Psykiatrien er preget av sterk liberalisering og mer frihet til pasientene, mindre tvang, mer åpenhet, kortere sykehusopphold og raskere utskrivning. Dette viser en betydelig svekkelse av behandlingstilbud. Nedleggelser av psykiatriske heldøgnsplasser på grunn av ny tvangsparagraf, gjør at mange faller utenfor og dei får ikkje den trygge rammen dei trenger for å bli betre. Mange faller mellom to stoler og kan bli «svingdørspasienter» på grunn av for korte opphold som årsaker av at det er for lite plasser og stort trykk på de postene som er igjen. Dette øker suicid spesielt blant unge som kan tenke «eg får ikkje hjelp uansett». Politisk skal det være mindre tvang og mer frivillige innleggelser, men DPSer kan ikkje holde pasienter igjen på tvang fordi dei ikkje har lov å bruke tvang når det trengs. Manglende informasjon i journalnotater kan gjøre slik at dei som kommer på neste skift ikke nødvendigvis oppfatter signalene.

Når pasienten har evne til å samtykke, ser psykiatere ingen grunn til å holde ein pasient på tvang. Men vi er mange som er flink å snakke for oss, det betyr ikkje at vi ikkje trenger å bli holdt igjen etter selvmordsforsøk. Eg har vore 11-12 år i psykiatrien, eg har vore feil diagnosiert og feil medisinert opp gjennom tidene. Det tok meg 10 år før eg fant ein som lytta og som gjer alt i sin makt til å hjelpe meg til å bli frisk.

Men slik var det ikkje alltid.

Når alt blir svart

Eg er ein av dei som ikkje såg noko anna løysing enn å hoppe frå brua. Eg er ein av mange som stenger trafikken i timevis på brua fordi Politi,Brannvesen, helsetjeneste og sivile prøver å berge meg. De sivile trur ofte at handlingen dei gjer er rett men sjølve handlingen kan være skadelig. Alle har lært at ein skal først tenke på sin egen sikkerhet før andres sikkerhet.

Kvifor er kan det være skadeligt å invadere livet til hopperen? Du kan skremme personen til å hoppe, klatrer du over til hopperen kan du risikere at hopperen blir morder om hopperen overlever eller dør.

Sivile, politi, ambulanse arbeidere og brannvesen er de første som ser pasienten, dei gjer alt for å hjelpe personen og snakke positivt til personen for at personen skal finne eit lite lys glimt for å klare å overleve, og dei håper at personen får hjelp i psykiatritjenesten.

Fungerer egentlig selvmordsgjerdene de setter opp på broene? Ja, de er ett lite hinder, men den som virkelig vil hoppe finner smutthull for å komme seg over rekkverket. Det er positivt at staten gjer alt dei kan for å redusere selvmord, men for å redusere selvmord og selvmordsforsøk må psykiatrien og staten revurdere bruken av tvang.

Tvangsparagrafen

I dag er det veldig vanskligt å holde ein person på tvangsparagraf. I følgje tvangsparagraf 3.2 må pasienten ha ein alvorlig sinnslidelse som psykose, mani, depresjon, paranoia, schizofreni, etc. I tillegg til dette må pasienten oppfylle enten behandlingskrieteriet (a) eller farekriteriet (b). A. at pasienten får sin utsikt til helbredelse eller vesentlig bedring i betydelig grad redusert, eller det er stor sannsynlighet for at vedkommende i meget nær fremtid får sin tilstand vesentlig forverret. B. pasienten utgjør en nærliggende og alvorlig fare for eget eller andres liv og helse.

Med denne paragrafen skulle ein tru at fleire personer skulle få hjelp, men det er fleire grunner til at det er mange personer som ikkje får den hjelpen de trenger, det eine er at ingen liker å måtte bruke tvang på ein annen person og den andre grunnen er diagnoser. I dag er det slik at pasienter med diagnoser emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse er ein av pasientgruppene der behandlerene ikkje vil bruke tvang og de mener at sykehusopphold ikkje er til pasientes beste.Dette er egentlig korrekt, men kva om personen egentig ikkje har ein personlighetsforstyrrelse, men er bipolar og har andre sammensatte diagnoser?  Ein diagnose er kun eit stempel, men det stempelet gjer ofte at pasienten ikkje får den nødvendige hjelpen de trenger der og da.

Skjuler smerten

Eg er ein av dei pasientene som tar på meg maska som forteller at alt er supert. Eg smiler og ler på dei riktige plassene, eg konverserer og prater lett om dagligdagse ting som ikkje omhandler sykdom. Det er nok mange som meg der ute. Eg tar på meg den maska fordi eg orker ikkje å la andre sjå smerten, sinnet og håpløsheten. Eg vil ikkje vise mørket inni meg. Eg vil ikkje vise kvifor eg ikkje orker å leve, for viser eg det er eg svak. Ingen personer ønsker å vise seg svak. Eg er ikkje redd for å seie at eg er Manisk-depressiv og har kompleks PTSD, men eg faller mellom to stoler. I dag er det slik at uansett kor psyk eg blir er det DPSene som har ansvaret, men skjer det noko kven er det då som får skylda? Jo det er DPSene fordi dei har ikkje lov å utøve tvang, då må det politi, ambulanse og leger inn i bildet og da blir det psykiatrisk akuttmottak, men kva hjelper det når du etter 4-12 timer er ute igjen etter alvorlige selvmordsforsøk? Det er behandler på psykiatrisk akuttmottak sitt ansvar å være sikker på at det er rett tid å ta pasienten over på frivillig paragraf, av og til eller for ofte skjer dette med ein gang fordi det er så stor på gang. Fleire og fleire stemningsposter blir nedlagt pågrunn av at helse vesenet har ikkje penger nok til å drive postene.

Det er viktig at behandlerene komme inn og tar kontrollen ein stund, behandleren skal ta ansvar slik at pasienten tør å vise sin svakhet. Men dessverre for pasienten  er det pasienten som må ta ansvaret i den forstand at behandler tar å setter pasienten på paragraf 2.1. Mange pasienter skriver seg ut og prøver å ta livet sitt igjen fordi de trenger hjelp, men har ikkje ord for kva hjelp dei trenger. Behandlere som er usikre holder pasienten igjen på nødrett, men kor mange ganger skal behandleren gjere det? Det hjelper ikkje alltid å bli holdt igjen på nødrett når ingen vil sjå det store bildet og ta seg tid til å lytte.

Sammensatte problemer

Å være pasient med sammensatte problemer som er kasteball i systemet er aldri lett. Sjukehus meine at det skal holde at pasienten går til poliklinisk behandlig og ta medisinene som er forskrevet. Men det holder ikkje alltid med 45 minutt i veka på poliklinikk. På 45 minutt så er du ikkje inne på problemet før du er passert 30-35 minutt og da får pasienten beskjed at tiden er snart over. Når pasienten har forhøyet kronisk suicidalitet må behandlere finne en betre måte å hjelpe pasienten på. Det er ikkje alltid pasienten veit kva som skal til fordi mørket rommer for mykje i livet. Bruk da heller tvangs paragrafen ein gang for mykje enn ein gang for lite. Med å holde pasienten på tvang gir du pasienten og deg som behandler lenger tid til å komme frem til ein betre plan for å få livet til å smile. Sjølv samarbeidsvillige, smilende pasienter kan ha nytte av tvang i ulike perioder i livet. Eg er ein av dei smilende og samarbeidsvillige pasientene som har eit stort mørke inni meg. Eg slipper ikkje mange inn på meg og når presset blir for stort flykter eg. Eg flykter når det blir for mykje ansvar å bære, ergo eg skriver meg ut med ein gang eg havner på frivillig paragraf fordi eg kansje er som mange andre, redd fordi eg ikkje har styrke til å makte det store ansvaret der og da. Alle har ansvar for sitt eget liv, men med tvangsparagrafen får pasienten hjelp til å lære å puste igjen. Behandlere må begynne å sjå personen med nye auge for kvar tvangsinnleggelse og prøve å sjå vekk frå diagnosen på papiret. For det er ikkje alltid dere har tatt rett diagnose på papiret. Pasienten er eit menneske, ikkje ein diagnose. For å gi pasienten best mulig hjelp må dere se mennesket bak diagnosen.

Dere har eit stort ansvar, dere har andre menneskers liv i hendene deres og ofte har dere rett i at tvang ikkje er riktig. Eg har opplevd politi som har henta meg to ganger på en dag på Askøybrua, det var de samme betjentene, eg sa til dei første gangen at eg kom til å være ute innen 6 timer og eg hadde rett, andre gangen de kjørte meg tilbake til Sandviken sykehus kjefta dei på mottakslegen, men det er ikkje rett ovenfor personen som tok i mot meg, fordi det er dei som er på det høgere stadiet som bør få den kjeften. Eg har hatt mine krangler med psykiatere opp gjennom årene angående Tvang og frivillige innleggelser og eg ser jo i dag at det holder ikkje å være ein fare for seg sjølv og/eller andre, du må være psykotisk i tillegg, du kan heller ikkje kunne snakke for deg.

Mista grepet

Eg hadde ein episode sommeren 2017, eg ble hypomanisk og behandleren min var bekymret og han skulle ut i ferie og gjorde alt han kunne for at eg skulle få oppfølging, men feil person tok kontakt med meg og eg nektet å prate med den personen på grunn av oppførselen til denne personen. Hypomanien gjekk over i mani, venner og kjæreste, var bekymret, men de kunne ikkje gjøre noe fordi eg var i så godt humør og eg var uovervinnelig, hadde mange planer og kreativiteten blomstret, men det endte med at eg trodde at eg kunne fly.

Eg skulle fly først fra fløyen, men ei venninne hadde ringt politiet så eg stakk av og turen gikk med bussen mot Askøy og eg pratet med bussjåøren om at eg var ansatt på Sandviken sykehus og elsket jobben min fordi eg fikk hjelpe så mange, eg gjekk av bussen ved Askøybroa og begynte å klatre på utsiden, eg var sprudlende glad og var uovervinnelig og kunne fly. Noen ungdommer kom kjørende forbi og politiet kom raskt til stedet. Dei fekk meg over på rett side og eg var i kjempehumør og hadde flere skriv på meg om storhetstankene mine. Legen som vurderte meg sendte meg på tvang, dette var på nattestid. Eg hadde ikkje sovet på 14 dager og dei 4 timene eg var der, prata og lo eg og fortalte kor uovervinnelig eg var, men eg ble skrevet ut. Det kunne endt med døden om ikkje venninna og kjæresten min tvang meg til å ta medisinene mine. Eg gikk rett i ein alvorlig depresjon etterpå og den stakkars behandleren min måtte hjelpe meg opp igjen. I dag er eg evig takknemlig for at han har hjulpet meg til å klare å være på åpen post selv om eg er suicidal når PTSDen slår inn. Så kva tenker dere bør gjøres? Ikkje sett diagnoser for fort, for det kan ødelegge liv, tenk dere om og vurder flere ganger om kva som er rett å gjere.