Hva må til for å få fagfolk til å endre praksis? Det handler om kunnskapsimplementering, sier Øystein Eiring.
Kompetansesentre hjelper andre med å ta i bruk ny kunnskap. Men det må de jobbe systematisk med.
-Når du kan vise til god praksis eller forskningsfunn, og du vet at dette er noe som kommer brukerne til gode, først da kan det virkelige arbeidet med å gjøre kunnskapen om til praksis starte, sier Øystein Eiring.
Øystein Eiring er spesialist i psykiatri og redaktør for psykisk helse i Helsebiblioteket. I går, tirsdag 8. februar, møtte han fem kompetansesentre i Midt-Norge for å snakke om kunnskapsimplementering.
NAPHA, R-BUP Midt-Norge, Kompetansesenter rus Midt-Norge (KoRUS) Barnevernets Utviklingssenter Midt Norge, og RVTS Midt er samlet for å lære av hverandre. Hensikten er å øke forståelsen av hva det vil si å arbeide med kunnskap og kompetanse i helse- og sosialsektoren.
- Jeg har fått ny innsikt i hva som ligger i begrepet implementering, og ikke minst hva som ikke er implementering. Et instruksjonsbrev som bare blir liggende på skrivebordet er et godt eksempel, sier Gry Stub, faglig rådgiver i NAPHA.
Når f.eks Helsedirektoratet sender ut et brev med retningslinjer basert på nye forskningsresultater til helsetjenestene, betyr det absolutt ikke det samme som at de blir forstått og fulgt opp i praksis.
- Skriftlige beskjeder har liten effekt på hvordan folk jobber. Det er dokumentert at bare 4,3 prosent forandrer praksis etter å ha mottatt et brev, forteller Eiring.
Kompetansesentrene er i gang med gruppearbeid, og seminardeltakerne fra KoRUS tar for seg et eksempel:
- Bare en del av alle de rusforebyggende programmene som finnes har dokumentert effekt, men vi ser at skolen ikke alltid tar dette til følge når de velger program.
I rusfeltet har det vært en stor diskusjon om hva som faktisk virker og hva slags forebygging som har vist seg å ha effekt. Skolen derimot, har ikke vært med på den samme faglige diskusjonen. Hvilke tiltak velger rektor og lærere?
Kanskje vet ikke engang lærerne at det eksisterer et rusproblem på skolen. Helsesøster vet kanskje noe, men er bundet av taushetsplikt.
- Rusforebygging er bare en av en rekke ting skolen må ta tak i. Noen skoler har allerede implementert forebyggingstiltak, andre har ikke og vet heller ikke hvilke tiltak de har behov for eller hvilke som er de beste, skisserer Marianne Stallvik, forsker ved Rusbehandling Midt-Norge som samarbeider med kompetansesenteret KoRUS.
Det er her KoRUS kommer inn i bildet. Kompetansesenteret skal passe på at rusforebygging blir en del av arbeidet i skolen. Oppgaven blir å møte skolenes behov for kunnskap, men hvordan?
- Dere må kartlegge NÅ-situasjonen, finne ut hva behovet er, få skolen med på laget og vise dem målestokkene, sier Eiring.
Hvis du som leser denne artikkelen sliter litt med selve begrepet implementering, skal du vite at du ikke er alene. Diskusjonen i konferanselokalet i Trondheim er i gang, og NAPHA.no er flue på veggen.
- Jeg blir sprø av ordet implementering og har nesten lyst til å gå til NRK med et, sier en som har jobbet med både lederutvikling og kunnskap på mange nivåer.
Gruppen er i ferd med å bli enige om en definisjon.
-I USA brukes det generelt. Det handler om å sette tiltak ut i livet, blir det sagt vet et av bordene.
-Etter min mening er det et av de mest misbrukte ordene for tiden, men jeg vil gjerne vite mer om når man kan forutsi hva som virker blir det sagt fra et annet hold.
Øystein Eiring bruker begrepet i en helt bestemt betydning. Dette er den internasjonale definisjonen, sier han:
"The scientific study of methods to promote the systematic uptake of research findings and other evidence-based practices into routine practice, and, hence, to improve the quality and effectiveness of health services and care"Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid (NAPHA), Regionsenter for barn og unges psykiske helse (R-BUP), Barnevernets utviklingssenter (BUS), Kompetansesenter Rus Midt-Norge (KoRUS) og Regionalt ressurssenter for vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS) jobber alle med å styrke kunnskapsbasert praksis.
Som på de fleste andre områder i samfunnet er dette likevel ikke gjort i en håndvending å få andre til å gjøre noe annet enn de pleier å gjøre.
Barrierene kan være mange:
Skepsis, behandlere som har tro på praksisen de allerede bruker, alder, kjønn, evne og motivasjon til læring, tid til å lære nye nytt, kapasitet til å finne fram til riktig kunnskap, kulturelle avstander og forskjeller, er noen.
Øystein Eiring smeller opp en modell på tavla. Den viser hvordan kunnskapsimplementering foregår i sju trinn. Det skal mye til før folk endrer praksis, men i helsesektoren kan det handle om liv eller død.
Han viser til en studie (av Grol.) som viser hvor viktig det er at helsetjenestene blir bedre.
35-45 % får ikke behandling i henhold til vitenskapelig dokumentasjon. 20-25% av all behandling er unødvendig, eller kan være skadelig.
- Sjansen for at en pasient får riktig behandling innen medisin og psykisk helse avhenger av lidelsen. For grå stær får nesten alle riktig og kunnskapsbasert behandling. For depresjon får derimot bare 50% kunnskapsbasert behandling, sier Eiring.
Seminardagen er over, og både NAPHA og de andre kompetansesentrene opplever at de har kommet et skritt videre.
- Å implementere kunnskap er ikke så komplisert som det høres ut, men for å få det til må vi ta oss tid til å følge alle stegene. Noe av det nyttige med dagen i dag var at vi ble tvunget til å sette ord på hvordan vi jobber og gjøre det tydelig for hverandre hvor vi møter motstand, sier Marianne Stallvik, forsker i KoRUS.
– Friskliv Ung har fått meg i mye bedre fysisk form. Det er mye mer glede i livet nå, flere relasjoner og lyse dager.
Prosjektet ved Frisklivssentralen i Larvik har som mål å hjelpe unge voksne mot inkludering og en aktiv hverdag.
Tjenesten bidrar i den nyskapende hjelpemodellen "Våre Unge". En medarbeider har kontor på den videregående skolen to dager i u...
Marion har blitt ei helt anna jente enn hun var før. Nå står hun opp om morgenen, går på jobb og møter blikket til folk.
