Fagperson og pasient

Recovery eller tilfriskningsprosesser er en filosofi eller holdning som har tro på at alle mennesker kan leve meningsfulle liv, uavhengig av hvilke utfordringer de står i. Jeg har en fot i hver side av hjelpeapparatet, både som fagperson og pasient. Jeg har to lavere grader fra universitetet: Cand. Mag. i filosofi og Bachelor i sosialt arbeid. I tillegg har jeg Master i sosialt arbeid. Jeg har arbeidserfaring fra både kommune, NAV og spesialisthelsetjenesten. Jeg har også en psykisk lidelse som i perioder setter preg på min hverdag.

I stor grad har jeg fått være med på å utforme mitt hjelpetilbud. Medbestemmelse har gjort det mulig for meg å ivareta min autonomi og identitet i møtet med hjelpeapparatet. Det å akseptere at jeg har en sykdom, og skape mening i egen livssituasjon, har for meg vært vanskelig. Det måtte en nyorientering til. Å ha en psykisk lidelse og leve et godt liv er mulig. Det blir bare litt annerledes.

Myndiggjøring i egen prosess

Myndiggjøring eller empowerment står sterkt innenfor recoverytenkning. Det å ha stor grad av selvbestemmelse i utformingen av hjelpetilbudet har vært svært viktig i min tilfriskningsprosess.  Jytte Faurenholm definerer empowerment på følgende måte: «Empowerment er en aktiv prosess som reduserer maktesløshet, og forsterker det enkelte individets muligheter for å selv treffe avgjørelser over forhold som vedrører egne eksistensielle hverdagsvilkår» (Faurenholm, 1999 s. 52).

Myndiggjøring handler om å kunne være med på å bestemme hvilken hjelp, hvor mye hjelp og til hvilken tid hjelpa skal gis. Jeg har fått mye og god hjelp fra hjelpeapparatet. Jeg har fått bestemme selv, og har alltid blitt tatt med på råd. Det å ha god sykdomsinnsikt har gjort det lettere for meg å formidle behov og komme i dialog med hjelpeapparatet. En annen grunn er at jeg, som fagperson med arbeidserfaring fra helse- og sosial, kan språket. Det har gjort at jeg som regel har en realistisk forventning til hvilken hjelp det er mulig å få.

Pasientrollen og identitet

I følge Per Schultz Pedersen (2001) handler både kultur og identitet om selvforståelse. På et vis er kultur et utrykk for en felles definisjon av mening med livet og tilværelsen, og derfor også et uttrykk for vår egen plassering i forhold til den. Kultur og identitet forutsetter hverandre gjensidig.

På mange måter sier de ulike rollene våre en del om vår identitet. Det å leve med psykisk lidelse gir mange utfordringer til ens identitet. Man er kanskje vant til å klare seg selv og være selvstendig, og synes det er vanskelig å skulle ta imot hjelp. Det er også mye stigma og fordommer knyttet til pasientrollen. Den første gangen jeg var syk, var jeg syk lenge. Mot slutten av sykdomsperioden hadde jeg en opplevelse av å ikke være mer enn mine symptomer. Jeg hadde mistet håpet om å bli bedre, og jeg opplevde at hjelperne også hadde det. Det føltes som om jeg hadde mistet meg selv. Å engasjere nettverket mitt ble gjennombruddet. Støtte og praktisk hjelp gjorde det mulig å starte tilfriskningsprosessen, og finne tilbake til meg selv.

Å skape ny mening i det meningsløse

Recovery-tenkningen bygger mye på Antonovsky (2000) sitt syn på helse og mestring. Han lanserte begrepet salutogenese som sier noe om hva som holder oss friske. Alle mennesker møter hendelser i livet med en individuell grunnholdning. Denne grunnholdningen kaller Antonovsky "Sense of coherence", og består av tre hovedelementer. Det første elementet handler om å forstå situasjonen, det andre er å ha tro på at det finnes en løsning og det tredje handler om å finne en mening med det som skjer. Det siste elementet er nært knyttet til motivasjon. Mennesker som er mer motiverte og engasjerte har lettere for å overvinne en vanskelig situasjon, enn de som er passive og motløse.

Det er ikke alltid lett å finne mening i sykdom. Å skape mening og aksept rundt egen livssituasjon har vært vanskelig for meg. Jeg har brukt mange år på å akseptere at jeg har en sykdom som fører med seg noen sårbarheter og begrensinger. For meg har mening og mestring vært å klare alt. Jeg skal alltid yte maksimalt, og det på alle plan. Denne holdningen til meg selv og livet har vært den største trusselen mot min psykiske helse. Jeg har hatt et sterkt ønske om å være i jobb slik at jeg kan være med å bidra og bruke meg selv. Det har også vært viktig å være en del av et arbeidsfellesskap og ha god inntekt. Det oppleves som en sorg å ikke kunne praktisere sosialt arbeid i et arbeidsforhold. Jeg har nå kommet til en nyorientering. Det viktigste målet mitt er å holde meg frisk, og å ha så god livskvalitet som mulig. Ok, jeg må legge arbeidslivet på hylla en stund, men samtidig har jeg mer energi og overskudd til å skape et godt og stabilt liv for meg selv og familien. Jeg kan bruke mine evner og engasjement på andre måter; skrive og dele mine erfaringer med andre. Jeg har lært at det er mulig å leve et godt liv, selv om jeg har en psykisk lidelse. 

Kilder:

Antonovsky, A. (2000) Helbredets mysterium. København: Hans Reitzels Forlag

Faurenholm, J. (1999) Er det ved at ske et paradigmeskifte i socialt arbejde? Paper på ORSA-konferanse i Århus

Schultz Pedersen, P. (2001) Kultur og identitet. I Hansen, B G., Jacobsen, B., Nejst Jensen, C. og Tams, A. Voksenliv og læreprocesser i det moderne samfund. Haslev: Nordisk Bog Center A/S.