Å bestemme seg for å la være å slåss mot det er så, men er det så enkelt at det bare er å bestemme seg for å glemme? Det går nødvendigvis igjennom den som opplever dette. Avhengig av hvilken bagasje vi har med oss, er det kan hende ikke mulig å glemme. Kanskje er det mulig å lære noe av det? Mennesker som har blitt traumatisert tidlig i livet kan ha en sårbarhet i forhold til autoritære personer. Jeg selv kan gå i lås i forhold til alt jeg opplever som maktdemonstrasjon.

Gjennom deltakelse i selvorganisert selvhjelpsgruppe lærte jeg meg å stille meg selv spørsmålet: Hva lar jeg det gjøre med meg? Det er noen ganger nok til at jeg legger i fra meg ”det” jeg har latt gjøre noe med meg. Andre ganger kan det fortsette å gnage. Da er det viktig å ha noen fortrolige å snakke med. Enda bedre kan det være å delta i en selvhjelpsgruppe. Det kan også være aktuelt å oppsøke profesjonell hjelp. De siste årene har det vært mulig for meg å oppsøke traumeterapeut og/eller psykolog.

Det er flere jeg kjenner som har sammenlignbare erfaringer, men det er naturlig nok ulike måter å håndtere det på. Noe av det jeg har observert med meg selv er mine triggerpunkter, som jeg ofte kaller for ryggmargsreflekser. Hvis jeg opplever å føle meg maktesløs, så dukker det opp barndomsminner om avmakt og trakassering og trangen til å rømme. En av mine mestringsstrategier har vært å rømme rent fysisk og å rømme fra den psykiske smerten ved å bli overaktiv. Etter lengre perioder med overaktivitet har underaktiviteten kommet av seg selv fordi overaktivitet på et eller annet tidspunkt blir så tappende for kroppen at den setter en stopper. Å bli bevisst de ulike mestringsstrategiene er bra, men fra bevisstgjøring til å greie å endre hvordan jeg tar det? Hvor enkelt er det? Hva ”lar jeg det gjør med meg” når triggerpunktene blir berørt? Noen ganger kan jeg fortsatt få paniske følelser. Kanskje er det noe jeg kommer til å ha resten av livet? Kanskje er det også greit å kjenne på at panikken er der, men prøve å unngå å la den styre meg? Å forstå hva som skjer kan være nyttig, og en video av Mogens Albæk RVTS Sør Om overaktivering og underaktivering (toleransevinduet) er forklarende.

Å være mest mulig til stede her og nå er et mål. Det innebærer også å kjenne på det som er smertefullt. Det har jeg lært blant annet gjennom selvorganisert selvhjelp.  I mindre grad enn før rømmer jeg fra det som smerter. ”Smil til verden og verden smiler tilbake” fungerer ikke for meg. Det kan være hensiktsmessig noen ganger, men ikke hver gang. Det er en fare for at det kan bli et veldig påklistret smil, og på et eller annet tidspunkt gjør det vondt verre. Det Ferdinand Finne sa i intervjuet traff meg bedre. Det er viktig å ikke bruke energien på å slåss mot ondskapen. Enten den ondskapen er utenfor meg selv eller i meg selv. Hvis jeg kjenner at jeg blir misunnelig eller sjalu, så må jeg faktisk kjenne godt etter hva det dreier seg om for å ta et oppgjør med det jeg har i meg selv. De som utøver ondskap med bakgrunn i sjalusi og misunnelse får selv ta sine oppgjør. Jeg vil ikke være en del av deres drama, oppgjør og fasader.

Jeg bruker et bilde jeg selv synes er klart. Fordi jeg har den bakgrunnen jeg har, så trenger det bare å sive ut litt røyk før jeg ser for meg full brann. Det gjør sitt til at jeg kommer meg ut av situasjoner der makt demonstreres lenge før andre som ikke har samme bagasje som meg. Avmakten jeg opplevde som barn sitter i ryggmargen og mestringsstrategien jeg da brukte anvender jeg til dels fortsatt. Noen ganger hjelper disse smertefulle erfaringene meg til å ta avstand fra andres drama.

Urettferdighet kommer jeg nok fortsatt til å si i fra om. Jeg vil fortsette å si det jeg mener. Dramaer som ikke fører til annet enn skittkasting, vil jeg fortsatt forsøke å unngå. Det har ikke vært lett i det året som har gått, men jeg har stort sett greid å holde tunga rett i munnen, slik at det ikke har blitt et offentlig drama der utenforstående uansett ikke kan få annet enn bruddstykker av hendelsesforløp. Lærdommen er igjen at det ikke er mange jeg kan stole på. Det er likevel mange nok til at jeg har noen fortrolige jeg kan samtale med om den livssmerten jeg bærer på. Det er jeg ufattelig takknemlig for! Derfor vil jeg gå inn i det nye året med takknemlighet til de som vært mine støttepersoner i 2015.

Traumefeltet, som jeg har søkt mot de siste årene, vil jeg til slutt trekke fram fordi jeg gjennom undervisning har lært å forstå mine reaksjoner bedre, og jeg har lært mye nyttig blant annet om flergenerasjonelt traumearbeid. Det foregår forskning og spredning fra traumefeltet som også presenteres på norsk via video og artikler. Arbeidet gjøres av regionale sentre RVTS (ledende fagmiljø innen psykiske traumer)  Sør, Øst, Vest,  Midt og Nord. Så finnes selvsagt mye, mye mer på engelsk. Blant annet publisert via TED Talk på Youtube. En video jeg vil trekke fram derfra er: You're going to be okay: Healing from childhood trauma av Katy Pasquariello, og som kanskje kan inspirere til lignende nettverk i Norge.

Jeg startet en facebookgruppe i 2013 der det deles saker om forskning på sammenhenger mellom rus- og psykisk helseproblematikk og komplekse traumer. Den er åpen for alle, så de som ønsker kan komme innom for å lese saker som legges ut der. Velkommen innom!

Med gode ønsker via Maria Haukaas Mittet, vår aller beste nordnorske Maria, med Gjennom sorga går en sang