Ove Vestheim har opplevde flere ulykker og tunge slag i første halvdel av livet sitt, enn de fleste av oss noen gang kommer til å gjøre. I 2007 mistet han sin 19-årige sønn, Andreas, i en bilulykke. På vei hjem fra begravelsen ble bilen han og ekskona og Andreas sine to halvsøsken kjørte i, påkjørt av en trailer. Etter mange operasjoner ble han vekket opp fra koma til et liv med store smerter, både fysisk og psykisk.

– Jeg hadde ikke rukket å sørge ferdig over sønnen min før jeg selv havnet i bilulykke. Jeg hadde bruddskader over hele kroppen og ble dermed rammet fysisk i tillegg til de psykiske utfordringene.

Etter tre uker på Haukeland sykehus, ble han overført til Solli distriktspsykiatriske senter. I tillegg til skadene fra ulykken hadde han utviklet bekhterew, en revmatiske sykdom, og han slet også med hukommelse og konsentrasjon på grunn av en nervesykdom. På grunn av behovet for opptrening ble han etter kort tid i DPS sendt videre til Helsesportssenter på Beitostølen.

Holdt fokus på mestring

– Jeg var sorgtung og deprimert. Jeg fikk god hjelp, men jeg måtte samtidig gjøre jobben selv, sier Vestheim.

Han trente fem til seks timer hver dag mens han var på Beitostølen. Mange av treningsøktene tok han ute i naturen.

– Naturen og omgivelsene har betydd veldig mye for meg. I tillegg var jeg bevisst på å fokusere på de små fremskrittene. Hver kveld skrev jeg ned tre ting som hadde hatt positiv betydning for meg, og som jeg hadde klart å mestre i løpet av dagen. Det prøvde jeg å ha fokus på, sier han og tilføyer:

– Det var mange som var på opptrening som hadde større fysiske utfordringer enn meg og det satte også min situasjon i perspektiv. Samtaler med ansatte og de andre som var på opptrening betydde mye for helbredningsprosessen min.

Men å komme seg tilbake i full jobb var en lang prosess. Han hadde flere innleggelse på psykiatrisk avdeling.

– Håpet jeg klamret meg til var at jeg igjen skulle bli en god far til de to ungene jeg fortsatt hadde.

Ett års tid etter at han kom til Solli DPS for første gang, spurte de om han kunne tenke seg å være en bidragsyter gjennom å bli med i et brukerforum. Forumet skulle se på brukers perspektiv sammen med fagfolk. Det takket han ja til.

Nesten blind                                                                                           

Etter hvert vendte han tilbake til sin gamle jobb i tillegg til å fortsette som brukerrepresentant ved Solli DPS. Han opplevde mestring og glede gjennom jobb og kollegaer. De siste seks årene har han vært medisinfri. De to siste årene har han også ledet Erfaringspanelet psykisk helse og rus, i Helse Bergen.

Men tidlig i høst merket han at synet ble dårligere. På grunn av en ulykke som barn, hadde han bare syn på ett øye. Hos øyenlege ble det konstatert at han hadde fått 30 prosent redusert syn på det ene øyet som virket. Dermed kunne han ikke lengre kjøre bil, og heller ikke utføre jobben sin.

– Å miste sertifikatet som jeg var avhengig av i jobben min, var et nytt tungt slag. Men ettersom jeg har klart meg gjennom så tøffe ting tidligere, er det enklere å takle nye utfordringer. Jeg måtte omstille meg og fant ut at jeg kunne bruke egne erfaringer til å komme meg videre. Jeg har lært at når en er i den mørkeste tunnelen er det viktig å i alle fall bevare håpet om å se lyset igjen. Men det tar tid å jobbe seg gjennom livskriser, og det er viktig å sette seg delmål på veien.

– At andre lykkes gir glede

Da Bjørgvin DPS annonserte at de trengte erfaringskonsulent, søkte han jobben og fikk den.

– Det betyr mye å kunne være i jobb. Nå jobber jeg både med gruppebehandling og med allmenn behandling. Jeg holder også foredrag om hvordan en skal se på livet som verdifullt å leve, sier han.

Selv henter han livsglede fra familien, kjæresten sin, venner, jobb og gode kollegaer.

– Det er veldig hyggelig å kunne bruke erfaringene mine til å hjelpe andre. Det gir mestringsfølelse. Det er også positivt for min egen helse å se at andre lykkes, poengterer Ove Vestheim.