-Vi leser om helseforetak som har økning av mekanisk tvang, samtidig som vi leser om et økende fokus på recovery, empowerment og andre metoder og tenkninger som skal styrke oss som brukere, og gi oss mer plass i egne bedringsprosesser. Dette er ikke logisk, dette er vi nok enige om?

Vi hører om at ansatte på psykiatriske sykehus går på jobben med en frykt for å bli angrepet av pasienter. Personalskader og avvik rapporteres ofte. Hvorfor?

Unngår tvang med annen tilnærming

Jeg mener utfra hva jeg har sett og opplevd av mekanisk tvang at 80 prosent kunne vært unngått med en annen tilnærming til situasjoner. Jeg husker for eksempel en episode for flere år siden, da det sto i min behandlingsplan at jeg fikk lov til å dunke hodet mitt 10-12 ganger i veggen før jeg skulle beltelegges.

Dette var det en ekstravakt som forsto hensikten med. Jeg satt på rommet mitt og var rasende. Jeg sparket i senga og dunket hodet i veggen. Han kom inn og satte seg rolig på senga mi. Begynte å snakke om en musikkfestival han hadde vært på. Jeg husker at i alt kaoset mitt så tenkte jeg: «Hva driver han med?» «Har han tørna gal?» Sannheten var at han visste jeg har en veldig lidenskap for musikk, derfor bare fortsatte han å fortelle. 10 minutter senere satt vi og snakket om musikk. Ingen tvangsmidler blei brukt.

Jeg skulle veldig gjerne skrevet nå at dette var helt vanlig. Dessverre er sannheten at vanligvis stilte de seg i døra og telte til 12, for så å trykke alarm. Jeg ble lagt i belter.

Episoden viser et blindt felt

Dette er en episode som viser et blindt felt. Det kan hende at det skyldtes at det for mange var skremmende å gå inn i. Jeg viste en adferd som ikke er forståelig for friske mennesker. Heller ikke jeg kan forstå at jeg gjorde det, nå når jeg er frisk. Dessverre tror jeg at dette var rutinen. Ikke bruk mer tid enn nødvendig per pasient. Det er en raskere løsning å trykke alarm og få beltelagt, enn å tenke kreativt og å bruke tid på å møte pasienter som mennesker. En slags misforstått effektivitet ble til et blindt felt.

Jeg velger å tro at de aller fleste som jobber innen psykisk helse og rus har et genuint ønske om å hjelpe mennesker til å leve et liv med bedring. Jeg tror at et fokus på endring av holdninger må snakkes høyt om. Jeg mener at i 2015 er vi klare for å gjøre akkurat det.

Helsepersonell setter pris på påminningen

Det blir for lettvint å si at helsepersonell har dårlige holdninger. Jeg mener at det blir feil til og med. Jeg mener at det handler om blinde felt. Når en jobber dag inn og dag ut med de samme problemstillingene, blir en litt blind for hvordan man jobber. Man ønsker det beste. Men når man har en jobb som innebærer å forholde seg til mennesker, er rutiner veldig uheldige. Det skaper blinde felt. Man jobber, uten å forholde seg til hver situasjon og hver bruker med «blanke ark».

Jeg hører ofte når jeg er rundt i forskjellige settinger at: «Linda, det er litt pinlig, og vi må jo le av oss selv. Du tar oss på kornet og jeg har liksom aldri tenkt på det slik før du sier det slik du gjør». I tillegg får jeg oftere og oftere forespørsler om å holde innlegg der det også kommer i en setning på slutten av forespørselen: «Linda, kan du ikke rocke litt med holdningene våre også?»

Fagmiljøene tar nå brukermedvirkning på alvor

Det er grunnen til at jeg mener at det motsatte av gode holdninger IKKE er dårlige holdninger. Jeg opplever tvert imot fagmiljøer som hungrer etter å bli gjort oppmerksomme på sine blinde felt. Vi i Mental Helse blir titt og ofte invitert inn i arbeidsgrupper i både sykepleierforbundet, undervisningsmiljøer for ergoterapeuter, sosionomer og sykepleiere. Vi er også inne og snakker for medisinstudenter som skal i praksis på psyk. Det som jeg opplever som den store endringen her, er at før ville fagmiljøene ha en brukerhistorie, for å ha krysset av for å ha brukt «brukermedvirkning».

Nå forventer de en helt annen kompetanse fra oss som skal formidle erfaring. Flere og flere fagmiljøer ønsker mer å høre om hvordan brukermedvirkning kan ivaretas og kontinuerlig benyttes, heller enn å høre om «vonde liv som har blitt gode». Brukermedvirkning på forskjellige nivåer og i konsulent/rådgiver er blitt tatt på alvor flere og flere steder. De ønsker å høre hva vi som organisasjon mener om samfunnspolitiske saker og i forskjellige deler av behandlingsapparatet.

Det har skjedd en revolusjon

Vi har som brukerorganisasjoner flere eksempler på å ha fått til en nytenkning. Psykebil og utvidet skolerett i videregående skoler er noen, men det som er mest aktuelt nå er absolutt medisinfrie alternativer. Der vi før opplevde at «nesen ble satt i skyene» på grunn av arroganse, opplever vi nå at når «nesen settes i sky» er det for å snu øret i en lyttende posisjon. Til og med store deler av nyttårstalen til Statsminister Erna Solberg er gjenkjennelig fra Mental Helse sitt samfunnspolitiske program. Noen henger fortsatt etter, men jeg drister meg altså til å kalle det en revolusjon.

Jeg opplever en ny tid med tyngde for erfaringskompetansen. Jeg blir ikke lengre invitert inn av «snillisme». Jeg blir invitert inn med en bestilling. En bestilling fra fagmiljø som ønsker å lære og bevisstgjøres for å kunne komme tilbake til sine arbeidsplasser med nyanser. Jeg dristet meg til og med til å si på Kompetansesenter for brukererfaring og tjenesteutvikling (KBT), som er det regionale brukerstyrt senter i Midt-Norge sitt strategiseminar, at vi står ovenfor en revolusjon innen brukermedvirkning.

Med det mener jeg har på mine 10 år i Mental Helse holdt mange foredrag for konfekt og blomster, og takket for at de gadd å høre på meg. De tidene er omme. Hadde vi snakket om «dårlige holdninger» kontra gode, da hadde jeg hatt et lass med konfekt og en botanisk hage. Det har jeg ikke! Jeg har erfaringskompetansen min som et levebrød.

Ikke lenger krig mellom fagkunnskap og erfaringskompetanse

Jeg opplever en tid der vi ikke kriger mot hverandre, fagkunnskap og erfaringskompetanse. Vi lever i en tid der vi lærer fra hverandre. Målet er ikke å bli «papegøyer» som snakker hverandres språk og termologier, og der antall fremmedord definerer din kompetanse. Vi utfyller hverandre.

Jeg opplever at nå i 2015 er året der flere og flere på både erfaring- og fagsiden innser at «ingen eier sannheten». Tvert imot; sannheten kan formes underveis uten fasit. Mennesker og tiden endres hele tiden, og det finnes mange eksempler på at vi får nytenkning der vi jobber i lag. Jeg er selv involvert i flere slike samarbeid.

Utfyller hverandre

I KS sitt læringsnettverk for gode pasientforløp i psykisk helse og rus har KS sett så stor verdi i både meg som representerer psykisk helse og Erik Torjussen som representerer rus, at de har ansatt oss i småprosentstillinger inn i prosjektgruppen for å sikre vår medvirkning. Jeg har også selv snudd hele erfaringskompetansen «på hodet» i mitt sosiale entreprenørskap «Fra offer til kriger», der vi er to kursholdere; en med fag og en med erfaring.

Der er det jeg som engasjerer mennesker med fagkunnskap inn i mitt firma, og vi jobber med en bredde i kompetanse. Begge disse settingene viser en nytenkning, ifølge evalueringene. Både i KS sitt læringsnettverk, hvor det hovedsakelig er fagmennesker fra kommunene, og i «Fra offer til kriger», der det er deltakere på et kurs, som jobber mot å nå mål og realisere drømmer.

Dette har altså en god virkning i «begge leirene», og kommer alle til gode. Det som er felles begge steder, er at vi utfyller hverandres kompetanse. Vi konkurrerer ikke om hvem som har den beste løsningen.

Noen har ennå håndbrekket på

Jeg skriver bevisst «de fleste». Det er fordi jeg også opplever at noen fagmiljøer fortsatt føler sin kunnskap truet med å gi så stor plass for erfaringskompetanse. Heldigvis er de i et stadig mindretall, men de kjører fremover med «håndbrekket på».

Faren med blinde felt er at det er dette som skaper ukulturer. Ingen går bevisst inn for å lage en ukultur. Det nekter jeg å tro. En ukultur kommer nesten usynlig snikende som et resultat av blinde felt. Samtidig er en satt ukultur er utrolig krevende å snu. Blir du ansatt med gode holdninger og ny giv på et arbeidssted med en satt ukultur har du tre valg, hvorav to er reelle.

En er å gradvis og snikende bli en del av denne ukulturen. Snikende og uten egentlig å merke det, tror jeg. Den andre er å si opp jobben og søke jobb et annet sted. Den siste, som ikke er en reell mulighet mange steder, er å bli en varsler. Varsle om avvik. Det er mange som varsler oss i mental Helse, heller enn ledelsen. Hvorfor? Fordi de er redde for aldri å få en jobb i helsevesenet noensinne etterpå. Akkurat dette siste trenger en egen artikkel om varslingsrutiner og håndtering. Det skal jeg ikke gå inn på.

Likemenn inn i alle miljøene

Det er mulig at vi sammen må lage en fjerde løsning sammen? At 2015 er året der det ansettes likemenn inn i alle miljøene. Da nytter det ikke med 1 likemann. Vi må ha mange inn samtidig. Eller er det kanskje brukerorganisasjonene som skal ha veiledning og x antall fagdager i året. Fagdager må i så fall være sammen med hele personalgruppen og med faglige innledere også. Ellers er det lett å gå inn i en definisjon på hvem som eier sannheten igjen.

Jeg tror vi kommer veldig langt med å snakke om blinde felt, med å gjøre de synlige. Da er det mulig å spare mange ressurser, og ukulturer kan unngås, og hvem vet? Kanskje kan vi til og med snu ukulturer? Det vil ta tid, og jeg er, etter dette året, overbevist om at vi med erfaringskompetanse må være de som bevisstgjør fagmiljøene om sine blinde felt. Slik at vi sammen kan snu disse til synlige muligheter.