Erfaringskonsulenter kan spille en viktig rolle for å fremme samhandlingskultur og forbedre brukermedvirkning i psykisk helsetjeneste. Ta oss gjerne med på råd i arbeidet med å styrke brukernes nettverk eller for riktig bruk av individuell plan.
Helsedirektoratet, systemet, brukere og de som utformer lovverket til helsesystemet, har lenge vist tydelighet ovenfor pasientgrupper som bør tilbys verktøy for å administrere egen helsesituasjon: Ved behov for flere hjelpeinstanser, sier loven at det skal opprettes en individuell plan.
Siden 2001 har Helsedirektoratet forsøkt å pålegge de ulike tjenester å samhandle om pasienten, og gi ham eller henne god oversikt over sine muligheter. Videre skal kartlegging gjøres i samarbeid med brukerne, for å finne ut hvilke av tjenestene som er hensiktsmessige for vedkommende.
Innenfor en rekke somatiske tjenesteområder fungerer denne koordineringen svært bra, utfra de kilder jeg har snakket med. Innenfor psykisk helsetjeneste derimot, er det fortsatt lite samhandlingskultur mellom de ulike instansene.
Hvorfor er det slik? Kan mangel på åpenhet være en del av forklaringen? Som erfaringskonsulent føler jeg at mitt ståsted mellom behandler, system og bruker, gir en unik posisjon til å hjelpe litt akkurat her, hvis jeg får lov til å ta i bruk en slik formulering.
Som erfaringskonsulent er jeg ofte medfølger på besøk til ulike kontor og etater, og får dermed bredt innblikk i brukerens liv. På grunn av tilliten jeg blir vist, og dette innblikket jeg får, mener jeg at jeg kan si noe om hva som mangler.
Jeg har sett at det bør være mer samhandling mellom tjenestene og mer involvering av brukerne, gjerne gjennom IP-verktøy. Pasient- og pårørendes rettigheter bør dessuten ivaretas bedre. Alt for mange gode hjelpere blir for lite involvert. Jeg mener vi vil få en forbedret psykiatrisk tjeneste, om det jobbes mer på akkurat disse områdene.
Jeg er veldig sikker på at dette er en riktig påstand: Å ruste opp brukernes eget nettverk, samt involvere hjelpere i nettverksarbeid med bruker og hans eller hennes pårørende, vil styrke muligheten til lengre og bedre livskvalitet for brukerne. Kan vi da la slike ressurser stå ubenyttet?
Vi har taushetserklæringen, som beskytter, men som på samme tid også kan være til hinder for samhandling. Mange hjelpere i systemet opplever taushetsplikten som en hindring, og det var vel aldri slik den var planlagt å skulle virke? Jeg har snakket med mange som er fortvilet over hvordan taushetsplikten hindrer hjelp. Både behandlere og brukere har opplevd dette.
Vi må ta en debatt for å finne løsninger slik at pårørende og nettverket får innpass og blir involvert. Uten dette, vil hjelpeapparatet ligne et evig saktegående og uoversiktlig tog, som brukerne sliter med å komme seg på og av, eller finne frem i.
Vi må de innbitte holdningene om at pasienten er hjelpeløs og utilregnelig til livs. Til tider har mange lavt funksjonsnivå, men vi skal da la brukeren få sin selvstendighet tilbake så fort han klarer det? Vi undervurderer, og er snarere til å nedvurdere psykisk psykes potensial enn om det hadde vært snakk om personer med
somatiske lidelser. Dette må vi slutte med.
Ved å gi brukerne en opplevelse av å være inkludert og selv ha ansvar for egen helse og fremtid, kan vi skape mer selvstendighet. Brukerstyrte plasser hvor pasientene avgjør når og hvor lenge de er innlagt, gir gode tall på slik effekt. Det resulterer i færre og kortere innleggelser. Å bidra til selvstendighet er kostnadseffektivt helsefremmende arbeid som vi alle bør ta del i.
Dette krever omstillingsevne og innsats, men med brukermedvirkning og erfarings-kompetanse med på laget, får dere en ny samarbeidspartner som kan gjøre feltarbeid og brobygging mellom bruker og system enklere.
Vi er blitt invitert med for å være en annerledes støtte, nå er tiden kommet for å si noe om hva vi sammen kan endre.
Pasient og pårørende-rettigheter sier tydelig at behandlerapparatet skal finne nærmeste pårørende eller øvrig nettverk når en bruker ikke er i stand til å ivareta seg selv. Brukerne i psykiatrien sliter mer med relasjonsbygging enn andre pasientgrupper, og derfor bør dette prioriteres i behandlingstilbudet. Det finnes en rekke tiltak som kan benyttes til det, et godt verktøy som individuell plan kan være rammen.
Ved store nasjonale undersøkelser svarer mange psykiatriske pasienter at de ikke får god nok informasjon om sin behandling, og at det er vanskelig å bli mer selvstendig.
Mine erfaringer i ambulant tjeneste er at vi trenger mer sømløse, tilrettelagte tjenester som er koordinert for hver enkelt bruker. Vi som er brukermedvirkere kan bygge bro mellom system og brukere, ved å informere om fordelene ved individuell plan, eller nettverksmøter.
Jeg vil si: Etter over to års deltagelse i ambulant team, blir mitt hovedprosjekt i tiden fremover å øke forståelsen av hvor viktig det er å bygge et nettverk rundt den enkelte bruker. NAPHA’s Gaute Strand holdt et inspirerende foredrag på Frøya (i et Nettverk for psykisk helsearbeid) om nettopp nettverksmøter, og den gode effekten disse møtene gir for brukeren.
Når Helsedirektoratet, som myndighetsorganet og statlige fagdirektorat har som en av sine viktige visjoner å fremme en primærhelsesektor som samhandler godt, er det på tide å etterleve direktoratets retningslinjer.
Når vi vet at psykisk syke ofte har dårligere relasjonsevner, og nettverket kan være utslitt, fraværende og i noen tilfeller fullstendig ubrukelig, må psykisk syke få hjelp til selvstendighet og gjenoppbygging av nettverk og pårørende. Individuell plan kan være svaret. Hvis brukeren forstår verdien og mulighetene som ligger i verktøyet.
Det forutsetter at behandlersiden har forstått at IP-verktøyet hovedsakelig er til for brukeren til planlegging av fremtidige mål og bedre opplevelser med helsetjenester. Systemet skal bruke verktøyet til samarbeid for å gi bruker optimal helseoppfølging.
Vi erfaringskonsulenter i Trondheim tilbyr vår assistanse til dette arbeidet. Vi vet hva dette kan bety for «arkitekturen» i fremtidas psykiatri. La oss også gi det lokal forankring og eierskap, slik at vår landsdel har som visjon å bli best på samhandling for brukernes beste!
– Friskliv Ung har fått meg i mye bedre fysisk form. Det er mye mer glede i livet nå, flere relasjoner og lyse dager.
Prosjektet ved Frisklivssentralen i Larvik har som mål å hjelpe unge voksne mot inkludering og en aktiv hverdag.
Tjenesten bidrar i den nyskapende hjelpemodellen "Våre Unge". En medarbeider har kontor på den videregående skolen to dager i u...
Marion har blitt ei helt anna jente enn hun var før. Nå står hun opp om morgenen, går på jobb og møter blikket til folk.
