Etter en kronikk jeg hadde i NRK Ytring om diagnoser har det kommet mange reaksjoner. De fleste som har tatt kontakt med meg har takket meg, og er glade for at noen endelig tør å sette ord på det de selv er opptatt av. 

Nye ideer har topp prioritet

Men det er også noen som er usikre på hva man skal gjøre i stedet. Hvis vi ikke har diagnosene, hva skal vi gjøre da? Vi trenger noen form for kategorier å navigere ut fra. Det er jeg enig i, og det er mulig å tenke nytt om dette. I Stangehjelpa, der jeg er leder, har utvikling av nye ideer og løsninger topp prioritet. Innovasjon kan defineres som noe som er nytt, nyttig og nyttiggjort. Mye av det tilsynelatende nye som kommer innen psykisk helsefeltet, er egentlig bare en variasjon av det som allerede eksisterer. Og det er ikke så rart at det blir slik, fordi å utvikle noe nytt er krevende og man må tåle stor grad av usikkerhet underveis.

Å lykkes med innovasjon

Fort å lykkes med innovasjon er en av nøkkelfaktorene å være tett på brukerne. Dette gjelder i alle bransjer. Enten det er IKT-brukere, brukere av et nytt kulturbygg eller brukere av helsetjenester. Brukerinvolvering er avgjørende. Det er brukerne som har definisjonsmakten på om en tjeneste lykkes eller ikke, om man skal fortsette å utvikle eller forkaste ideer. Vi er riktignok et stykke unna en slik virkelighet innen de psykiske helsetjenestene, men vi kan lage systemer som gjør at brukerne kan gi oss kontinuerlige tilbakemeldinger og innspill. Det betyr ikke at brukerne nødvendigvis har alle løsningene. Men de vet hva som er viktig for dem, og så er det vår jobb å utvikle noe som er til nytte. Ved å teste ut våre ideer på brukerne på et tidlig stadium ser vi om de er levedyktige. Skal vi gå videre med ideene? Hvordan må vi justere oss? Skal noe forkastes?

Spør folk åpent

Kategoriene vi bruker i Stangehjelpa er utformet nettopp på denne måten. Selv om vi ikke bruker diagnoser, har vi kategorier for å få en oversikt over årsaker til hvorfor folk henvender seg til oss. På den måten kan vi bygge vår kompetanse og tilpasse ressurser på en god måte. Vi har utviklet dette ved å helt åpent spørre folk om deres behov når de tar kontakt, og hva de tror er årsaken til at de har det vanskelig. Det er ikke alle som greier å sette ord på dette med en gang, men det gir oss en pekepinn. Ut fra hva folk forteller oss har vi utarbeidet kategorier for hvorfor folk henvender seg. Vi ser at disse er mye mer kontekstuelle (for eksempel negative livshendelser/traumer, familiekonflikter, utfordringer i skolesammenheng/arbeid osv) enn symptombaserte (selv om noen også legger vekt på dette, for eksempel stemmehøring, sterk eller lammende uro, nedstemthet osv). Disse kategoriene har blitt revidert hvert år ut fra de erfaringene vi har gjort oss, og vil antageligvis bli det fremover også.

Kreativitet som nøkkelferdighet

Om måten vi gjør det på er den beste eller mest riktige, det vet ikke jeg. Og jeg hevder absolutt ikke at vi har et slags allmenngyldig svar eller funnet en sannhet i vår tjeneste (hvem kan vel hevde noe sånt?). Poenget er at når vi opplever at noe ikke fungerer, så prøver vi å gjøre noe annerledes. Vi støtter oss til forskning, men vi sitter ikke å venter på at forskning skal fortelle oss hva vi skal gjøre. Vi forbedrer oss i tett samarbeid med brukerne, har sterkt resultatfokus og ser på kreativitet som en nøkkelferdighet hos de ansatte. Og fordi vi er en tjeneste som favner vidt kan vi også prøve ut det nye, for å se om det faktisk er nyttig og blir nyttiggjort.

Ledere som skal jobbe med innovasjon må lære seg å lede under usikkerhet. Dette betyr å utvikle trygghet og lederevner som ikke bare dreier seg om å planlegge og styre etter plan, men enda mer om å tilrettelegge for åpne, gode og smarte læringsprosesser. Det betyr at alt vi gjør ikke kan være ”godkjent” gjennom forskning først, men at vi nettopp utfordrer dette ved å la praksis lede vei. 

2,5 prosent er innovatører

Man må ville noe og tro på noe. Det er skummelt å begi seg ut i ukjent terreng. Man vet jo ikke helt hva som blir resultatene underveis. Og man vil alltid bli motarbeidet av krefter som har interesser av å opprettholde det bestående. Dette er noen av kjennetegnene på innovasjon. I sin klassiske bok Diffusion of Innovation var Everett M. Rogers den første til å beskrive hvordan innovasjon sprer seg i et samfunn. (les for øvrig om dette i Simon Sineks brilliante bok Start With Why). Han sier at det er ikke så mange innovatører i verden, knapt 2,5 prosent. Det de har til felles er at de har en visjon, de greier å forestille seg en fremtid som ennå ikke er. De neste 13,5 prosent er de tidlige brukerne (early adopters). Disse blir med på innovatørenes ideer samme hva, fordi de vet at visjonen er riktig, selv om alt ikke fungerer underveis. Så er det de 34 prosent neste som kalles tidlig majoritet, og deretter sen majoritet på like mange prosent. Disse trenger å vite at ting fungerer før de begir seg ut på noe nytt. Og til slutt har du treigingene (laggards) på 16 prosent. Disse kommer aldri til å ta i bruk det nye, men tvinges muligens inn i det fordi det gamle har sluttet å eksistere.

Legge bort det gamle

Å forbedre psykisk helsefeltet handler om innovasjon, og om å tørre å begi seg ut i nytt terreng. Da må man tørre å legge bort det gamle, selv om det oppleves som skummelt, og man vet ikke helt hvordan det nye kommer til å se ut. Vi tør å gjøre det i Stange. Tør du?

Her kan du kose deg med en film jeg elsker, og se om du greier å identifisere innovatøren, de tidlige brukerne, majoriteten og treigingene.

Besøk oss

Hvis dere ønsker å komme på besøk til Stangehjelpa har vi nå lagt opp til besøksdager til høsten. Se våre hjemmesider for datoer under fanen Kontakt.