Av Ottar Ness, Senter for psykisk helse og rus, Høgskolen i Sørøst-Norge.

Innledning

Samarbeid og samhandling innenfor helsevesenet blir stadig hyllet som en tilnærming som kan skape bedre resultater for brukere og pårørende. Når vi snakker om samhandling og samarbeid dukker ord som koordinering og partnerskap også opp. Hvordan forstår vi begrepene? Er definisjonsforskjellene store eller betydningen den samme? Jeg inviterer derfor til en refleksjon over disse begrepene.

Helse- og velferdstjenestene i Norge er i stadig endring, med økt fokus på samhandling. Det siste er Samhandlingsreformen (2010). Denne reformen en omfattende. Kort sagt skal den løse tre utfordringer: (1) Brukernes behov for koordinerte tjenester besvares ikke godt nok. Tjenestene er for fragmenterte, (2) Tjenestene preges av for liten innsats for å begrense og forebygge sykdom, og (3) Demografisk utvikling og endring i sykdomsbildet gir utfordringer som vil kunne true samfunnets økonomiske bæreevne.

Noen av responsene fra Samhandlingsreformen basert på disse tre utfordringene er samhandling, samarbeid, partnerskap og koordinering. Det er en stadig økende interesse for hva disse begrepene betyr, og hva slags praksiser dette handler om i ulike kontekster. Jeg vil starte med samarbeids- og samhandlingsbegrepene.

Samarbeid og Samhandling

Samarbeid og samhandling er begreper som brukes om hverandre, og betyr ofte tilnærmet det samme; ”å arbeide sammen” eller å ”handle sammen” for å oppnå et mål, gjøre et prosjekt sammen og lignende:

• Samarbeidsbegrepet knytter jeg til det engelske begrepet ”cooperation.” Cooperation stammer fra det latinske ordet ”cooperari,” og betyr: å arbeide sammen med.
• Samhandlingsbegrepet knytter jeg til det engelske begrepet ”collaboration.” Collaboration stammer fra de latinske ordene: Col (sammen) og Laborare (arbeid). Dette betyr også å arbeide sammen med.

Selv om disse definisjonene er rimelig like, gjennom at begge handler om å arbeide sammen med, så har de likevel noen ulike meninger ved seg. Det som skiller dem handler om graden av forpliktelse og deltakelse mellom de ulike personene, deltakerne, tjenestene og avdelingene som samarbeider og samhandler.

Samarbeid handler om å arbeide sammen for å løse en konkret oppgave, der for eksempel arbeidsoppgavene blir fordelt mellom deltakerne, og der hver person blir ”forpliktet og ansvarlig” for sin del av oppgaven for å oppnå et felles mål.” (Roschelle & Teasley, 1995). Samhandling er kanskje et mer ”diffust” og abstrakt begrep. Dette handler mer om den gjensidige relasjonelle deltakelsen og engasjementet i den kontinuerlige dialogen mellom personene som arbeider sammen for å oppnå et felles mål (Anderson, 2012; Karlsson & Borg, 2013; Strong, Sutherland & Ness, 2011; Roschelle & Teasley, 1995).

En kan på en måte si at samarbeid er mer konkret, mens samhandling er mer det relasjonelle og prosessuelle som foregår mellom personene som samarbeider underveis. Harlene Anderson (2012) kaller dette et "filosofisk holdning;" en måte å "være sammen med andre på." Personer kan samarbeide, men det trenger ikke å være noe samhandling. For eksempel kan man samarbeide med andre tjenester og fagpersoner, uten at man handler sammen; at man ikke tar beslutninger sammen, men hver for seg, eller at man bare fordeler arbeidsoppgaver og utfører de alene. Det kan også handle om at man informerer en annen tjeneste man samarbeider med om beslutninger, og så tar den andre tjenesten over. Man lager avtaler, men gjør arbeidet hver for seg. Man kan for eksempel har partnerskaps-, eller samarbeidsavtaler med andre tjenester, men man gjør ikke noe aktiv sammen. Det handler om samarbeid, i forståelse av å utføre hver sin avklarte oppgave innenfor avtalen. Samarbeid kan derfor foregå hver for seg og på tur, hver vår gang, mens samhandling krever en aktiv felles deltakelse mens en arbeider sammen; Man løser oppgaver i fellesskap, gjerne ved å diskutere og forhandler seg frem til beslutninger sammen. Samhandling bygger på likeverdige relasjoner mellom personene (og tjenestene) som samhandler. Man kan for eksempel se på at samhandling handler om at man jobber ”skulder til skulder,” (Andersen, 2013; Strong et al., 2011) sammen, for å nå felles mål, eller hvordan man skal finne en vei videre sammen.

Koordinering

Et annet begrep som ofte bruker si sammenheng med samarbeid og samhandling er ”koordinering.” Ifølge Samhandlingsreformen (2010) er koordinering helse- og omsorgstjenestene sin evne til å "oppgaver og ansvar seg imellom for å oppnå felles mål, samt evnen til å forfølge de oppgavene på en koordinert og rasjonell måte seg i mellom." (s. 13). Dette for at brukere, pårørende, fagpersoner skal erfare tjenester som ikke er repeterende, fragmenterte og uoversiktlige.

Partnerskap

Partnerskap handler om det formelle, institusjonelle nivået. Dette handler om hvordan avdelinger og tjenester beskriver hva de gjør sammen for å respondere på brukeres og pårørende sine behov som går ”utenfor” den enkeltes avdelings eller tjenestes arbeidsoppgaver. Dermed gjør man formelle, forpliktende avtaler (partnerskap) om samarbeid og samhandling mellom disse avdelingene og tjenestene (for eksempel at spesialisthelsetjenesten har en forpliktende samarbeidsavtale med kommunehelsetjenesten).

Avslutning

Denne korte artikkelen er ment som et forsøk på å rydde litt i begrepene samarbeid, samhandling, koordinering og partnerskap. Dette er sentralt for at tjenestene skal kunne tilby gode koordinerte tjenester. Dette er ikke ment for å presentere en endelig beskrivelse av begrepene, men mer som en invitasjon til refleksjon og kontinuerlig avklaring av mening: Dette for at meningen og praksisene som inngår disse begrepene kan være mer nyttige når man bruker dem.

Takksigelser

Denne artikkelen er en del av et større aksjonsforskningsprosjekt som foregår ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold (HBV): “Equal Footing: ”Samhandlende praksiser innen psykisk helse og rus som mangfoldige partnerskap.” Professor Marit Borg er prosjekteier, mens førsteamanuensis Ottar Ness er professorstipendiat. Prosjektet er finansiert av Norges forskningsråd, 2012 til 2015. Forfatter takker for den støtte og bistand fra Asker kommune, Mental Helse Asker og Bærum, Landsforeningen for pårørende innen psykiatrien (LPP) og Rusmisbrukernes interesseorganisasjon (RiO) for gjennomføringen av dette forskningsprosjektet. Takk også til Gretha Evensen i Nasjonal kompetansesenter for psykisk helsearbeid (NAPHA) for gode innspill til denne artikkelen.

Referanser

Andersen, B.J. (2013). Samhandlingsteamet i Bærum - S-Flex-modellen Praksis og effektevaluering. Tidsskrift for psykisk helsearbeid, 10(4), 317-327. 

Anderson, H. (2012). Collaborative relationships and dialogic conversations: Ideas for a relationally responsive practice. Family Process, 51(1), 8-24.

Helse- og omsorgsdepartementet (2009). Samhandlingsreformen 2008-2009. St. meld. 47.Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet.

Karlsson, B. & Borg, M. (2013). Psykisk helsearbeid: Humane og sosiale perspektiver og praksiser. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Roschelle, J., & Teasley, S. (1995). The construction of shared knowledge in collaborative problem solving. In C. E. O’Malley (red.), Computer supported collaborative learning, (pp. 69–97). Heidelberg: Springer-Verlag.

Strong, T., Sutherland, O., & Ness, O. (2011). Considerations for a discourse of collaborationin counseling. Asia Pacific Journal of Counselling and Psychotherapy, 2(1), 25-40.