Jeg har vært både pasient og hjelper, og enkelte ganger har jeg antagelig vært hjelpetrengende samtidig som jeg har vært på jobb og mottatt lønn som hjelper. Dette er mange år siden, snart 10 år. På det tidspunktet var det kjempevanskelig for meg å oppsøke psykisk helsehjelp hos fastlegen. Jeg jobbet tross alt som sykepleier innenfor psykiatrien, og forstod ikke at også vi kunne få psykiske lidelser. Det føltes som å klatre over et veldig høyt gjerde. Jeg slet med panikkangst og var livredd for at fagfolk skulle finne ut at jeg hadde en alvorlig psykisk lidelse. Gjennom disse 10 årene har jeg fått hjelp gjennom samtaler på DPS, medisiner, gestaltterapeut og jeg har ikke minst hjulpet meg selv. Jeg har møtt fine og dyktige mennesker i det offentlige hjelpeapparatet. 

Mange symptomer - lite fravær

Mine kriser har bestått av sterk angst, uvirkeligsfølelse, repeterende tvangstanker og depresjon. Nå har jeg en kronisk tvangslidelse. Det betyr ikke at jeg lider. Jeg lever helt fint, må bare sørge for nok søvn og litt skjerming enkelte ganger. Jeg har valgt å bruke medisiner, antidepressiva, og en liten dose antipsykotika som jeg kan ta ved behov. Tvangstanker har jeg stort sett lært å håndtere uten å bruke medisiner. I perioder har jeg også brukt sovemedisin. Det viste seg at jeg ikke hadde en alvorlig psykisk lidelse allikevel. Jeg har kun vært sykmeldt i 2 uker i løpet av de 10 årene.

Mine erfaringer er ikke spesielle. Det er svært mange som i perioder sliter med angst og depresjon. I kraft av at jeg selv er såkalt fagperson, har jeg mulighet til å stå frem og bryte noen barrierer. Det er godt mulig at min stemme får en slags ekstra tyngde bare fordi jeg har en formell faglig utdanning, og det får så være. Hvis èn person opplever noe av dette som befriende lesning, er det bra nok for meg.

Viktig å dele

Jeg har inntrykk av at folk som sliter eller havner utenfor på grunn av psykiske plager, synes det er godt å høre fagpersoner fortelle om egne erfaringer med psykiske lidelser. For meg har det vært godt å fortelle om mine erfaringer, blant annet fordi jeg tror det er viktig. Viktig, for å jobbe mot å bryte ned de kunstige skilleveggene som jeg oppfatter er skapt av psykiatrien. Oss og dem, de friske og de syke. Dette er en svart-hvitt-tenkning som jeg ofte har merket gjennom 9 år som ansatt på instituasjon.

Jeg har møtt mange unge mennesker med psykose. Mang en gang har jeg hatt dårlig samvittighet hvis jeg har tillatt meg å være personlig eller gjort noe utover rammene, timeplanen eller normene på avdelingen. Hvorfor det var sånn vet jeg ikke sikkert, men jeg tror det kan handle om en maktstruktur vi fagfolk er redd for å miste. Jeg husker det var utrolig befriende å høre Alain Topor si på et foredrag at "de psykiske helsearbeiderne som jobber på avdeling må bli flinkere til å bryte reglene". Dette er naturligvis en spissformulering, men et av poengene kan være at "vi" og "dem" er mere like enn ulike. 

Fokus på brukernes egen kunnskap

I lys av nyere faglitteratur innenfor psykisk helsefeltet kan også folk med brukererfaringer kalles, satt litt på spissen, fagfolk. Innenfrakunnskapen er er vesentlig del av faget, det vil si det unike, det subjektive og det kontekstuelle, det som erfares av den enkelte. Dette kan ikke plasseres i en kategori eller begrenses til en diagnose. Utenfrakunnskapen derimot handler om definisjoner og grenseoppganger man finner i diagnostikken, altså diagnoser og kategorier.

Dersom hjelpere klarer gripe noe av innenfrakunnskapen til den enkelte, vil hjelperen ha større mulighet til å bidra til varig endring. Jeg mener hjelpere må ha med seg begge disse perspektivene, men vi må fortsette å jobbe for at innenfrakunnskapen tillegges mere reell faglig gyldighet. Spesielt innenfor spesialisthelsetjenesten er dette viktig, for der forvaltes tvang og ulike former for makt ovenfor pasientene.

Ikke farlig å være personlig

Da jeg slet som verst med angst og tankekaos, var jeg sikker på at jeg ikke egnet meg til å jobbe innenfor psykiatrien. Jeg gikk da på DPS og snakket med en psykiatrisk sykepleier. Hun sa til meg at selv om vi har et pasient-terapeut-forhold nå, kan det like gjerne bli sånn at vi blir kollegaer en gang i fremtiden. Jeg oppfattet henne personlig og oppriktig, og det ga meg en enorm tro på meg selv som menneske og fagperson. Samtidig tenkte jeg at det ikke er så veldig spesielt eller farlig å slite med psyken. Det er heller ikke så veldig farlig å være personlig på jobb som tjenesteutøver.