I tiden etter at jeg ble kjent med diagnosen Asperger syndrom, har jeg lagt merke til mange uttalelser om empati fra forskjellige fagfolk, men også fra dem som selv har diagnosen. Begrepet trenger å bli bedre belyst, fordi det tolkes så forskjellig, etter min mening også ofte feil.

Funksjonsevnen empati bør ikke forveksles med det og "vise" empati, medfølelse, for det siste er mer en handling i praksis.

Mye og lite empati

Enkelte med diagnosen har sagt at de har mye empati, og begrunner dette med at de tar sterkt innover seg en annens smerte. Dette tror jeg har mer med å være overfølsom å gjøre. Hvis overfølsomhet gjør en mer handlingslammet enn den får deg til å gjøre noe godt for andre, så har ikke empatien den nyttefunksjon den skulle ha. Andre igjen er noe usikre på hvordan empati berører dem, og tror at de har lite empati.

Svekket, men ikke fraværende

Det er blitt hevdet at mennesker med Asperger syndrom blant annet har en forstyrrelse i hjernens orbitofrontale cortex (som er involvert i kognitive prosesser og beslutningstaking (red.adm)), derfor oppstår det mer eller mindre mangel på empati, men aldri slik at hele området er affisert. Det sies at dette betyr at personer med Asperger til tider kan ha noe evne til empati, mer eller mindre.

«Snillere enn psykopater»

Det sies at når man har evnen til empati, er personlighetsstrukturen en annen enn hos for eksempel psykopater. Personer med Asperger er derfor alltid greiere og snillere enn psykopater, sies det. 

Slike uttalelser kan være vanskelig å forstå, for jeg mener at en ikke kan knytte en funksjon eller en diagnose til en måte å være på, som en da gjør.

Situasjonsbetinget begrensning

Selv har jeg lurt litt frem og tilbake angående dette temaet, men har kommet frem til at vi med Asperger syndrom, om ikke vi akkurat har mangel på empati, så i hvert fall en form for empatiforstyrrelser. Ut i fra hva jeg legger i begrepet empati, så er dette selve funksjonshemningen hos oss med Asperger syndrom, hvis en kan kalle det en funksjonshemning da, for denne empatiforstyrrelsen blir mer situasjonsbetinget, slik jeg ser og forstår det.

Mennesker som enten mangler empati, har en empatiforstyrrelse eller empativansker, blir sett på en annen måte, enn de som for eksempel mangler en arm eller har andre funksjonsbegrensinger. Det er like fullt en funksjonsbegrensning.

Speiling av følelser

Jeg vil minne om speilnevronene, som sitter i hjernen. Det ligger i ordet: Vi speiler med dem. Barn speiler sine foreldre, og voksne speiler de voksne osv. Dette er en automatisk funksjon som gjør at vi mennesker kan forstå den andres intensjoner, følelser og tanker umiddelbart. Når en person forteller oss at han eller hun har det trist, så «opplever» vi det samme, faktisk samtidig, forbeholdt at speilnevronene våre fungerer som de skal.

Trene opp nevronene

Speilnevronene kobles gjerne til forklaringen av den funksjonen vi kaller empati. Kanskje det er her at de som har denne funksjonen intakt opplever nettopp fellesskap og samstemmighet, at de opplever noe i sammen, liker å jobbe i fellesskap og å være mer sammen med andre mennesker? Fra et vitenskapshold og forskningen der, hevdes det at speilnevronene hos autister, da også de med Asperger syndrom, kan enten være (for å bruke et billedlig uttrykk) flekkete, duggete, eller i verste fall knekt. Hvis det siste er tilfelle, sies det, så kan det være vanskelig å rette opp, men hvis der er intakte, men ligger latente, så er det mulighet for å trene dem opp igjen, heter det. Da er vi i tilfelle inne på noe meget interessant, nemlig bevisste utfordringer og trening.

Trene på øyekontakt

Vi trener opp muskler, og vi ser at musklene vokser. Det er ikke like lett se hva som forgår inne i hjernen. Men, vi vet at vi kan trene konsentrasjonen, hukommelsen, og mange andre ting. Ja, det påstås i enkelte forskermiljø at selv genene kan forandres med trening. Hvordan speilnevroner kan trenes opp, vet man ikke så mye om enda. Det finnes flere eksempler på at en person med Asperger kan trene bort uønskede trekk, hvis han går inn for det. Et trekk mange kan slite med er for eksempel øyekontakt, eller manglende øyekontakt. Det viktigste er å forstå at dette er viktig for deg, og å arbeide med det. 

Skulle tro det var lett

For meg betyr empati altså evnen til å sette seg inn i den andres sted, og føle den smerte andre har eller bærer på. Siden dette er en funksjon i hjernen, går dette nokså automatisk for de fleste.  Det må bety at når denne mekanismen i orden, så skulle en tro at det kunne være noe enklere å vise empati i handling, men det er ikke alltid tilfelle.

Neste skritt blir og "vise" empati ut fra det en tar del i, ellers så har jo empati ingen nyttefunksjon som sagt. Selvfølgelig kan det være et mål i seg selv å sette seg inn i et annet menneskes sted, men å gjøre en kjærlig handling til den andres beste, det den andre har behov for, trenger ikke å skje ut fra evnen til empati. Viljen til å gjøre noe som man forstår er viktig, eller tror på, er en viktigere drivkraft.

Godhet?

En person som har vanskeligheter med å sette seg inn i den andres sted, men likevel klare å hjelpe en som lider. Empatiske evner trenger ikke å medføre godhet eller gjøre deg til et godt menneske, like lite som svekket empati, gjør deg til et dårlig menneske uten evne til å gjøre gode handlinger.  Det kan rett og slett være helt omvendt også.

Sympati og empati

Wikipedia forklarer at det går an å være empatisk, uten å være sympatisk, dvs. forstå andres følelser, men ikke "være enig" eller føle for den personens situasjon. På den annen side går det an å være sympatisk, men ikke empatisk, dvs. forstå at noen for eksempel er opprørt og ha viljen til å gjøre noe for å hjelpe vedkommende, uten at en selv opplever den samme følelsen direkte som en emosjonell tilstand innvendig.

Det handler om å vise godhet

Dette kan bli litt komplisert, men jeg mener at hvis det er snakk om å gi et menneske det han eller hun har behov i en gitt situasjon, uten å tenke på å få noe tilbake, så spiller det egentlig ikke noen rolle hva som er ekte eller uekte. Det som betyr noe, er at et menneske får det han eller hun trenger. At en har et ønske om å gi, og at det er det som er motivet.

For å ta et eksempel. Si at jeg gjør en livsviktig handling som å redde et menneske fra å drukne. Senere så blir jeg oppsøkt av vedkomne som vil takke meg for min heltedåd.  Jeg sier at det ikke var så mye å takke for, for det var ikke ekte empati, men jeg visste at jeg kunne hjelpe deg fra å drukne, så derfor gjorde jeg det. Tror du det menneske ville være mindre takknemlig av den grunn? Nei det tror jeg ikke, for han var det viktigst han noen fikk tak i ham å få han opp på land.

Selv om dette eksemplet er satt på spissen 

Det viktigste må jo være at når en forstår at et menneske trenger hjelp på en eller annen måte, som kan være å lytte, trøste, eller mulig finne en løsning på problemene i etterkant.

Derfor så kan en ikke bedømme noen menneske ut fra en funksjonshemning, men bare ut fra de handlingen en gjør.