Kanskje har vi oversett mye gullkantet ressurs hos utviklingshemmede som vi tidligere ikke assosierte med arbeid? Marte Goksøyr, skuespillerinne og foredragsholder med Downs syndrom, innledet en frokostdebatt om utviklingshemmede og arbeidsliv under Arendalsuka 17. august.

Av høy verdi

Goksøyr ledet oss igjennom sin historie i møter med NAV og arbeidslivet på en svært nyansert måte. Fra den enkelte «private krigen» med NAV-systemet, til hun tar saken i egne hender og lager sitt eget entreprenørskap med basis i alt det hun selv mener å kunne bidra med av verdiskaping, med iboende ressurser som få andre har sett eller oppdaget. Produktet er udiskutabelt og av høy verdi – forfatter, regissør, skuespiller, foredragsholder.

• Les intervju med Stian Reinertsen om utviklingshemmede og arbeid, på frifagbevegelse.no

Etablert «sannhet»

Selv presenterte jeg min doktorgrad fra 2015 med ny kunnskap om arbeid, dagtilbud, livskvalitet og utviklingshemning. Dette dannet grunnlag for en spennende debatt med mange sentrale skikkelser innenfor feltet. Jeg synes det er på høy tid at det blir kastet lys over en tilstand og et tema som jeg mener er kraftig underkommunisert i Norge.

Hvorfor er det så lite belyst? Utviklingshemmede er marginalisert, distansert og devaluert i det norske arbeidslivet. De er gitt de minst verdsatte rollene, nettopp fordi vi over lang tid har etablert en «sannhet» som forteller oss at arbeid og utviklingshemning ikke går hånd i hånd.

Arbeidsledighet og psykisk uhelse

Vi vet at forekomsten av psykiske lidelser er høy blant personer med utviklingshemning. Arbeid er normen i Norge og en viktig del av det normale livsløp. Det å havne utenfor er beheftet med mye stigma og videre psykisk uhelse. Mange utviklingshemmede unndras åpenbart mulighet til bedre psykisk- og fysisk helse, samt bedre livskvalitet, når såpass få får ta del i arbeidsfellesskapet. Det er litt merkelig når vi i Norge sitter på mye kunnskap om inkludering, hvor arbeidsdagen er en viktig fasilitator for dette inkluderingsarbeidet.

Utviklingshemmede er svært ulike

Jeg valgte i debatten å legge litt ekstra trykk på arbeidskravene i et stadig mer kunnskapsintensivt arbeidsmarked. Samtidig som vi må få på plass strukturer som i størst mulig grad smelter sammen den enkeltes forutsetninger og arbeidskrav i det lokale arbeidsmarkedet. Her har vi ikke vært gode nok i Norge. Utviklingshemmede befinner seg fortsatt innenfor de samme tiltakene – og med den samme avstanden til ordinært arbeidsliv – som de har gjort de siste 15-20 årene. Situasjonen på arbeids- og aktivitetsmarkedet for utviklingshemmede er rimelig statisk, på tross av at utviklingshemmede er svært ulike, at arbeidsmarkedet utvikler seg raskt, samt at arbeidsmarkedsforvaltningen også utvikler seg kontinuerlig.

For stort gap

Under debatten uttalte flere ulike ressurspersoner at vi mangler de gode virkemidlene for et mer inkluderende arbeidsliv for personer med utviklingshemning. Og jeg er helt enig med Ivar Stokkereit, juridisk rådgiver i Unicef og medlem av Rettighetsutvalget, som forteller at arbeidet i Rettighetsutvalget har identifisert store mangler på kunnskap om utviklingshemning og inkludering. Vi vet ikke godt nok hva som virker. Vi vet at arbeid er virksomt innenfor nær sagt alle variabler på psykisk helse og livskvalitet, men vi vet lite om hvordan vi får utviklingshemmede i ordinært arbeid.

Jens Petter Gitlesen, leder i Norsk Forbund for utviklingshemmede (NFU), er inne på noe av det samme når han sier at det er for stort gap mellom arbeidspolitiske mål om arbeid for utviklingshemmede og hvordan disse målene er forvaltet gjennom hensiktsmessige virkemidler.

Bort fra gruppetenkning

Arbeidsgivere som har erfaring med å ansette utviklingshemmede er mer positive til arbeidskraften enn arbeidsgivere som ikke har den samme erfaringen. Utdanning er en svært viktig inngangsnøkkel til det ordinære arbeidsmarkedet, så hvordan får vi flere utviklingshemmede til å fullføre videregående opplæring?

Sigrun Vågeng, arbeids- og velferdsdirektør, fastslo at NAV jobber kontinuerlig med å bli bedre til å se det enkelte mennesket, og ikke diagnosen. Dette skal sikre hver enkelt individuell avklaring og bistand for å kunne nærme seg det åpne arbeidsmarkedet. Dette er et svært viktig signal da den nevnte statiske situasjonen for utviklingshemmede på arbeidsmarkedet kan tyde på at utviklingshemmede i mange møter med NAV-kontoret har blitt nærmest automatisk gruppevurdert. Jeg tror vi alle er enige om at dette ikke blir rett når vi har så store variasjoner i personlighet, intelligens, funksjonsevne og arbeidsevne.