tilbake i tid for å se på egne reaksjonsmønstre, og hvordan jeg har fungert i nære relasjoner? Og hvordan har de nære relasjonene jeg vokste opp i formet meg? Hva slags nære relasjoner hadde mine foreldre da de vokste opp? Og hvilke eventuelle traumatiske erfaringer har forplantet seg ned igjennom generasjonene? Det synes jeg er interessant.
Det er mange veier som fører fram til "hvordan å kjenne på egen sårbarhet". Kanskje dreier det seg for meg nå mer om å våge å være sterk nok til å bruke den erkjente sårbarheten som et termometer for samhandling med andre mennesker? Brené Brown, som har forsket på sårbarhet og skam, er interessant å lytte til, og hennes foredrag er tilgjengelig på YouTube og TED-talk.
Jeg har nevnt selvorganisert selvhjelp fordi det var igjennom min egen innsats i selvhjelpsgruppa at jeg kjente at jeg kom til kort. Jeg måtte i tillegg til selvhjelpsgruppa finne en type terapi som kunne være til hjelp for å finne mer ut av "ryggmargsrefleksene". I selvhjelpsgruppa forsto jeg at jeg brukte de samme fluktstrategiene uten at jeg selv egentlig hadde sett på det som en flukt. Terapi var nødvendig for meg for at jeg skulle komme videre. Dette tok jeg tok konsekvensen av og kontaktet en privatpraktiserende psykolog samt at jeg meldte meg på mitt første kurs der konstellasjoner ble brukt. Det var en sterk opplevelse og jeg fikk et møte med meg selv og min egen sårbarhet. Ganske raskt etter den helga bestemte jeg meg for å ta grunnutdanningen fordi det er en type utdanning der arbeid med egne traumer er en svært viktig del.
Traumeterapi
Gjennom å ta grunnutdanningen i flergenerasjonell traumeterapi har jeg fått noen svar, som har gitt gjenklang i meg. Kunst- og uttrykksterapi er også en type terapi jeg mener kan være med å bidra til at traumer kommer opp i dagen og kan bearbeides.
Det er mange veier til Rom, og for meg er det interessant av og til å se tilbake på det puslespillet det har vært å komme dit jeg er i dag. Det jeg vet med sikkerhet er at det ikke er smart for meg å forsøke å lure meg unna livets smertefulle sider. Ofte er det fortsatt noe av det første jeg tenker, men jeg avslører vanligvis meg selv ganske snart. Det er smart for meg å snakke sant om livet. Det er smart å prøve å sortere når jeg møter et problem. Er det mitt eller ditt? Eller er det kanskje et felles problem? Hvem eier problemet?
For å kjenne at jeg lever må jeg våge å møte det smertefulle i meg selv sammen med andre. Det er i nære relasjoner dette først og fremst er viktig for meg. Jeg må våge å erkjenne min egen sårbarhet. Bare på den måten kommer sårbarheten og styrken i balanse. Dette er ikke noe som er gjort en gang for alle. Det er en livsstil. Noe som må følge meg som en rød tråd resten av livet. I dag leste jeg Bitten Schei sitt innlegg: "Smerte kan være en kraftfull drivkraft." Hun bekrefter det vi sier innenfor selvorganisert selvhjelp at vi kan snu problemet til å bli en ressurs. Innenfor sosialt entreprenørskap er det nettopp egenerfaringene de sosiale entreprenørene har som skaper grobunn for deres innovative måter å løse samfunnsproblemer på. Min erfaring er at det ikke finnes lettvinte veier for å omdanne livssmerten til livskraft!
GOD PÅSKE!
Erfaringskompetanse.no sin Erfaringsbase
E-læringsmodul om Selvorganisert selvhjelp
Faglig fyrlykt i nord, et intervju med Dora Schmidt Stendal publisert på Erfaringskompetanse.no
Forskning.no - artikkel om H. Sandviks master
Forstå dine sår i sjelen, Dr. Franz Ruppert, Flux forlag 2013
Selvhjelp - et slags mentalt treningsstudio
Selvorganisert selvhjelp, hva har det gitt meg?
Selvorganisert selvhjelp - en innføring
”SMERTE KAN VÆRE EN KRAFTFULL DRIVKRAFT", av Bitten Schei, sosial entreprenør sin nettside Mothercourage
Skrevet av Siv Helen Rydheim, 11. april 2014
Om du som leser blir nysgjerrig på flergenerasjonell traumeterapi har du muligheten til å få litt innblikk i hva det dreier seg om gjennom Konstellatørforeningens Nordiske kongress 9-11 mai 2014. Fra nettsiden:
Hva ligger bak et menneskes oppførsel? Enten man jobber innen barnevern, voksenomsorg eller terapi, stilles ofte dette spørsmålet.
Fortvilte ungdommer og voksne kan spørre seg: Hvorfor klarer jeg ikke endre meg? Kanskje har du selv stilt dette spørsmålet, eller stilt det til en du er glad i, et barn, en livsledsager eller en kollega.
Gjennom Kongressen vil vi vise deg hvordan konstellasjoner steg for steg kan føre til en prosess hvor de flergenerasjonelle sammenhengene oppfattes. Det kan gi hjelp til å løse seg fra traumatiske innviklinger med sine foreldre og besteforeldre og erkjenne og bearbeide tilknytningstraumer/symbiosetraumer.
Vi bygger vårt arbeid på 3 byggestener:
1. Metoden Konstellasjoner
2. Tilknytningsteori
3. Flergenerasjonell traumeteori
Institutt for Konstellasjoner og Flergenerasjonelt Traumearbeid: "Menneskers utvikling er bestemt av våre behov for kjærlighet, relasjoner og tilknytning. Og også for våre ønsker om sunn selvstendighet (auotonomi), selv bestemmelse og frihet. Hendelser tidlig i livet, enten de var krenkende, traumatiske, stressede eller bare vanskelige kan forårsake hindringer for at vi klarer å leve våre liv slik vi ønsker her og nå og å ha sunne forhold. Vi bærer også med oss erfaringene fra foreldre, besteforeldre og noen ganger oldeforeldre. Når foreldre er traumatiserte skades tilknytningsprosessen mellom barn og foreldre, Franz Ruppert kaller dette "Trauma of Love"."
– Friskliv Ung har fått meg i mye bedre fysisk form. Det er mye mer glede i livet nå, flere relasjoner og lyse dager.
Prosjektet ved Frisklivssentralen i Larvik har som mål å hjelpe unge voksne mot inkludering og en aktiv hverdag.
Tjenesten bidrar i den nyskapende hjelpemodellen "Våre Unge". En medarbeider har kontor på den videregående skolen to dager i u...
Marion har blitt ei helt anna jente enn hun var før. Nå står hun opp om morgenen, går på jobb og møter blikket til folk.
