Vi har akkurat gått over i et nytt år. Om kort tid, vil jeg gå fra å være 49 til å bli 50.  En stor overgang. Mage vil ikke være enig med meg i det, men jeg opplever dette nå en gang slik.

Når vi står der på nyttårsaften og skal over i et nytt år, er det ikke uvanlig å bli litt sentimental. Oppsummere det som har vært, og legge planer for hvordan de neste 12 månedene skal bli. Vi setter nye mål. Det vi ikke vil ha ønsker vi å forkaste, og gi plass til noe vi trenger mer. Det er en grunn til at treningsstudioer, Grethe Roedekurs og selvutviklingskurs har stor oppblomstring på nyåret, det vet vi alle.

«Ein dag nærmere kista»

Hvordan er det så med overgangene i selve livet? Å gå fra å være barn, til å bli tenåring, student til familieliv, gjerne med mann og barn? Så er det midt i livet, som gjerne er i 40-årene, og så kommer de siste to fasene, å være passert midten og til slutt, livets høst.

Den 21. januar begynner min tid som «over middagshøyden». En del av meg er pisseredd! Hvordan skal livet mitt bli nå? Kommer det til å bare bli fælt? Jeg kan allerede kjenne at jeg ikke tåler like mye lenger, vondtene er i ferd med å gjøre sitt inntog. Fra å kunne hoppe rett ut i spagaten, skal jeg nå være sjeleglad om jeg ikke pådrar meg lyskestrekk når jeg skal knyte skolissene mine. Overgangsalderen har begynt å bli påtagelig der jeg står i t-skjorte ut av vinduet i 30 minus, og fremdeles er glovarm. Menssyklusen er på «ville veier», og jeg kan fare opp som en «burugle» over den minste filleting. Jippi, 50-åra, here I come, liksom. «Ein dag nærmere kista», som de synger i Les Miserables. Døden kommer nærmere, venner blir syke og foreldregenerasjonen er i ferd med å bli borte. Her står man igjen, som «eldste ledd» i samfunnet.

Stadig ny visdom i sekken

Man snakker om at hver alder har sin sjarm. Det stemmer vel også, når man tar bort all redselen for døden og de kroppslige plagene som følger med alderdom, for det er noe fint med denne overgangen også.

Når man runder 50 har de fleste fått med seg mye livserfaring, og med det også klokskap. Man har opplevd livet, som regel på godt og vondt. Etter det vonde har man fått erfaring med at livet uansett er i bevegelse, og ingenting varer evig, ei heller kriser. Noen veldig få lever mer eller mindre i krise mesteparten av livet, men for de fleste har det meste «gått over» på et eller annet vis. Man har lært, og gått videre med ny visdom i sekken.

Erfart at ting går over

Det har jeg gjort. Gått på trynet, reist meg igjen, følt på suksess, men også på livets tyngste og mørkeste sider. Det vil ikke si at jeg aldri skal møte utfordringer og kriser igjen, men jeg har med meg så mange flere verktøy for å kunne takle dem. Kroppen og hodet mitt har erfaringer med at ting går over. Det hadde den ikke da jeg var 30, eller i begynnelsen av 40-åra, for den saks skyld.

Jeg har levd med en bipolar lidelse i snart 20 år, og selv om jeg sjelden er syk, har det gått fortere og fortere å komme meg til hektene igjen når depresjonene har lammet meg. Jeg klarer bedre å kjenne etter når jeg er skjør. Jeg jobber med meg selv og ikke mot, som jeg gjorde før. Jeg lytter mer til min egen kropp og psyke, og vet mer om hva den vil ha. Jeg vet også at jeg ikke må slutte å ta medisiner. Til det har jeg erfart for ofte at jeg har blitt syk når jeg har gjort det.

Depresjonsfri i fire år

Det er en ting til som også føles veldig fint å tenke på: For mange brenner sykdommen ut etter fylte 50. Nå er det 4 år siden jeg hadde en depresjon. Det er lenge det!  Jeg synes det er fortrøstningsfullt å tenke på at jeg muligens har hatt min siste dype depresjon, men om noe skulle «trigge» en ny sykdomsepisode, så er jeg i hvert fall over 50 og har en mye større innsikt enn jeg noen gang har hatt! Det i seg selv er verdt å feire.

Jeg har derfor bestemt meg for at 50 er bra, og med enda flere år med lærdom blir livet bare mer og mer harmonisk, i hvert fall på «innsiden».