Samhandling innen psykisk helse er et behov skapt av oss selv fordi vi velger å fragmentere tjenestene i nye metoder, team og tjenester, i stedet for å samle de i en tjeneste som bygger på innen psykisk helse er ofte bare gammel kunnskap i ny innpakning, som igjen gjør behovet for samhandling enormt.

Skulle spare penger

Ordet samhandling er på alles lepper. Samhandling serveres som løsningen på helsetjenestenes utfordringer, i tråd med samhandlingsreformens intensjoner. Det arrangeres konferanser, skrives artikler og utlyses midler med samhandling som tema. Hvis man bare lykkes med samhandlingen, så vil alt bli bedre.

Men hvorfor er egentlig samhandling så viktig? Samhandling har blitt løsningen, men hva var egentlig problemet? Et viktig motiv for samhandlingsreformen var økonomisk. Det skulle spares penger. Kostnadsnivået innenfor spesialisthelsetjenesten hadde galoppert, og måtte stagges ved å flytte flere tjenester ut i kommunene. I Samhandlingsreformen står det på side 13. ”Samhandling er uttrykk for helse- og omsorgstjenestenes evne til oppgavefordeling seg imellom for å nå et felles, omforent mål, samt evnen til å gjennomføre oppgavene på en rasjonell og koordinert måte”.

Selvskapt problem

Behovet for bedre tjenester appellerer mer til fagfeltet. Vi må samhandle til brukernes beste. Tjenestene er så fragmenterte, og brukerne blir kasteballer som enten faller mellom stoler eller går fra tjeneste til tjeneste som ikke er koordinerte eller samarbeider godt nok. Hadde vi bare fått til samhandling, så ville brukerne fått bedre hjelp. Det må vel være viktig.

Ordet samhandling er et litt merkelig nyord, som har oppstått innen byråkratiet for å løse problemene man selv har skapt ved å lage mange små og store tjenester på ulike nivåer. Norge er et rikt land, og vi er flinke til å bygge opp nye tilbud innen psykisk helsefeltet. Det satses stort på modeller av ulike slag, som organiseres i forskjellige team. Med alle disse tilbudene blir behovet for samhandling enormt. Men det er egentlig bare en symptombehandling på et problem vi selv har skapt ved å fragmentere tjenestene. Mange ulike tjenester, som gjør mye av det samme, og litt forskjellig.

Gammel kunnskap i ny innpakning

I stedet burde man gjøre alt litt enklere. Det er egentlig noen ganske grunnleggende prinsipper for hva som hjelper folk med rus og psykiske helseproblemer. Og denne kunnskapen har vi allerede. Den ligger der klar til bruk uavhengig av faggruppe og metodisk tilnærming. Vi vet mye om hvordan våre tanker, følelser og atferd påvirker hverandre. Vi vet mye om vårt grunnleggende behov for bekreftelse og annerkjennelse av følelser. Og vi vet mye om hvor viktig den enkeltes innsats er for å skape endring hos seg selv. Grunnleggende prinsipper for endring er selvsagt mye mer utfyllende enn det jeg kan skrive her, men alle som har jobbet noen år ser at de angivelig nye tilnærmingene som strømmer til feltet vårt, er gammel kunnskap i ny innpakning.

Høy kompetanse – få tjenester

Vi pakker den grunnleggende kunnskapen inn i et utall av trebokstavforkortede metoder eller tilnærminger. Disse lanseres som noe nytt, mens det egentlig bare er en ny variant av det vi allerede vet. Nye metoder krever nye team og nye tjenester. Men egentlig burde folk få nyttig hjelp ved sitt første møte med helsetjenestene, så de slipper å ta imot hjelp fra mange som gjør mye av det samme - men med ulike begreper på det de gjør - eller bli sendt til noen andre når den tjenesten de først oppsøker kommer til kort.

Hvis vi bygger opp høy kompetanse i så få tjenester som mulig ute i kommunene, og jobber for å forbedre tilbudet basert på hva folk opplever som nyttig, så vil behovet for samhandling antageligvis minske i så stor grad at helt vanlig samarbeid holder lenge.